Er «Makta» så imponerende og nyskapende som anmelderne vil ha det til?

«Et annet blikk på film» er Kenneth Moes essayistiske spalte som tar for seg fenomener innen norsk film og den norske mottagelsen av utenlandsk film.

Jeg deler den nokså enstemmige beundringen for Makta, den Cannes-vinnende TV-serien om Gro Harlem Brundtlands vei til toppen av Arbeiderpartiet og dermed Norge. Leif Tore Lindø i Stavanger Aftenblad har kanskje rett i at vi her har å gjøre med «tidenes beste norske TV-serie». Han sier det riktignok med forbehold om at seriens andre del, som begynner i januar, holder samme nivå. Ved siden av Skam (2015–2017) og fjorårets Kids in Crime er den i alle fall en sterk kandidat.

Selv om Norge etter hvert har en del ganske gode serier, som Dag (2010–2015) eller R.I.P. Henry (2022), sliter jeg med å komme på flere kandidater til tidenes beste. Koselig med peis (2011) var grei, men føltes i for stor grad som et forsøk på å provosere innenfor de trygge rammene av en gjenkjennelig middelklassefortelling, mens Pørni (2021–2022) mistet meg raskt med sitt trygge innhold og like tradisjonelle form.

Hvis en TV-serie eller for den saks skyld film eller roman, overhodet skal kunne kommunisere med et publikum, trengs noe gjenkjennelig, men for at den skal overskride kvalitetskriteriene for de greie og gode kulturproduktene og fortjene en plass blant de aller beste kunstverkene, trengs noe fremmed som bidrar til en bevissthetsutvidelse. Jeg vet forresten ikke helt hva jeg mener med at noe kan være bevissthetsutvidende, og det er litt av poenget: Et kunstverk viser oss noe vi ikke har sett før. Først etterpå, når vi så smått har begynt å fordøye de nye innsiktene, kan vi stadfeste at dette verket ga oss innblikk i noe som inntil da hadde vært oss fremmed.

Men er de mye omtalte anakronismene og meta-grepene i Makta så «nyskapende, både fortellerteknisk og visuelt» som Morten Ståle Nilsen i VG og andre vil ha det til? Har vi ikke sett dem før? Og langt fra alle er like imponerte.

Benjamin Yazdan avslutter sin relativt lunkne anmeldelse i Klassekampen med konkrete forslag til – eller for å bruke hans egne ord: fantasier om – episoder som ville ha vært mer vågale, eksempelvis et kammerspill omkring familien Stoltenbergs middagsbord: «Én lang tagning.» Spørsmålet er om «estetisk vågemot» i seg selv er poenget?

Å bryte den fjerde veggen

Joda, vi reagerer så klart på at 70-tallets politiske intriger utspiller seg i et moderne Oslo. Som Øyvor Dalan Vik skriver i sin anmeldelse for DN: «Kanskje blunker man litt til å begynne med. Operaen ligger i Bjørvika allerede i 1974? Einar Førde spilles av Nader Khademi med østlandsdialekt?» Om slike anakronismer skriver Aftenposten-anmelder May Synnøve Rogne at hun ble «helt satt ut». Slike «[o]riginale grep gir serien en vill og uhøytidelig tone», men hun mener også at «[d]et å bryte den fjerde veggen og henvende seg direkte til publikum, [etter hvert er] blitt et kjent grep. Det kan misbrukes og oppfattes klisjéfylt.»

Uttrykket «den fjerde veggen» viser opprinnelig til den usynlige veggen som skiller teatersalen fra det som skjer på scenen, og som gjør det mulig for publikum å titte inn på karakterenes private anliggender. Ved å snakke direkte til publikum, enten fra teaterscenen eller gjennom skjermen, «brytes» altså denne veggen. For øvrig snakket man direkte til publikum allerede i den greske antikkens teater, slik at dette bare er et «brudd» innenfor et realistisk paradigme som er noen hundre år gammel. Slike direkte henvendelser er et av de mest sentrale meta-grepene, altså fortellertekniske virkemidler som påpeker selve fortellersituasjonen.

«Meta» er den greske preposisjonen for blant annet «etter» og «hinsides». Ett eksempel er hvordan seriens upålitelige forteller Arvid Engen (Trond Espen Seim), aka «møbelhandleren fra Jessheim», stiller spørsmål ved seriens anakronismer og sier at han selv i virkeligheten er død. Dette er et brudd på tradisjonell realisme i den forstand at den minner seeren om at hendelsene vi er vitne til, bare er fiksjonaliserte varianter av virkelige hendelser. Men siden dette også innebærer en anerkjennelse av den større virkeligheten hinsides fiksjonen, kan metafiksjon anses som en form for realisme på høyere plan. Uansett lander Rogne på at bruddene med den fjerde veggen er «gjort med så mye finesse og utmerket komisk timing at det er med på å løfte serien».

