En mann for sin hatt

Denne måneden skulle Morten Abel sunget i operaen med bandet The September When. Nå må han sannsynligvis vente til høsten

Konkret dato er ennå ikke satt, men operaen opplyser til Kulturplot at de jobber for å finne nye datoer til alle de utsatte konsertene.

Når den kjente artisten en gang skal synge igjen, skal han ikke synge arier. Han skal spille bandets vanlige repertoar, men han liker godt å møte et sittende publikum med en mulig litt eldre gjennomsnittsalder.

– Du har opptrådt i Operaen én gang før, for seks år siden. Hvilket forhold har du til opera som kunstform?

– Det er fantastisk. Jeg hørte nettopp Beethovens eneste opera for noen uker siden med Stavanger symfoniorkester og solister, og det var det beste jeg har opplevd i Stavanger konserthus. Jeg er glad i klassisk musikk, og liker det aller best når det er sang. Det er et uhyre spennende univers som jeg har lyst til å bli enda mer kjent med, sier Abel.

Tre ganger Spellemann

Han begynte tidlig å spille rock og har vunnet Spellemannsprisen tre ganger. Klassisk musikk har han fått et forhold til litt senere i livet. I det siste har han begynt å lage spillelister med kjente arier for å lære seg mer om kunstformen, forteller han.

– Du synes ikke opera er kjedelig da, repetitivt, langtrukkent?

– Det skjer. Men det gjelder all musikk. Pop, rock, all populærmusikk. Det meste som blir produsert er skit. Fordelen med klassisk er at det har hatt noen år eller århundrer på baken. Det som spilles i dag, er det som har bevist sin rett til å eksistere. Klassisk musikk er musikk som har tålt tidens tann, og mye er veldig, veldig bra, sier Abel.

– Det kan være vakkert og det kan være krevende. Noen verk sklir rett inn. Nå det gjelder andre verk, har du en fornemmelse av at «her er det noe spennende, som stikker litt dypere». For all kunst gjelder det at jo mer du vet, om historien bak verket, om epoken det ble laget, desto større bli opplevelsen. Jeg har bare skrapt overflaten – men en dag skal jeg bli lærd!

– Komponister foruten Beethoven?

– Mange. Mozart, Debussy, Sjostakovitsj. Bach, selvsagt.

– Blir du inspirert av Mozart eller noen av de andre når du selv skriver musikk?

– Jeg vet ikke hvor inspirasjonen til musikken min kommer fra, eller hvordan jeg forandrer uttrykk. Jeg blir inspirert av alt jeg hører. På tekstsiden er det enklere å se. Livet humper i vei og jeg skriver meg ut av hverdagen.

– Vil vår tids populærmusikk nå klassikerstatus når det har gått noen hundre år?

– Noe av det. Keith Jarrett, særlig hans soloimprovisasjoner i Wien, Køln og Bregenz. Beatles, Bob Dylan - og jeg tror innenfor den lettere sjangeren, Abba. Av nyere kanskje Radiohead.

– Hvilke artister bør NRK spille mer av i de store sendeflatene i P1 og P2?

– For eksempel den amerikanske popduoen Ween og det amerikanske bandet The Shins. De lager genial popmusikk.

Multikunstner

– Ingenting skulle tilsi at jeg skulle bli musiker på heltid. Jeg vet ikke hvor denne brennende lidenskapen for musikk kom fra, sier han om sin snart førti år lange karriere.

– Jeg begynte bare veldig tidlig å lage sanger.

Abel spiller selv trommer, piano, gitar - som er hans hovedinstrument - og alle andre strengeinstrumenter som ligner gitar. På en av platene sine spiller han alle instrumenter selv. Stavanger Symfoniorkester har dessuten spilt med på noen av platene hans – og Abel har arrangert.

Han går stadig nye veier. For ti år siden skrev han romanen «Temmelig mye juling». For et par år siden kreerte han sammen med Nina Jarebrinck en kleskolleksjon for menn. Et av poengene var å produsere en T-skjorte i ull som et alternativ til vanlig skjorte. Og ikke minst maler han.

– Skal du ha kunstutstilling snart?

– Det føler jeg meg ikke klar til. Kanskje om et par år?

Indianerne

Han forteller at han alltid har tegnet når han kjeder seg.

– Som barn elsket jeg hestetegningene til Leonardo da Vinci. Men oljemaling har jeg begynt med i voksen alder. Alt jeg maler er en øvelse, jeg maler ikke ferdige bilder og stiller ut. Jeg maler og maler over, for å finne riktig form og farge. Fargene er jeg kanskje for ivrig med. Jeg vil alltid fortelle en historie, jeg vil kunne fortelle hvorfor jeg malte akkurat dette bildet. Kunstskolen i Rogaland blir jeg ferdig med i dette vårsemestret.

– Det er mange hester i bildene dine, og mange farger?

– Jeg vokste opp med fortellinger om indianere på hest og amerikanske soldater. Jeg leser fremdeles mye om indianernes historie. Og hvordan befolkningen på et helt kontinent ble nesten utryddet. Og hesten er jo et dyr. Hvordan vi behandler dyrene er et annet tema. Vi kommer til å miste så mange dyrearter på grunn av global oppvarming. I hundreårene som kommer vil mennesker se tilbake på dette med stor skam. Han legger til:

– Vi lever i spennende og skremmende tider. Det er ganske mørkt, og vi kommer til å smake pisken. På den andre siden tror jeg menneskene kommer ut av dette med stor lærdom.

Hatter i alle farger

– Du bærer stadig hatt - sort hatt og grå hatt, og militærgrønn, fiolett, olivengrønn, beige og kamelhårfargett hatt...

– Jeg er glad i hatt!

– Skuespiller har du også vært, blir det mer av det?

– Av respekt for faget vil jeg ikke si at jeg skuespiller. Det er et krevende fag som jeg har stor respekt for. Jeg har blitt spurt noen ganger om å bli med i en film, det var sånn det startet. Men jeg synes det er vanskelig. Jeg har vært på auditions mange ganger siden, og får ofte nei. Det er helt greit. Noen tror at jeg gjør alt dette fordi jeg er uredd, men det er ikke sant. Jeg er en veldig engstelig type.

– Ser du deg selv som en underholder eller en kunstner?

– Jeg tror jeg er kunster mer enn underholder. Jeg har et veldig ambivalent forhold til å stå på scenen og å snakke offentlig. Det er unaturlig for min personlighet. Så det er merkelig at jeg lever av det! Men jeg liker å få ting til å fungere på scenen, sammen med dyktige folk, slik at det blir magisk. Da er jeg stolt over at jeg har fått det til.

Å sette sammen en konsert er en vitenskap. Å finne den ultimate spillelisten kan ta to år før man synes den siste brikken er falt på plass. Det er som det siste penselstrøket på et maleri: Plutselig har man det.

– Hvilken sang skal dere sikkert spille i Operaen – for ingen konsert er komplett uten den?

– For min egen del «The Garden Party». Det er noe med teksten og innholdet og stemningen. Den er noe av det beste vi har fått til med The September When.

Dette intervjuet ble gjort før det ble klart at konserten med The September When på Operaen måtte utsettes på ubestemt tid.