Fra Newark til Brooklyn

­For et år siden vedtok høyesterett i USA nye bestemmelser i våpenlovgivningen. Gjennomgående er at retten til å bære våpen i selvforsvar står sterkt, men med visse restriksjoner og forutsetninger. Tettbefolkede New York ville som stat og by ha våpenforbud i hele bydeler, men ble ikke hørt. Det betyr selvsagt ikke at det er fritt fram. Våpenlisens og bakgrunnssjekk er viktige elementer i våpenlovgivningen. Men det er tvilsomt om New York-bosatte Paul Auster var spesielt fornøyd med endringene. I boka Bloodbath Nation (Grove Press, 2023) skriver han om de mange masseskytingene som har skjedd i USA de siste par tiårene, og tegner et ganske dystert bilde av USA, som jo også preger han på godt og vondt.

I mai var kona og jeg på en seks dagers tur til New York. Ankommet New York trålet vi gatelangs fra West 48th Street på Manhattan og så videre i alle himmelretninger, men særlig givende var det å bevege seg i linja fra Central Park til Brooklyn. Vi så de enorme menneskemassene på Madison Square og Times Square, de forlokkende barene og restaurantene i Ninth Avenue, blandingen av barnefamilier og uteliggere i Washington Square Park. Vi så rekker på rekker med gule og svarte taxier, de enorme skyskraperne og de kompakte bank- og finansbygningene i denne pengenes verdensmetropol. Vi ble bokstavelig talt slått i bakken av utsikten fra Rockefeller Center og Empire State Building, vi tok en båttur ut til Liberty Island med Frihetsgudinnen og Ellis Island med emigrantmuseet og vi besøkte de internasjonale museene for moderne kunst ­­­­­­­­­­­­– Guggenheim, MOMA – og det ikke mindre omfattende Metropolitan Museum of Art.

Forgiftning og fascinasjon

Vi kjørte sykkeltaxi i Central Park. Ved alle større attraksjoner er sikkerhetskontrollene massive; bager og håndvesker blir sjekket opp til flere ganger før man slipper inn. Vi observerte tungt bevæpnede politioffiserer ved hvert gatehjørne, og ved et tilfelle ble vi vitne til en politiaksjon inne på metroen, der politioffiserer med halvmeterlange rifler stod oppstilt som ledd i en pågående aksjon. Vi snudde på et blunk og kom oss ut av metrostasjonen. Alt dette bare på noen dager, under ei uke. New York sitter ennå i meg som en rus, som forgiftning og fascinasjon på en og samme tid.

Selv om man føler seg relativt trygg når man vandrer rundt i gatene i New York, svever denne vissheten i bakhodet: Byen skårer høyt på kriminalitetsstatistikken, USA er en våpennasjon og det er mye våpen i omløp blant folk. Det er blitt mindre våpen blant folk flest de senere årene, skal vi tro Paul Auster. Samtidig, påpeker han, er det slik at en minoritet amerikanere har gått motsatt vei og har skaffet seg enda mer våpen. Heri ligger et problem, bedyrer han i sitt nyutgitte essay Bloodbath Nation. Austers tekst er ledsaget av Spencer Ostranders fotografier i svart/hvitt av stedene der skytepisodene fant sted. Heldigvis, må jeg si, er disse bildene fri for ofrenes lidelser, de viser ingen mennesker i det hele tatt, heldigvis fordi det ville vært for mye, for ufiltrert og direkte for leseren. Det ville kanskje spent beina under Austers tekst.

Brooklyn Bridge, broa som binder sammen Manhattan og Brooklyn, ble ferdigstilt og åpnet i 1883. Den er svært travel på en hvilken som helst hverdag. Vandrer du gjennom menneskevrimmelen på broa med motorveien under deg, får du en spektakulær utsikt over nedre Manhattan med Wall Street når du snur deg og titter bakover. Så kom vi da omsider over til bydelen Brooklyn Heights, der Paul Auster bor med sin kone, den norskættede forfatteren Siri Hustvedt, i Park Slope. Trafikkmaskinen inn mot bydelen er enorm; og det gir mening at guideboka kan påstå at dersom Brooklyn var en egen by, og ikke en del av New York, ville den vært USAs fjerde største by. Vi var sultne og var på utkikk etter et egnet sted å spise, men å komme seg inn der til fots var ikke helt enkelt. Vi ble sittende fast i universitetsområdet og endte opp med å spise på en enkel pizzabar med ingefærøl. Kanskje ikke helt etter planen, men likevel. Tilfeldighetenes makt tok oss akkurat denne kvelden. Tilfeldighetene i livet er nettopp et fenomen Auster er opptatt av i sine bøker, og kanskje mest utpreget i sin nyeste roman, mastodonten 4 3 2 1 (2017), som forteller ulike varianter av livet til én og samme mann, hovedpersonen Archie Ferguson.