Førdes blunk

Så vidt jeg husker, er det tre karakterer i seriens seks første episoder som ser rett inn i kamera. Siden den virkelige Arvid Engen var fortrolig med partileder Reiulf Steen (Jan Gunnar Røise), LO-leder Tor Aspengren (Torbjørn Davidsen) og andre sosialdemokratiske topper, og brukte disse relasjonene til å forsøke å påvirke politikken, er rollefiguren hans i TV-serien utmerket posisjonert til å fungere som dens semi-dokumentariske forteller. Kassettene med telefonopptak av disse samtalene er også en effektiv måte å drive fortellingen videre på.

Den andre som ser rett inn i kamera, er seriens presumptive hovedperson Gro (Kathrine Thorborg Johansen). Da redaktøren for A-pressens Oslo-kontor, Arvid Jacobsen (Gunnar Eiriksson), forteller henne at hun må delta i det skitne spillet om hun ønsker å bli statsminister, ser hun rett inn i kamera med et hardt blikk som indikerer at hun har det som skal til.

Den tredje er Einar Førde, spilt av norsk-iranske Nader Khademi, som får to blikk inn i kamera. Ved det andre tilfellet, da han utnevnes til kirke- og undervisningsminister, blunker han til oss. Mye har blitt skrevet for og imot den såkalte fargeblinde castingen, enda mer om at Førdes karakteristiske og hyppig karikerte Høyanger-dialekt har blitt erstattet. Selv syns jeg både castingen og blunket er på sin plass, fordi denne fiksjonaliserte Førde, i likhet med møbelhandler Engen, fungerer som en slags narrativ luring. Som den virkelige Førde, er han en spøkefugl. I serien er han partiets fiktive partyfikser som befinner seg både i og utenfor handlingen. Et blunk fra Førde i en serie som går på NRK, må kanskje også leses som en referanse til at den virkelige Førde som kringkastingssjef var med på å skape det NRK som gjorde serier som Makta mulig.

Meta-moroa

Når man leser de norske anmeldelsene av Makta, er det vanskelig å bli klok på hvorvidt vi har å gjøre med originale og nyskapende grep, eller tvert imot noe vi har sett tusen ganger før og derfor tar for gitt. I verste fall ser vi noe som én gang var originalt, men som vi nå har gått lei av. Selv heller jeg mot at folk flest nå anser disse grepene som velkjente og permanente verktøy i verktøykassa til ikke bare avantgardistiske kunstnere, men mainstream-underholdere.

På den ene siden har du brechtianske grep som skal bryte publikums innlevelse i illusjonen for slik å få oss til å reflektere over det vi ser, mens lignende grep på den andre siden kan brukes til å forføre og fange oss ytterligere. Slik har det vært i alle fall siden romankunstens store klassikere som Don Quijote og Tristram Shandy, via selvreferensielle film noir-satirer fra Hollywoods gullalder som Sunset Boulevard (1950) og In a Lonely Place (1950), frem til vår egen tids situasjonskomedier som Seinfeld (1989–1998) og How I Met Your Mother (2005–2014), animerte serier som The Simpsons (1989–d.d.) og Rick and Morty (2013– d.d.) og fjorårets oscarvinnende science-fiction-komedie Everything Everywhere All at Once. Ikke minst har manusforfatter og filmregissør Charlie Kaufman gjort slik meta-underholdning til sitt varemerke.

I anmeldelsen sitert ovenfor skriver Øyvor Dalan Vik at vi kanskje blunker litt til å begynne med, men vi venner oss raskt til det og «leer … ikke på et øyenlokk». Hvorfor? Fordi meta er det vannet vi moderne mennesker svømmer i. Det er slik vi, eller ganske mange av oss, fungerer nå til dags. Vi lever både i og utenfor våre egne fortellinger. Vi reflekterer over dem i løpet av den samme hverdagen som fortellingene består av. Selv kjeder jeg meg ofte fort dersom en roman, film eller TV-serie ikke inneholder et eneste selvreferensielt element. Derfor kommer Andreas Wiese i Dagbladet med den kanskje mest treffende og i alle fall mest folkelige beskrivelsen av dette fenomenet, da han kaller det for «meta-moroa».

