Ida Larmo feirer den analoge barndommen i tegneserieformat: – Unger i dag er for høflige

Under helgens Oslo Comics Expo reiser hun fra Kabelvåg til hovedstaden for å lansere sin nye bok «O’Boy – Min klin kokos tegnedagbok».

Samtidig åpner det en utstilling med Larmos tegninger, som er å se den neste måneden i Oslo.

Sterk kost

Ida Larmo vant Bragepris og Kulturdepartementets barne- og ungdomslitteraturpris for den sterke historien i «Rigel – urettens ekko» (2022), som tok for seg hvordan britiske jagerfly senket fangetransportskipet under andre verdenskrig.

I dokumentarisk tegneserieform skildret hun norgeshistoriens største skipskatastrofe. At det ble tøft for henne, legger hun ikke skjul på.

– Det var helt nødvendig å gå helt inn i forrige prosjekt, det kunne ikke gjøres halvhjertet.

Til døtrene

Hun innså at hun trengte «noe lystig og gøy». Som alltid begynte hun å tenke på neste historie før hun er ferdig med den nåværende.

– Jeg har lyst til å lage så mye, og livet er kort, så det gjelder å stå på, sier Larmo – som begynte å bla i dagbøkene hun begynte å skrive da hun var 11 år på tidlig 1990-tallet.

– Jeg hadde også lyst til å lage noe til yngre barn. Jeg har selv to jenter på 10 og 13 som sier «kan du ikke snart lage noe vi kan lese». De syntes «Rigel» ble litt heftig og kan godt få lese noe som er gøy iblant også, se at ikke alt trenger å være alvorlig hele tiden, sier tobarnsmoren.

– Ikke late som

I «O'Boy» snakker hovedkarakteren slik Ida selv gjorde som 11-12-åring, noe hun har svart på hvitt fra dagbøkene.

– Det er det jeg har opplevd og erfart. Jeg kan ikke late som jeg vet hvordan det er å være 11 år i dag. Jeg kan se på barna mine, men jeg vet ikke hvordan de egentlig har det.

Jentene hennes elsker at hun forteller fra den tiden, og da var ikke veien lang for Larmo til å tegne det i stedet.

Mobilløse

– Vi hadde ikke mobiltelefon, så vi ringte på når vi ville treffe de andre. Vi gikk ikke med verden i lommen, så vi måtte gå ut i den selv. Du måtte snakke med andre og erfare ting på en annen måte – det jeg tror alle lengter etter i dag, sier Larmo.

Hun har kalt «O'Boy» for en feiring av den analoge barndommen, som hun håper kan inspirere til lek og fantasi. Og «litt faenskap», legger hun til med en latter.

– Dagens unge er veldig høflige, og de gjør for lite hyss. Jeg måtte fortelle jentene mine om å ringe på og stikke av hos folk, de hadde ikke hørt om det. Tenk det!

Ville tegne

På spørsmål om hvordan det var å møte seg selv igjen, svarer hun at bare var gøy.

– Jeg føler at jeg ikke har forandret meg så mye. Måten jeg ser verden på, er mye den samme. Jeg visste bestandig at jeg skulle bli tegner og kunstner. Jeg var heldig som hadde noe jeg brant for: At jeg visste hva jeg ville.

Unge Ida Larmo var en guttejente – slik tittelen gjenspeiler, i tillegg til at hun var veldig glad i sjokoladepulverdrikken. Hun var dessuten også guttegæren.

– Kulere som gutt

– Jeg var ikke så glad for å være jente. Det var mye kulere å være gutt. De hadde kulere sykler og lekte på en annen måte – med lite drama. Det fremsto som ekstremt lite komplisert å være gutt, sier Larmo, men legger til:

– Jeg har aldri vært i tvil om min legning. Kan ikke unger bare få prøve ut og leke og ha det artig, være nysgjerrige på hverandre? sier Larmo og medgir at hun «ikke er så veldig damete nå heller».

– Men er det så nøye, da?