Bekymret for splittelsen

New York er en motsetningenes by, fragmentert og kompleks, en millionby; vi rekker bare å se en liten bit av den i løpet av et besøk som turister. Paul Auster vokste opp i Newark, New Jersey, og endte opp i Brooklyn. En gjennomgående linje i forfatterskapet, særlig i hans essays, er hans mange betraktninger omkring skriving og skrivekunst. Det gjenspeiles i titler som Vinteropptegnelser (2012), Hvorfor skrive? (2000), Den røde notisboken (2000). Men i de senere bøkene, spesielt i 4 3 2 1, har han vært vel så opptatt av den politiske utviklingen i USA etter 1945, spesielt av det som skjer i løpet av 1950- og 60-tallet, som borgerrettsaktivismen, Vietnamkrigen, McCarthyismen og forfølgelsen av kommunister og venstreradikale, Harlem-opptøyene med mer. Auster er i dag bekymret for det splittede USA. Slik sett er det ikke overraskende at han kommer ut med en bok der han reflekterer mer inngående over hva som ligger bak de mange masseskytingene. Hvorfor klarer ikke amerikanerne å få løst dette evinnelige problemet, spør Auster et sted. Hvorfor erkjenner vi ikke at vi har et problem? Er det noe med den amerikanske folkesjela som strir imot dette?

Paul Auster begynner i Bloodbath Nation med å fortelle om sin egen oppvekst, og med sitt eget forhold til skytevåpen, og kan konstatere at han kun har vært i besittelse av lekeskytevåpen, og det er først og fremst gjennom film og populærkultur han har fått et forhold til skytevåpen. Men det er én hendelse fra hans egen familiehistorie som sitter i han, en familiær skavank, og som han stopper opp ved i Bloodbath Nation. I selvbiografiske The Invention of Solitude (1982), på norsk: Ensomhetens grunn (1998), som jo er et dyptpløyende portrett av faren, får vi også denne familiehistorien utlagt. I 1970, 23 år gammel, fikk han for første gang historiens tragiske detaljer formidlet av en kusine: 23. januar 1919 drepte farmoren farfaren hans.

Masseskytingene får ringvirkninger. Ofrene er ikke bare de som blir skutt og drept, men også de mange sårede, også de som tar skade på sin sjel og får mentale problemer, påpeker Auster i sin bok. Auster er først og fremst opptatt av statistikker, reguleringer, debatter og ikke minst det nasjonale traumet de mange masseskytingene har påført USA, selv om sannhetene i hans egen familiebiografi stadig innhenter ham. I boka går han historisk til verks, og starter med kolonitida og de 13 koloniene som løsrev seg fra det britiske riket og la kimen til det amerikanske imperiet. Han gjennomgår de forskjellige masseskytingene som har skjedd de siste par tiårene – tid, åsted, gjerningsmann, antall drepte og sårede. Og i Spencer Ostranders fotografier taler åstedene til oss: En metodistkirke i Sør-Carolina (9 drepte, 1 såret), et sikhtempel i Wisconsin (8 drepte, 3 sårede), en synagoge i Pennsylvania (11 drepte), et hus i California (10 drepte, 3 sårede) og så videre.

Så mange enkeltskjebner og enkeltsteder, og alt dette vevd inn i den store historiske utviklingen. Når alt kommer til alt er det denne ene konflikten om våpenkontroll som er det evig uløselige diskusjonstemaet og den uhelbredelige hodepinen i en splittet nasjon, så splittende at det er vanskelig å samle seg om en forpliktende og fruktbar løsning.

Muligheten til å leve i en fri nasjon og å kunne forsvare sin familie og eiendom står sterkt i USA. Enhver diskusjon om våpenlover i USA handler fort om motsetningen mellom disse grunnverdiene og nødvendigheten av våpenrestriksjoner. Både liberale og mer restriktive holdninger står sterkt i en nasjon «born in violence, but also born with a past». Men det er stort sprang fra retten til å forsvare seg selv, sin familie og sin eiendom til det nakne faktum at mange av massedrapene er grunnløse. Undersøker man gjerningspersonen, ifølge Auster, finner man ut av det ofte er snakk om en ung, ensom mann uten livshåp og som ikke har noe annet motiv bak gjerningen enn å spre mest mulig vold og ødeleggelse.

De gode og de onde

Auster har nok av motstandere. Våpenlobbyist-organisasjonene holder stand. En spydspiss i forsvaret av våpeneiernes rettigheter er NRA (National Rifle Association), grunnlagt i New York i 1871. Hensikten med slike organisasjoner var å ivareta den enkelte amerikaners rett til å forsvare seg selv og sin eiendom mot potensielle lovbrytere. Men verden er langt mer komplisert enn en kamp mellom lovlydige gode borgere og onde lovbrytere. En gjerningspersons hensikter lar seg ikke nødvendigvis forklare ut fra slike termer. I stedet for å utstyre ‘de gode’ med langt mer våpen til å forsvare seg mot ‘de onde’, hva med å frata ‘de onde’ våpnene, og gjennom det eliminere problemet, spør han på side 108.

New York er labyrintisk, men også oversiktlig med alle sine avenyer og snorrette nummererte gater, og der vi tråkket gate opp og gate ned, fra kvartal til kvartal, kunne man lett få assosiasjoner til den lett forkomne detektiven Daniel Quinn, hovedpersonen i Austers gjennombruddsroman City of Glass (1985), første bok i hans New York-trilogi. Den er et spennende studium i spørsmål som gjelder identitet og språk, fiksjon og virkelighet, temaer Auster viderefører i senere bøker. Mot slutten av boka tar Quinn (som også opptrer under navnet Paul Auster) oppdraget med å skygge den eksentriske Peter Stillman i New Yorks gater så alvorlig, at han ender opp som boms og uteligger, men med sin røde notisbok på innerlomma, og med New York i flere lag under huden.

Hjemme i Norge igjen. New York sitter ennå i meg, men jetlaget er borte for lengst, og på mange måter var det greit at Bloodbath Nation av Paul Auster ikke var med som reiselektyre, den ble lest i etterkant og på trygg avstand fra det hele.