Skrekksekvens

Det pussige er at vi føler et såpass sterkt behov for å snakke om det. Enten det er som noe originalt og nyskapende, eller som en selvfølge for et moderne film- og TV-publikum, kan vi tydeligvis ikke bare la meta-moro være enda en form for moro, men ser oss nødt til å diskutere det. For Morgenbladet skriver Viviane Vega:

«Serien kunne med hell ha motstått fristelsen til å la ham [Arvid Engen] påpeke de eksperimentelle fortellerteknikkene som tas i bruk i serien. Det virker i overkant selvbevisst og overforklarende, som om serieskaperne ikke har tillit til at den jevne NRK-seeren kan ha toleranse eller forståelse for utradisjonelle fortellergrep.»

Umiddelbart etterpå legger hun til:

«Av og til lener serien seg også litt for mye på metaperspektivet, når serien heller kunne stolt på at det historiske materialet er godt og interessant nok …»

Poenget mitt her er ikke å påpeke en selvmotsetning der det ikke nødvendigvis finnes noen, men bare å gi et typisk eksempel på hvordan vi reagerer på meta. Det er en selvfølgelig del av vår underholdningsdiett, men også noe vi må passe på at ikke det blir for mye av, for da er det noe som går tapt, altså det fortellingen egentlig skal handle om, i dette tilfellet historien om Arbeiderpartiet. Men hva om metaperspektivet i enkelte tilfeller er det vesentlige? Hva om hele poenget med denne serien er nettopp scener som da en paranoid statsminister Odvar Nordli, går gjennom en hemmelig dør i sitt eget kontor og plutselig befinner seg i et filmstudio?

Under et anfall av klasehodepine utløst av det samlede stresset fra regjeringslekkasjer, illojale statsråder og kald krig, går virkeligheten hans i oppløsning. Til slutt står skuespiller Anders Baasmo ansikt til ansikt med en TV-skjerm som viser den virkelige Nordlis pressekonferanse om Kielland-ulykken. Jeg tror denne katastrofen var for virkelig – 123 døde – til at det ville ha føltes tilstrekkelig å dramatisere den. Istedenfor å gjenskape pressekonferansen har serieskaperne og manusforfatterne Silje Storstein, Kristin Grue og Johan Fasting, samt regissør Yngvild Sve Flikke, skapt en skrekksekvens à la David Lynchs Inland Empire (2009), hvor fiksjonen bryter sammen og gir oss et glimt av den bakenforliggende virkeligheten. Sekvensen har egenverdi som medrivende underholdning, men fungerer også som en påminnelse om at denne forferdelige katastrofen faktisk skjedde.

Forvitring

Meta fører altså ikke bare til fjas og komikk, men kan også forsterke alvoret i en fortelling. En av grunnene til at meta-grepene i Makta føles så originale, er nok at slike grep i Norge stort sett har blitt brukt av komikere. Selv om vi har vent oss til at amerikansk underholdning bruker meta til å fremkalle både latter og tårer, har det ikke blitt like stuereint her til lands. Den eneste norske dramafilmen jeg kommer på i farta, som gjør utstrakt bruk av meta-grep, er Eskil Vogts Blind (2014).

Blant komikere er det derimot helt vanlig. At Bård Tufte Johansen og Harald Eia på 90-tallet begynte å gjøre narr av den trauste institusjonen NRK nettopp på NRK, er en viktig forutsetning for at samme kanal nå sender en satirisk dramaserie full av ironiserende metagrep som gjør narr av Arbeiderpartiet. Den som tviler på Maktas uærbødige fremstilling av en frekk og klåfingret Førde, bør forresten høre på Wolfang Wees intervju med journalist Jon Hustad fra september 2021. Etter første sending av Lille Lørdag (1995–1996), skal kringkastingssjefen ifølge Hustad ha gått bort til komikerduoen og sagt: «No vert det fitte.»

Apropos f-ordet: I dette tidsskriftet i 2002 kalte Magnus Marsdal og Bendik Wold Lille Lørdag for «nyliberalismens glidemiddel», og man kan spørre seg om Maktas dekonstruksjon av den alminnelige fortellingen om Arbeiderpartiet, kan bidra til en lignende forvitring av fellesskapsverdier?

