ESSAY

Eg hadde i mange år skjønt at det ikkje var godt nok kjent og forstått at utanlandsadopterte lever i og med rasisme og diskriminering, men no blei det enno tydelegare enn nokon gang før, skriver Christina Violeta Thrane Storsve. Hun var med på å arrangere markering til minne om Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, som ble drept i august i 2019.
Eg hadde i mange år skjønt at det ikkje var godt nok kjent og forstått at utanlandsadopterte lever i og med rasisme og diskriminering, men no blei det enno tydelegare enn nokon gang før, skriver Christina Violeta Thrane Storsve. Her fra markeringa mot rasisme til minne om Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.

Eg blir glad når dei kallar meg svarting

Eg var litt rasistisk da eg vaks opp, eller i beste fall diskriminerande. I dag skjønar eg at eg lærte om verden på heilt gale premissar.

Publisert Sist oppdatert
Lesetid: 10 min
Christina Violeta Thrane Storsve (f. 1978) er fødd i Guatemala by, er oppvokse utanfor Tønsberg, no busett på Torshov i Oslo. Ho er statsautorisert tolk og audiovisuell omsetjar og jobbar i dag som sjefredaktør for Iyuno. Ho er óg medstiftar av stiftelsen Adopsjon i endring – Ressurssenter for adopterte og deres familier.

Eg er 43 år. Og dette er fyrste gong eg skriv dette svart på kvitt. Eg vaks opp i ein kvit familie. Ja, og sjølv er eg brun. Ikkje kandissukker-brun, browniebrun, caffelattebrun, bæsjebrun, brunostbrun, terrakottabrun, solariumbrun, brunbjørnbrun, brunskjortebrun, brun saus-brun, Tante Brun-brun eller nugattibrun. Eg er berre meg-brun. Og eg likar det. 

Eg har alltid likt farga mi. Eg kan hugsa at eg til og med har vore stolt av ho. Men eg veit ikkje heilt om det er greitt. For eg skulle liksom ikkje, ville ikkje tenkje på hudfargar, for hjernen min ville ha vore overbelasta, og eg … ja, eg hadde nok ikkje greidd å famna om konseptet eingong. Eg ville kanskje ha gått frå konsepta om eg som sjuåring skulle ha sett farge på den måten eg gjer i dag, som eg visar dei fire borna mine i dag.

Familien min her i Noreg er familie fordi mamma og pappa bestemte at slik skulle det vere. Dei meinte at kjærleik, tak over hovudet, norske klede på kroppen, mat på bordet, rikeleg med leik og anna stimuli skulle vere det vi trengde for å kalle meg barnet deira og oss familie. Farga spela inga rolle, ikkje biologien heller, for så lenge dei elska meg (og dei håpa jo på at eg skulle elske dei tilbake) så var det alt dei trong for å være ein familie. 

Var me ein sokalla fargeblind eller enda betre, eg meiner verre, DNA-blind familie? Eg lærte iallfall at alle var like mykje verd, at vi skulle respektera kvarandre og snakke på ein skikkeleg måte til kvarandre. På sundagsskulen lærte vi av Matteus at vi skulle vende det andre kinnet til om nokon slo oss på det høgre. Eg har alltid lura på kva som skjer om dei slår meg på det venstre fyrst.

Eg var litt rasistisk da eg vaks opp, eller i beste fall diskriminerande. I dag skjønar eg at eg lærte om verden på heilt gale premissar, i eit skeivt bilete der eg ikkje hadde noko anna val enn å protestere som best eg kunne. Det var ikkje nokon som kunne fortelja meg at eg berre fekk det vestlege synet på korleis verden blei oppdaga (eg meiner sjølvsagt erobra) og utvikla seg i den retninga vi, eg meiner dei, tykte var best. Og det hadde den gongen aldri falle meg inn å undre meg med og til og med spørja dei andre borna (vi snakka ikkje så mykje med dei vaksne om sånt på 80-tallet) kva dei tenkte. I dag ville eg ha spurt: «Kvifor seier dei ikkje noko om korleis urfolka opplevde at karakken Santa María flankert av Pinta og Niña kom brasande inn langs kysten?» «Kvifor fortel dei ikkje historia om at fødelandet mitt enno har over tretti levande mayaspråk?» «Kvifor seier dei ikkje noko om at den kulturen, det folket og den familien eg kjem frå har så mykje historie så langt tilbake i tid? Mykje lenger enn vikingane eg no liksom leve blant har eksistert.»

 

Der eg kjem frå… Der dei henta meg frå, der eg blei fødd, der mor mi (mamá) ga meg bort, der dei tok meg frå, der mamá ga meg opp, der eg blei forlata… I det landet, que me vio nacer, det landet som såg meg sjå dagens lys.

