Ulysses – 100 år og like sprek

1900-tallets mest omtalte litterære verk fyller 100 år. Jubileet vil bli behørig markert.

Nyrer sto i tankene hans da han langsomt ruslet ut på kjøkkenet og gjorde i stand frokosten hennes på det bulkete brettet. Iskald luft og belysning var det på kjøkkenet, men mild sommermorgen overalt ute. Fikk ham til å kjenne seg litt småsulten. Kullene rødmet. En skive til med smør, tre, fire, riktig. Hun likte ikke full tallerken.

Er det en tøffelhelt som beskrives her? Tja. Når man har vært igjennom denne romanen får man et forhold til Leopold Bloom, og enkle karakteristikker duger ikke.

Sitatet er hentet fra James Joyces Ulysses (oversettelse: Olav Angell). Det er 100 år siden boken kom ut i original form. Joyce fylte 40 år 2. februar 1922, og valgte bursdagen som utgivelsesdag fordi han håpet det ville bringe boken lykke. Han skulle ha levd, og sett hvilken lykke: 100-årsjubileet vil bli behørig markert, med nytrykk, utstillinger, konserter, teaterforestillinger, seminarer, filmer, auksjoner, foredrag, fester og temareiser ...

Enkelte sprell vil bli begrenset av pandemien, det meste ikke. Feiringen begynner i februar og varer hele våren frem til 16. juni, selveste Bloomsday.

1900-tallets mest omtalte

Ulysses er 1900-tallets mest omtalte litterære verk, en roman mange forholder seg til enda den stort sett blir sett på som utilgjengelig. Kunsten å komme seg igjennom de nesten 800 sidene har skapt en hel humorsjanger. Forestillingene og fordommene rundt romanen er påtagelige, dessuten behandlet litterært, som av Ola Bauer, i Magenta (1997):

det var en historie om ingenting, men det fine var at den utga seg heller ikke for å være noe annet, bortsett fra leveren – den fantastiske kalveleveren som Leopold Bloom hadde i jakkelomma; det var en roman om en lever og det var den endelige bekreftelsen, dette var den store, ærlige tomheten beskrevet som den var, ikke noe annet. Tom leste Ulysses med måpende munn i begynnelsen, og etter hvert med stigende redsel for at Joyce skulle prakke på leseren en mening, en moralsk holdning, men den kom ikke, det var 768 sider om en lever.

Bortsett fra at det dreier seg om en nyre, og ikke en lever, er dette en adekvat betraktning. Romanen gir oss lov til den slags, med sin mangel på kjerne, men nærvær av speilbilder, innganger og spor.

James Joyce ble født i Dublin i 1882 som den eldste i en stor barneflokk. Faren drakk og gjorde livet utrygt. James gikk på gode skoler og elsket å lese, oppdaget Ibsen og lærte seg norsk. Den dagen Gjengangere kom ut, fikk han tak i den, satte seg ved kaminen og leste den med en gang. Han ble fritenker og nektet å be for sin mors sjel. Han deltok aldri i den nasjonale frigjøringskampen, men reiste i eksil og flakket om på det europeiske kontinentet.

34 år gammel debuterte han – med novellesamlingen Dubliners, om hverdagslivets dramatikk: En gutt sørger over sin eldre venn presten som har fått slag og dør. En middelaldrende mann går fra henne han er glad i fordi han ikke orker intimitet.

Joyce havnet som språklærer i Trieste. Her skrev han Portrett av kunstneren som ung mann, om Stephen som strir med mistrivsel og dårlig samvittighet, men opplever synet av en kvinne som vasser i havkanten som en åpenbaring og må bli kunstner. Joyce selv traff sin kjære Nora Barnackle 16. juni 1904, og skrev dagen inn i litteraturhistorien ved å la handlingen i Ulysses foregå nettopp da.

Stephen Daedalus bor med to andre studenter i en gammel festning. Om morgenen skal han ha historieundervisning på en skole. Men han vil være ubundet av historien, går på stranden og ser seg selv som en kunstner som vil innfange virkeligheten her og nå. Den mytiske Daidalos var innesperret i kong Minos’ festning på Kreta, men oppfant vinger av voks til seg og sønnen Ikaros, de flyktet som fugler fra fangenskapet.

Paraleller til det greske epos

Først i Ulysses’ fjerde kapittel introduseres den andre hovedpersonen, Leopold Bloom. Han er en moderne Odyssevs, i engelsk form Ulysses, derav bokens tittel. Odysséen handler om krigshelten Odyssevs på hjemvei, stadig utsatt for farer og hindre. I Ulysses finner vi stikkord fra Odysseen i parenteser: Dødsriket, Kyklopen, Kirke, Telemakos og Penelope. Romanen har paralleller til det greske epos: Odyssevs besøker dødsriket under havet, Bloom kirkegården. Grekeren slåss med den enøyde kyklopen, Iren er jøde og blir forfulgt av en enøyd nasjonalist. Trollkvinnen Kirke forvandler Odyssevs menn til svin, Bloom vandrer gjennom byens horestrøk. Bloom redder Stephen fra en ubehagelig krangel og inviterer ham hjem, og en stund har han en slags sønn, slik Odyssevs hadde sin Telemakos.

I Homers verk er Penelope en trofast hustru, Blooms er tvert imot utro. Men mens Odysseen er handlingsmettet så det holder, skjer det lite eller ingenting i Ulysses. Det er en torsdag med skiftende skydekke. Det kommer en regnskur ved ellevetiden, Bloom sitter på do, bader i et offentlig bad, deltar i en begravelse, arbeider med en annonse (jobben hans), sitter på pub, kikker på jentene og går på bordell, dog uten å kjøpe sex. Den yngre Stephen har himmelstormende idéer og litterære ambisjoner. Alt skjer i løpet av et døgn.

Den mystiske metode

Romanen har ingen kronologisk fortellerstruktur, historien ordnes i forhold til temaene i Odysséen. T. S. Eliot kalte dette Den mytiske metode, i motsetning til den fortellende. Joyce beskriver hovedpersonenes tanker, og perspektivet løper av gårde med disse tankene. Det forvirrer, men for en tålmodig leser tar det seg opp igjen, substansen siger inn på en. Man sitter igjen med et veldig inntrykk basert på gjetning i forhold til informasjonen Joyce legger ut mens han sjonglerer med litterære former.

Han lykkes i å beskrive et stykke virkelighet på en ny og samtidig gjenkjennelig måte, en samtidsmåte, der flimmeret fra nåtiden gjenspeiles i flimmeret i fortellermåten, en bok ikke bare uten budskap, men også uten kjerne, en bok som folk som ønsker det, kan få til å handle om en kalvelever. Det eneste noenlunde faste er punktene fra Homers gamle epos. Odyssevs, som vant en verdenskrig og hevnet blodig over sine rivaler, tusler nå inn til sin utro hustrus soverom for å servere henne frokost på sengen. Det virker ikke så heltemodig. Men det virker så uhyggelig sant.