Den sanne historien om hva jeg spiste til frokost

«Den sanne historien om hva jeg spiste til frokost» er vinner av den nasjonale essaykonkurransen for elever i videregående skole, arrangert av Universitetet i Oslo og festivalen «Inn i historien», i samarbeid med NRK og Samtiden. 

Da jeg startet med historiefaget i vg2, var det første jeg ble fortalt at historie skulle være objektivt og nøytralt, at faget skulle fortelle sannheten. Jeg lærte om normative og deskriptive kilder, andrehåndsberetninger og en haug av andre fagbegreper som konstaterte historiefaget som et urokkelig, objektivt og nærmest naturvitenskapelig fagfelt, som man ikke kunne stille spørsmål ved. Nå skal ikke jeg nekte for dagens historikeres dedikasjon til kildekritikk og nyansert analyse, men jeg syns forestillingen om at det finnes en sann historie som vi kan komme fram til gjennom objektivitet og nøytralitet er litt naiv.

For å kunne si noe om en sann historie, må vi først ta stilling til hva vi legger i begrepet sannhet. Om jeg hadde bedt en tilfeldig person forklare meg hva sannhet er, så tror jeg ikke at jeg hadde fått høre noe annet enn at det er «det som er sant». Ifølge Store norske leksikon er sannhet en egenskap som vi tilskriver visse utsagn, påstander, oppfatninger, antagelser eller teorier når de på en eller annen måte stemmer med eller er i overenstemmelse med virkeligheten (Holmen, 2023). Sannhet er altså en ganske vag egenskap som avhenger av menneskenes tolkning og oppfatning. Fordi det finnes forskjellige mennesker med forskjellige oppfatninger, er det altså naturlig at forskjellige og noe motstridende påstander anses å være sanne på samme tid. Sannhet er menneskelig betinget. Derfor trenger ikke tilsynelatende motstridende sannheter å være gjensidig utelukkende, og flere ting kan være sant på en gang.

Jeg syns dessuten ikke alltid at det som faktisk skjedde er det mest interessante i historien. De subjektive sannhetene, altså det som er sant for den enkelte, til Anne Frank, Adolf Hitler og Max Manus under andre verdenskrig, er minst like relevante for å forstå hendelsene som fant sted. Hva disse spiste til frokost hver dag i sitt liv, er mye mindre interessant enn hva de følte, tenkte og mente. Hva de følte, tenkte og mente er på ingen måte objektivt. Dette betyr dog nødvendigvis ikke at det ikke kan finnes en objektivt sann historie. Men problematikken ligger i at objektiv sannhet alene ikke er nok til å forstå og forklare historien. Faktaene om det nøyaktige antallet mennesker som mistet livet, eller hvilke våpen som ble brukt, framstår for meg som ganske kjedelig og lite aktuelt for virkelig å kunne forstå en historisk periode eller hendelse.

Dessuten er det veldig vanskelig å komme frem til noen objektiv sannhet om fortiden. Historie er framstilt av mennesker. Historiske personers politiske ståsteder, samtid og bakgrunn er med på å påvirke hvordan de gjengir og forstår hendelsene i sin samtid i historiske kilder. Historieforskerne velger selv hva de vil forske på, de forstår historien ut fra sin egen forståelseshorisont og er påvirket av sin samtids kultur og politikk. Min personlige oppfatning av historien om hvem jeg er, hvem som har levd før meg og hvor jeg kommer fra er unik for meg, og å formidle denne til andre kan være komplisert. Nettopp derfor ville det vært problematisk om jeg påstod at min oppfatning av for eksempel Norges, Europas eller feminismens historie var den eneste riktige. Det at det finnes forskjellige framstillinger trenger dog ikke å bety at noen av dem er usanne, men det belyser heller at flere historier faktisk kan være sanne på en gang.

Jeg syns dermed at det er interessant å ta tak i nettopp hvorfor historien ofte fremstilles som entydig og objektiv. Maktinnehaverne i et samfunn kan tjene ganske godt på å ha forskere som fremstiller én historisk forståelse som støtter opp deres politiske system og den rådende kulturen. Denne tendensen ser vi i samfunn over hele verden. Den er selvfølgelig størst i autoritære regimer som Sovjetunionen under Stalin og Kim Jong-uns Nord-Korea, men er også tilstedeværende i vestlige, mer demokratiske samfunn som USA og Norge. Amerikanske skoler underviser om andre verdenskrig på en helt annen måte enn japanske, fordi atombombenes ødeleggende konsekvenser for den japanske befolkningen strider med USAs oppfatning av seg selv. Norske historikere tok ikke ordentlig tak i Norges småproblematiske forhold til jødeforfølgelsene under andre verdenskrig før nå nylig, fordi det ikke stemte med Norges oppfatning av seg selv som et sterkt land med en tapper motstandsbevegelse. Det de da påstod var ikke nødvendigvis en feilaktig misforståelse av den éne sanne historien. Det at land har forskjellige syn på historien er ikke nødvendigvis en negativ ting. Men jeg  mener at det er viktig å anerkjenne historien som et nasjonsbyggende virkemiddel og hvordan det er lett å låse seg til sannheter som bare er sanne for en selv, mens man behandler dem som om de er allmenngyldige.

I tillegg er framstillingen av historien som entydig veldig enkel. Å kunne peke på det som står i historiebøkene som den store ene historien er gjerne det greieste. Nyanser er ubehagelige og forvirrende, de gir ikke umiddelbar mening og er ikke intuitive å forholde seg til. Dessuten har de fleste stor tillit til det norske samfunnet og hvordan vi driver det. Dermed er det ikke særlig produktivt å utfordre historien om hvordan vi endte opp her. Forestillingen om én sann historie, og at denne historien samsvarer med den norske, gjør at vi ikke trenger å reflektere over vår egen negative rolle i historien, og hvordan ulike historiske framstillinger gagner oss.

Jeg mener likevel at det er viktig stadig å utfordre, revurdere og reflektere over de rådende forestillingene i samfunnet.  Å utfordre historien har vist seg å være imperativt i kampen for rettferdighet, menneskerettigheter og endring.

Problematikken ligger i at vi har tendens til å oppføre oss som at det finnes én sann historie. Hvilken rett har vi her i Norge til å devaluere andre historiske framstillinger, bare fordi de strider noe mot vår egen? Vi har alle en subjektiv forståelse av fortiden, og vi må forsøke å anerkjenne alle som bygger på en relativ grad av sannhet, som like relevante innenfor historieforskning og -undervisning. Det finnes en sannhet om hva jeg spiste til frokost en tirsdag i 2014. Men det finnes ingen sann, sammenhengende historie, som tar høyde for både hva jeg har ment om alle frokostene jeg har spist i mitt liv og alle andre perspektiver i løpet av historien.

Men mangelen på en sann historie trenger ikke å være noe negativt. Å frigjøre oss  fra forestillingen om én sannhet vil åpne for en bredere og rikere forståelse av  mennesker både i fortiden og samtiden.

Bibliografi

Holmen, H. A. (17. oktober 2023). Sannhet. Hentet fra store norske leksikon den 8. mars 2024. https://snl.no/sannhet