Kristian S. Hæggernes har hatt en ambisjon om at det han skriver skal fungere litt på samme måte som ambient-musikk

Hva skriver du dikt om? 

– I utgangspunktet tenker jeg at alt kan gjøres til dikt. Men uansett hvilke innganger jeg har til skrivingen av diktene, ender jeg ofte opp med å skrive gjennom en linse som tematiserer ensomhet, sjenanse, savn, sorg og tilbaketrekning. Selv om dette er tema, kan jeg også ofte skrive med en viss humor like gjerne som mer alvorlig.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

–  I Nattens ryggrad har jeg forholdt meg ganske eksplisitt til eget liv, særlig i det lengste av diktene, der jeg blander minner fra oppvekst og skoleår med en framstilling av livets utviklingshistorie på jorden. Jeg henter ganske mye stoff til diktene mine fra lesning om naturvitenskap, særlig biologi og astronomi. Jeg tenker at også musikk påvirker skrivingen min, men at det da handler mer om form enn om innhold. Jeg har hørt mye på ambient-musikk, gjerne av den svært lange og tilsynelatende ensformige sorten, og hatt en ambisjon om å skrive dikt som kan fungere litt på samme måte.

Hvorfor dikt?

–  I forfatterskapet mitt har jeg vekslet mellom poesi og prosa, men hvis jeg måtte velge (noe jeg heldigvis ikke trenger), ville jeg utvilsomt valgt å falle ned på diktsiden. Da jeg i sin tid begynte å skrive, var det dikt, og det føles som at det å bryte linjene og sette dem opp i strofer er noe som sitter i ryggmargen. Hvordan diktet ser ut på boksiden er viktig for meg, og det samme med hvordan det høres ut når det leses opp. Samtidig faller det oftest mer naturlig for meg å skrive fullstendige setninger som snor seg gjennom diktlinjene, heller enn å tale i et mer elliptisk språk.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

–  Jeg synes dette med budskap eller å skulle formidle noe er vanskelige saker. Det viktigste for meg er selve skriveakten. Av og til kan kanskje skrivingen hjelpe til å gi meg en eller annen slags klarhet i min egen tilværelse, men om dette går videre til andre lesere av teksten, er jeg sannelig ikke sikker på. Hvis jeg påsto at jeg hadde noe å formidle til verden, ville min indre stemme refset meg for å være høy på pæra. Noen ganger tenker jeg at jeg skriver nettopp fordi jeg ikke har noe å si.

Er det et av diktene dine du vil dele?

–  Fram mot utgivelsen av denne boken har jeg tenkt mye fram og tilbake; er Nattens ryggrad et langdikt i syv deler, eller er det syv lange dikt? Jeg falt til slutt ned på det første, men tenker likevel fortsatt på boken vel så mye som det andre. Arbeidet med den andre delen, diktet om skoletid og evolusjonshistorie, er nok det kjekkeste og mest givende jeg har hatt, og strakte seg over noen år. Jeg tenker at det er en lettlest og tilgjengelig tekst, der man både kan kjenne seg igjen, og lære noe. Hvis man er mindre nerdete og mer opptatt av nærmere fortid, kan kanskje den sjette delen, som er et dikt med en linje for hver måned av min fars liv og den samtiden det fant sted i, være interessant.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din - og hvorfor?

–  Siden jeg skriver om livets historie, hadde det kanskje vært kjekt om vår egen paleontologistjerne Jørn Hurum leste i hvert fall diktet myriader av utdødde dyr marsjerer gjennom.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Da jeg først begynte å skrive, var jeg mest påvirket av sangtekster, og hadde nok Robert Smith og Morrissey som noe kontrasterende ledestjerner. Litt senere begynte jeg å lese norsk samtidslyrikk, og la meg ganske tett opp til det jeg likte der. Tor Ulvens bøker ble en åpenbaring og et orienteringspunkt. Siden omtrent den samme tiden har også Halvard Foynes vært av de aller mest betydningsfulle norske lyrikerne for meg. Jeg leser også en del engelsk poesi, og har en meget stor forkjærlighet for Hugo Williams og Frederick Seidel, som begge har passert åtti, men kommer med nye bøker i år.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

–  På den ene siden blir jeg temmelig svett av å tenke på det. Jeg har selv benyttet meg av forskjellige generative metoder i arbeid med skriving av dikt, men disse har vært mer basert på tilfeldigheter enn algoritmer. På den andre siden ser jeg fram til å lese britiske Sam Rivieres kommende diktsamling, Conflicted Copy, som er skrevet ved hjelp av Chat-GPT, som en naturlig forlengelse av hans tidligere samlinger der han for eksempel har latt seg lede av søkemotorer.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– I vår har jeg hatt stor glede av debutbøkene til Anna With og Mari Nilsen, hhv Eplet, nesten og Ordene. Eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi. Ellers gleder jeg meg vilt til Thea Selliaas Thorsens gjendiktning av Ovids Metamorfoser. En kanskje noe mer obskur klassiker jeg setter stor pris på er Ardhakatanaka av Banarasidas fra 1600-tallet. En selvbiografi på vers, og den første selvbiografien på et indisk språk.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Tilbake til ambient: Den siste måneden har jeg hørt om og om igjen på albumet Floes: Volumes I-IV av canadiske Douglas Tewksbury, omtalt av artisten selv som «slow music for the Anthropocene». Jeg har bare albumet digitalt, men det er også gitt ut på fire kassetter. Alle de seksten sporene på til sammen over tre timer er laget med en Moog-synthesizer. Musikken er inspirert av arktiske områder, og det er blant annet et spor oppkalt etter Kåre Tveter.