 

Eg lagde ein plakat, teikna på eit stort, kvitt ark med svarte bokstavar: KVITE INGEN ADGANG! Det arket som eg no var så stolt av at eg trudde det raude, bankande hjartet skulle hoppa ut av den brune kroppen min. Eg hang det opp på utsida av døra inn til rommet mitt, late att døra … og venta.

Eg protesterte som best eg kunne den dagen eg lærte om apartheid på barneskulen. Det var hårreisande for det krøllete, svarte håret mitt (det same håret alle ville ta på i tide og utide) å innsjå at hudfarga skulle vera ein grunn til å behandla andre menneske på ein nedverdigande, diskriminerande, slem og stygg måte. Eg fekk det ikkje til å stemme. I skuleboka var riktig nok bilete i svart-kvitt, men eg såg jo at dei hadde ulike hudfargar, og eg så på den brune handa mi som bladde til neste side for å sjå kva som no skulle skje i historia om å skilje menneske frå kvarandre berre ut ifrå hudfarga.

Mi farge var lysare enn deira, men likna den ikkje, likna eg ikkje litt? Kunne ikkje vi være like, same type menneske? Jo, det kunne vi heilt klart vera! Og da, ja da var det jo mi fordømde plikt å reise meg i solidaritet og vise dei kvite menneska eg budde med at eg ikkje fann meg i dette! Eg ville rope, skrike og hyle til eg vart hes «EG FINN MEG IKKJE I DET! DETTE KAN DYKK IKKJE GJERE, MEINE, FØLE! DET MÅ STOPPE NO! NOOOOOOOOOOOOOOO!»

Men i mi familie var vi ikkje sinna, høglytte og iallfall ikkje så rasande som eg var da. Så eg lagde ein plakat og teikna på eit stort, kvitt ark med svarte bokstavar: KVITE INGEN ADGANG! Det arket som eg no var så stolt av at eg trudde det raude, bankande hjartet skulle hoppa ut av den brune kroppen min. Eg hang det opp på utsida av døra inn til rommet mitt, late att døra … og venta.

Vi fekk telefonsvarar på slutten av 80-talet. Det var så spennande, og eg følgde storøygd med på at mamma spelte inn beskjeden og trykkja på knappane så den vesle kassetten spola tilbake. Ei lampe blinka om det var beskjed. Kvar dag sjekka eg den idet eg kom heim frå skulen. Men ein dag var det ikkje nokon som spurde etter mamma, la igjen et nummer eller bad om å bli ringt opp igjen. Eg hugsar ikkje ordrett kva guten sa, men bodskapet var at eg var neger, og følelsen eg fekk, var at eg var annleis og ikkje høyrde til. Eg skjøna det ikkje. «Dra tilbake dit du kom frå!» Eg sto i gangen, like ved rommet mitt. Der eg kom frå. Meinte han Guatemala? Eg var jo derfrå, men hadde aldri sette mine føtar i det lande etter at dei henta meg ut derfrå under borgarkrigen. Ikkje var eg «neger» heller. På gode dagar drøymde eg om at eg var ei mayaprinsesse, men år seinare fann eg ut at krøllene mine vitna om at eg ikkje kunne vere det.

Verdskrigane gjorde uutsletteleg inntrykk på meg, og eg festa meg særleg ved at dei som blei drepne, hadde same hudfarge som sine bødlar. Det var noko anna som gjorde at dei måtte døy. Igjen var eg forvirra, eg miste fotfeste og forsøkte å forstå kva dette dreidde seg om, for fram til da hadde hudfarga vore det som gjorde meg sikker på at eg forstod og visste kor eg skulle plassere meg i historia og nåtida.

Eg var 15 år da eg og klassekameratane mine såg Schindlers liste på den nye kinoen i byen. Vi hulka om kapp, og synet av den raude, vesle kåpa brann seg inn i sinnet mitt som den einaste viktige farga som symboliserte det uskyldige barnet, i ein svart-kvit og blodig urettferdig verden. På vegen gjennom byen, over torget og fram til busshaldeplassen roa vi oss ned slik at vi berre hadde raude auge og nasar da vi sette oss ned for å vente på bussen heim. Eg veit ikkje om dei andre såg det og opplevde det slik eg gjorde, men soldatane frå filmen var no rett ved sidan av meg. Dei var yngre, og uniformene deira bestod av svart bomberjakke, svarte bukser og svarte vernesko, gjerne med nokre nazistiske symbol sydd på jakka. Eg hadde alt lært meg at eg ikkje burde møte blikka deira, ikkje sjå meir på dei glattraka hovuda deira enn eg absolutt måtte og forsøkja å sjå meg ut ei fluktrute så snart som mogleg. I dag undrar eg meg over korleis eg lærte meg alt dette åleine. Foreldra mine ga meg ingen innføring i ulike strategiar eller ga meg reiskapane eg trengde i møte med nynazistane som berre såg ein ting: den brune huda mi. 

