Annonse
Essaykonkurransen:
Løgner i sannheten
Verdenshistorien er full av propaganda – stater og mennesker som har forsøkt å forme virkeligheten etter eget behov, skriver Rebekka Berglen.
Annonse
«Løgner i sannheten» fikk andreplass i den nasjonale essaykonkurransen for elever i videregående skole, arrangert av Universitetet i Oslo og festivalen «Inn i historien», i samarbeid med NRK og Samtiden.
«Løgner i sannhet» er skrevet av Rebekka Berglen, 18 år, fra Kirkenes videregående skole.
En ting jeg gjør relativt ofte, er å referere til maleriet Napoléon dans son cabinet de travail aux Tuileries av den franske malerens Jacques-Louis David. Bildet viser Napoleon Bonaparte stående med høyre hånd stukket inn i vesten sin, en positur jeg etterligner. Det er nok egentlig ingen spesiell grunn til at jeg refererer til akkurat dette bildet, annet enn at det å referere til noe, er fint i seg selv. Og så synes jeg det er humor å plutselig referere til en av verdenshistoriens mest kjente figurer. En alle kjenner til, mannen som først vant så mye, men til slutt tapte alt.
Ofte sies det at det er seierherrene som skriver historien. I kriger slåss det om områder, verdier, mennesker og makt. Makt over fremtiden. For om man vinner fremtiden, vinner man også muligheten og retten til å skrive historien som skal leses av fremtidens mennesker. Engelskmennene og franskmennene i 1918 skrev en versjon av historien som ga Tyskland all skyld for første verdenskrig. De rettet fokuset på krigsforbrytelser og forferdeligheter begått av tyske myndigheter. Deres egne grusomheter og ekstreme krigshandlinger ble skjøvet til skyggene – og som engelskmennene selv sier: «swept under the rug». Makten til å skrive historien fikk de etter seieren. Deres overveldende makt, og misbruk av den, resulterte i at «the war to end all wars» ble etterfulgt av en ny verdenskrig.
Et vanlig eksempel på en historisk misforståelse er at Napoleon Bonaparte var en lav mann. Ideen ble trolig først startet av engelskmennene. Karikaturtegneren James Gillray var spesielt viktig i denne fremstillingen. Karakteren «Little Boney» er en barnslig og furten Napoleon. I bildet «Maniac ravings – or – Little Boney in a Strong fit» står en frustrert og sinna Napoleon, på størrelse med de veltede møblene rundt seg, og river seg i håret. I tankeboblene rundt han står fraser som «Calculating English newspapers» og «Revenge! Revenge!». Det var en løgn konstruert av engelskmennene for å latterliggjøre Napoleon. Fiendens øverste militære leder blir degradert til et lite og ubetydelig barn. En av verdenshistoriens mest suksessrike militære ledere er liten og svak. Da engelskmennene, og resten av Europa, ikke klarte å slå han militært, forsøkte de å gjøre han så liten som mulig gjennom propaganda.
Verdenshistorien er full av propaganda – stater og mennesker har forsøkt å forme virkeligheten etter eget behov. Når man sprer propaganda, lyver man for å selge sin versjon av en historie mens den skrives. Man lyver til menneskeheten i dag og i morgen. Alle kan spre propaganda. Alle har muligheten til å selge en versjon av virkeligheten som gagner en selv. Om denne versjonen blir en del av historien, er avhengig av om du senere seirer. Propaganda er løgn, ikke nødvendigvis skrevet av seierherrene. Ofte har ikke slaget kåret en seierherre ennå. Man sprer løgner for å selge sin versjon av historien. Propaganda består ikke av hvite løgner. Det er løgner som spres for å unngå å heise det hvite flagget til toppen av sin egen flaggstang. Det er løgnen man forteller for å forhindre at noen andre får seierherrenes makt til å skrive historien.
Det er noe dypt menneskelig i behovet for kontroll over historien. Spesielt når det kommer til din egen historie. Napoleon hatet fremstillingen av ham selv som en lav og barnlig mann. På et tidspunkt var han uslåelig: han vant alle slag, og store landområder ble underlagt hans makt. Likevel tok engelskmennene makten over historien som fortelles om Napoleon. De beseirede, tok fortellermakten fra ham, og begynte å skrive hans historie. Napoleons reaksjoner på løgnene i hans historie er kanskje et tegn på en menneskelighet i han. Det strategiske geniet, var egentlig et menneske. Mennesker vil gjøre alt de kan for å få makten til å skrive historien som seierherrer. Historien blir en konstant kamp for å kunne være den som holder pennen når viktige hendelser skal foreviges for fremtidens mennesker.
Så kanskje det er det jeg refererer til, når jeg tar høyre hånda i vesten akkurat som Napoleon gjorde i det bildet av han på kontoret sitt. Kanskje er det en referanse til det dypt menneskelige i vår felles historie. Det menneskelige i alles behov for å fortelle sin egne, sanne historie. Når jeg står med høyrehånda i vesten, refererer jeg til vi mennesker som skriver historie sammen. Som John Green sa: «History isn’t just something that happens. It’s something each of us helps make, a responsibility we all need to take seriously.» For det er kanskje seierherrene som dominerer og skriver en versjon av historien. En versjon som gagner dem selv. En versjon som hele menneskeheten ikke står for, i møte med fremtidens generasjoner. Historien var i går, den er i dag, og den kommer i morgen. Vi må sørge for at historien er noe som kan refereres til med stolthet.