Fortellingen om Arbeiderpartiet

Fra perspektivet til en som aldri har stemt på Arbeiderpartiet, ja, som tvert imot har vokst opp i et Ap-uvennlig Høyre-hjem (refrenget til min far som var platearbeider: «De folka der har faen meg aldri gjort et arbeidsslag i sitt liv!»), og som selv stemmer sentrumspartier som Venstre og MDG, er fortellingen som følger: Arbeiderpartiet gjorde en god jobb med å bygge opp landet etter krigen. De fortsatte å bygge landet frem til langt ut på 70-tallet, da deres fastlåste og sidrumpa planøkonomi møtte helt nødvendig motstand fra høyresiden. Istedenfor å kjempe mot liberaliseringen og dereguleringene som fulgte, valgte de i stor grad å omfavne denne utviklingen og mistet mer og mer av sitt særpreg til Høyre, slik at de nå er et tomt skall av et parti, hvor noen få gjenværende idealister styres av opportunistiske karrierepolitikere, som i beste fall kjemper for en sosial politikk fordi de selv tjener på det. En utvikling som blir desto tristere med tanke på det stadig økende behovet for å gjeninnføre visse sosialdemokratiske verdier i det norske samfunnet. Ikke minst trenger Norge et parti som forener industri med miljøbevissthet, slik Arbeiderpartiet i det aller minste fremsto under Gro Harlem «bærekraft Brundtland. Jeg påstår ikke at denne versjonen er sann, bare at den er inntrykket jeg sitter igjen med fra mitt spesifikke utgangspunkt. Som Makta er den basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse».

Politikerforakt?

Det serien med sin satiriske blanding av sannhet og løgn pirker på, er inntrykket av at Arbeiderpartiet noensinne var et voksent og ansvarlig parti. Sitter man ikke igjen med et bilde av partiet som et barnslig gubbevelde fullt av maktkåte og kåte tullinger, som bare kunne settes på plass av en kompetent og relativt høyreorientert kvinne? Altså enda en postmoderne dekonstruksjon av fellesverdier? Og av den fellesskapsfremmende forestillingen om klasse? Et argument for at fortidens store menn bare kan erstattes av en stor kvinne? Hvor individuell fremgang på det identitetspolitiske plan nok en gang trumfer utjevningen av sosiale forskjeller? Kanskje.

Allikevel vil jeg påstå at Makta, i motsetning til den hysterisk morsomme, men tvers igjennom kyniske Veep (2012–2019), fremstår som en håpefull serie. Igjen med forbehold om at vi bare har sett første halvdel av én sesong. Hvis dette stemmer, har vi ikke med en postmoderne serie å gjøre, men en som er metamoderne. Ett kjennetegn ved metamodernisme er at grep som tidligere ble brukt til å parodiere og plukke ting fra hverandre, nå blir brukt til å sette dem sammen igjen. Den kyniske måten å tolke det at 70–80-tallets politikere vandrer omkring i et moderne Oslo fullt av smarttelefoner og elsparkesykler, er budsjettbesparelse. Eventuelt kan man ta manusforfatter Grue på ordet da hun sier til Dagbladet at «karakterene vandrer rundt i konsekvensene av sine egne handlinger».

Det genuint nyskapende ved Makta er den spesifikke bruken av slike anakronismer og meta-grep på nyere norsk politisk historie, slik at historien blir levende og vital, både for de som er unge i dag, og for de som var til stede da det skjedde. Istedenfor å gi oss en lukket og realistisk fremstilling av det som skjedde for 40–50 år siden, åpner den hendelsene her og nå, slik at vi virkelig føler oss midt i stormen av store beslutninger og fatal beslutningsudyktighet. Den underholdende danske serien Borgen (2010–2022) gir oss noe av det samme, men innenfor trygge og tradisjonelt realistiske fiksjonsrammer, og derfor som ren melodramatisk fantasioppfyllelse.

På tross av den tilsynelatende kynismen i å fremstille politikkens udemokratiske elementer, som å konspirere i heisen, lekke til pressen for å påvirke folkeopinionen, Arvid Engens hobbylobbyisme, reell og innbilt spionasjevirksomhet, press fra både USA og Sovjet, for ikke å glemme den barnslige og uprofesjonelle atferden til sårede egoer med makt og innflytelser til å spille ut sine psykodramaer på det høyeste samfunnsplan, er Makta et kjærlighetsbrev til demokratiet. Den anarkistiske A-en i logoen handler ikke bare om kaoset i Arbeiderpartiets rekker, eller TV-seriens tilsynelatende kaotiske stil, men om det iboende kaoset i ethvert forsøk på å la feilbarlige mennesker komme sammen og gjøre sitt aller beste for å skape orden – men selvfølgelig helst mele sin egen kake i prosessen! Langt fra å føre til politikerforakt tror jeg Makta vil bidra til å gjøre demokratiet sexy og gøy igjen.