Det var på denne tida at eg reelt begynte å bli engsteleg for at det skulle bryte ut ein tredje verdskrig. Alt eg klarte å tenkje, var at eg ville vere ein av de fyrste som skulle døy. Ingen ville spørja meg om kor mange år eg hadde budd i Noreg, ingen ville høyre at eg snakka flytande norsk. Dei ville ikkje stille nokon spørsmål eller vente på nokon svar. Våpen blei beslaglagt frå nynazistar i fylket vårt, lokale politikare var urolege og eg tenkte at det berre var eitt skot som skulle til, retta mot meg og så ville det heile vere over. 

Den sumaren eg blei 16 år, var eg for fyrste gang på Kanalrock på Bromsjordet, ein festival med punk og rock på plakaten. Eg hadde nyleg fått meg kjæraste, ein gitarist, og eg var nysgjerrig på festivalar. Aller helst skulle eg ha glatta ut krøllane med krepptang og vore på Roskildefestivalen eller Hultsfredsfestivalen og høyrd på favorittbandet The Cure, men Horten var det nærmaste eg fekk lov til å utforske på den tida. Den dag i dag hugsar eg faktisk ikkje noko av musikken. Alt som står igjen i minnet, er kva som skjedde da eg skulle gå frå konserten og ta bussen heim om kvelden. Eg og ein kamerat frå ungdomsteateret gjekk saman og prata om laust og fast idet vi merka at nokon gjekk bak oss. Uroa voks i meg, og eg gjekk rett inn i alarmtilstand. Kameraten min kviskra til meg at vi måtte gå fortare og halde blikket på busstoppet. Eg hugsar ikkje om trugslane nokon gong blei verbale, og eg hugsar heller ikkje korleis eg greidde å løpa så fort. Alt eg hugsar, er at kameraten min er, var og blei til ein stor, stor brunbjørn på 1,90 som løp bak meg, beskytta meg og heia meg fram. Eg heiv etter pusten, astmalungene mine peip, blodsmaken i munnen blei uuthaldeleg. I neste augneblink løp han føre meg og kasta seg inn på bussen og drog meg inn før vi køyrde av garde utan nynazistane.

Det var på denne tida at eg reelt begynte å bli engsteleg for at det skulle bryte ut ein tredje verdskrig. Alt eg klarte å tenkje, var at eg ville vere ein av de fyrste som skulle døy.

Samtidig vaks det også fram ei antirasistisk rørsle som kjempa for meg, ja, altså dei som hadde ulike nyansar av mørkare hudfarge. Det heile var forvirrande, for eg følte at det var vanskeleg å stå i midten og sjå til begge kantar og sjå kvite menneske som slost for meg og mot meg. 

Ein tidleg morgon da eg var 17 år gjekk eg inn på bussen som skulle frakte meg til musikklinja i nabobyen. Etter å ha latt blikket analysere kven som satt kvar, valt ein plass langt fremme og nærme døra og slengt trompeten på hattehylla, sank eg trøytt ned i setet og gjorde meg klar til å sove litt ekstra. Radioen sto på, og idet vi nådde Stokke, ensa eg at nyheitssendinga starta. I halvsvevnen høyrde eg at Kvit Valallianse i sitt partiprogram gjekk inn for å sterilisere «den framande parten» i raseblanda parforhold. Brått vart eg lys vaken og høyrde også at dette gjaldt dersom vedkommande ikkje ville skilja lag og flytte ut av landet. Det same skulle gjelde for parets felles barn. Adoptivbarn skulle få lov til å bli i Noreg, dersom dei let seg sterilisere. Om man likevel blei gravid, skulle man ta abort.

La meg omsetje dette for deg. Eg, som 17-åring, følte at eg i løpet av nokre få minuttar av ein nyheitssending, av ein til da heilt vanleg morgon, mista retten til å stifte familie med min kvite kjæraste. I den augneblinken tok dei frå meg alt som betydde noko for meg. Det eg den gongen tenkte var ein heilag del av meg sjølv. Eg visste ikkje da om eg kunne få barn eller om eg ville gi liv til eit barn, men eg visste at eg ville ha moglegheita til det. Ein gong i framtida. Eg sank saman og gråt ein stille gråt. Ein slik gråt eg visste at ingen ville høyre, for det var jo berre meg det gjaldt på den bussen.

Eg var ikkje berre eit diskriminerande barn, det fortsette da eg var ung voksen. Eg tenkte mykje på at eg ikkje hadde nokon å spegla meg i. Det var ingen på TV eller i litteraturen eg kunne sjå på og tenke at «ho er som meg, vi kan vere annleis saman». Gleda var dermed stor idet eg reiste tilbake til Guatemala via Mexico og såg eit hav av brune andlet på flyplassen. Eg var 20 år, kunne blande meg inn i mengda og ingen lét merke til meg. Eg var heime og fri. Eg hadde berre gløymd ein detalj: kjærasten min og systera mi var kvite. Med eitt var eg annleis igjen, og mitt svar var å gå tre meter lengre fremme og late som om eg var åleine. Eg hadde fortent dette, for eg hadde vore den einaste brune i nesten to tiår. Da måtte vel dei klare å vere dei einaste kvite i to månadar på ferie i Mellom-Amerika? Eg har mange gonger lurt på kva dei tenkte og følte om det, men eg har enno ikkje tord å spørje.

Da eg var 23 år, busette eg meg i Oslo saman med mannen min etter å ha budd i Kristiansand, Bergen og Guatemala. Vi budde ved tre nærast usynlege bordellar, ein grønsaksbutikk, ein sexbutikk, ein matbutikk, Musikkhøgskulen, ein nærast usynleg moské og Baktruppens hovudkvarter. Eg treivst her og kjende meg heime. Eg vart så glad kvar gang grønsakhandlaren på hjørnet smilte til meg. Eller når ein mann helsa på veg til moskéen. Som om eg var ein av dei. Små teikn på aksept, anerkjenning og tilhøyrsle ga meg ro. Det fyste barnet blei fødd og å trilla ham til løkka for å kjøpe oliven, chorizo og grønsaker på Sultan styrka kjensla av å vere ein del av noko større, ein plass som romma umåteleg mange livssyn, kulturar og personlegdomar. Heime i leilegheita og i det private var eg berre meg. Utanfor leilegheita var eg stadig hudfarga mi, og fordomane ramma oss alle like mykje uavhengig av når og korleis vi kom hit. I denne perioden av livet blei eg glad om nokon kalla meg svarting. 

Da eg sto på den raude 20-bussen på veg til Torshov med to av borna i dobbeltvogn og blei skjelt ut av ei dame som okka seg over at «sånne som oss alltid fekk så mange ungar», løfta eg vogna unna så ho kunne kome fint forbi før eg snudde meg til dei afrikanske og asiatiske damene som sto saman med meg. Smila våre romma forståing og søsterskap. Det var skikkeleg vondt, og eg visste at det ikkje var rett, det gjorde meg sinna og trigga forsvarsmekanismen og kjensla av urettferd. Og på same tid tenkte eg at det var med på å gjere meg til ein del av ei gruppe eg meir enn gjerne ville bli assosiert med og høyra til.

Barnehagetantene mine vaska dei små, brune henda mine til dei blei raude fordi dei trudde hudfarga mi var skitt.

22 år etter at eg sat på skulebussen og fekk vite at eg ikkje skulle ha lov til å stifte familie, dukka same kjensle opp i heile kroppen idet eg las at det var eit terrorangrep på ein moské i Bærum, og at gjerningsmannen hadde drepe søstera si like før. Ho var 17 år og blei adoptert frå Kina da ho var to år. Det fyrste eg og venninna mi tenkte, var at ho blei drepen på grunn av hudfarga og opphavet sitt. Men det skulle gå mykje tid før vi kunne få støtte for dette synet i pressen og i samfunnet elles. Lenge sto det i avisa at «ingen blei drepen i terrorangrepet», og eg grein da eg las det. Eg hadde i mange år skjønt at det ikkje var godt nok kjent og forstått at utanlandsadopterte lever i og med rasisme og diskriminering, men no blei det enno tydelegare enn nokon gang før. Eg, venninna mi og ei anna medadoptert mobiliserte raskt til ein markering den 24. august 2019. Vi kalla den «Litlesøster - ein usynleg minoritet? Johanne Zhangjia». Det var ei markering for tapet av vår alles medadopterte litlesøster, for å synleggjere utenlandsadopterte som ein minoritet og vise avstand til rasisme. Fleire adopterte og deira familiar og venner blei redde og engstelege da dette skjedde. Terroren ramma fleire enn ein først trudde.

Ein 12-åring adoptert frå Kina såg Johanne Zhangjia i avisa og tenkte: «Kan de ønskje å drepa meg fordi eg er adoptert frå Kina?» Han hadde begynt å kjenne på den same frykta eg kjende på da eg var på same alder, men no var det ingen verdskrig som aktiverte dei engstelege tankane. Det var svært lite pressedekning av markeringa til minne om Johanne Zhangjia, berre ei nettavis skreiv om den, og det var Resett. I kommentarfeltet under artikkelen sto det: «Adopsjon av rasefremmede bør forbys. Adopsjon av rasefremmede er et angrep på vårt folk, jeg vil også påstå at det er svært rasistisk.» Barnehagetantene mine vaska dei små, brune henda mine til dei blei raude fordi dei trudde hudfarga mi var skitt.

Powered by Labrador CMS