Søster, støttespiller og komponist

23-25 september oppfører Oslo-Filharmonien verket «Fantasi for piano og orkester» fra 1912 av Nadia Boulanger, med Alain Altinoglu og dirigent og Alexandra Dariescu ved pianoet. Det er en sjelden komponist å høre på våre breddegrader – eller i det hele tatt.

Nadia Boulanger (1887 –1979) ble født inn i en musikkfamilie. Faren var fransk komponist, moren russisk prinsesse. Da Boulanger var seks år gammel, fikk hun en søster, Lili, som også ble komponist.

Da Nadia var ni, begynte hun på Konservatoriet i Paris for å bli komponist, Gabriel Fauré var en av medstudentene. Hun forsøkte å vinne komponistprisen Grand Prix de Rome flere ganger, men kom ikke helt til topps. Det gjorde derimot Lili noen år senere – som sekstenåring.

For å bidra til familiens økonomi tok Nadia elever, både privat og på musikkskoler. Parallelt opptrådde hun som pianist og organist, og spilte blant annet sine egne og søsterens verker.

Selvtillit

Nadia mistet tidlig troen på sine evner som komponist, men hadde hele livet stor tro på Lilis talent. Men Lili døde da hun var bare 24, og etter søsterens død sluttet Nadia helt å komponere. Nadia ble fulltids musikklærer og dirigent.

Hun ble regnet som en fantastisk inspirerende pedagog, og utviklet talentet til svært ulike musikere og komponister. Daniel Barenboim, Darius Milhaud, Astor Piazzoli, Aaron Copland, Philip Glass, Leonard Bernstein og Quincy Jones var noen av elevene hennes. Og dessuten Geir Tveitt og Pauline Hall fra Norge. Hun var dessuten den første kvinnen som dirigerte flere av de mest kjente symfoniorkestrene i Europa og USA.

Lili er også senere blitt trukket frem som det største komponisttalentet av de to søstrene. Vår norske samtidskomponist Maja Ratkje (født 1973) har kalt henne «en fantastisk komponist». «Hun kunne gått inn i historien som en kvinnelig Debussy, og vår del av verden hadde kanskje sett på det å være kvinnelig komponist som en selvsagt og udiskutabel ting», skriver Ratkje på hjemmesiden sin om Lili Boulanger.

I lyset fra den briljante søsteren mistet Nadia troen på seg selv som skapende kunstner. Dette er ikke uvanlig i historien om klassisk musikk – det uvanlige er at det var et kvinnelig familiemedlem som fikk den høyest statusen, og ikke en bror eller ektemann.

Clara og Fanny

Clara Schumann (1819-1896) var berømt i hele Europa som pianist i sin samtid. Som fjortenåring skrev hun sin første pianokonsert, men hun mistet troen på seg selv som komponist da hun var i midten av trettiårene. At hun også som ung komponerte egen musikk, ble etter hvert helt overskygget av komposisjonene til hennes berømte mann Robert Schumann.

Hun skal ha sagt: «En gang trodde jeg at jeg hadde et skapende talent, men jeg har gitt opp den idéen. En kvinne bør ikke ønske å komponere – det har aldri vært en som har vært i stand til det. Skulle jeg bli den første?»

I vår tid oppføres Clara Schumanns komposisjoner stadig oftere. Det samme gjelder Fanny Mendelsohn (1804-1847), som sto i skyggen av sin fire år ynge bror Felix, som hun var sterkt knyttet til. Hun komponerte 460 musikkstykker, mest pianostykker og lieder, de fleste forble upublisert i hennes levetid. Broren støttet henne, men mente hun ikke hadde det rette temperamentet til å bli en publisert komponist, og etter Fannys død ble enkelte av verkene hennes tillagt broren.

Blind og begavet

Noen generasjoner før led den blinde pianisten og komponisten med det velklingende navnet Maria Theresia von Paradis (1759-1824), en lignende skjebne. Hun skrev minst fem operaer og to kantater, og var berømt i sin samtid – Mozart og Haydn beundret henne. Men de fleste av komposisjonene hennes er gått tapt, bare en femtedel har overlevd. Som pianist ble hun anerkjent, men noen av komposisjonene hennes ble feilaktig attribuert til den nær-samtidige italieneren Pietro Domenico Paradiso.

Den største kvinnelige middelalderkomponisten, abbedissen – og senere helgen – Hildegard von Bingen (1089-1179) ble ikke offer for slike misforståelser. Hun slapp jo heller ikke menn inn i klosteret i Disibodenberg, der hun levde nesten hele livet. Det ser ikke ut som om hun slet med dårlig selvtillit. Hildegard var en visjonær mystiker som mente hun kommuniserte direkte med Gud og skrev bøker om biologi, botanikk, medisin, teologi og kunst. Hun brevvekslet med lekfolk som søkte en kur mot barnløshet og paver som spurte henne om råd når det gjaldt både teologi og politikk.

Hildegards musikk ble ikke gjenoppdaget før i 1979 da Philip Pickett og London Consort fremførte fire av sangene hennes. Det er uklart om Hildegards sanger ble fremført utenfor klosteret hennes levetid, men dag finnes det hundrevis av plateinnspillinger.

Ny bevissthet

Pianisten Missy Mazzoli, som tidligere har fremført det samme verket av Nadia Boulanger med BBC Symphony Orchestra, skriver på hjemmesiden sin at hun hun forsøker å oppnå kjønnslikestilling i konsertprogrammet sitt, og nevner Lili Boulanger, Clara Schumann og amerikanske Missy Mazzoli (født 1980).

På konsertene i Konserthuset denne uken, er det imidlertid Nadia Boulanger som står på programmet, sammen med Fauré og Saint-Saëns. I jubileumsåret i fjor fremførte Oslo-Symfonien verk av Lili Bourlanger, og dessuten Alma Mahler, som ble gift med Gustav Mahler som 22-åring.

Den berømte komponisten og dirigenten oppmuntret ikke sin kone til å skrive, tvert imot – hun skulle bli hans muse. Gustav Mahler skrev: «Rollen som komponist, den av oss som arbeider, er min, din rolle er å være en kjærlig venn og forståelsesfull partner». Og Alma komponerte ikke mer musikk – hun ble femme fatale og fristerinne på heltid (senere gift med arkitekten Walter Gropius og forfatteren Franz Werfel, pluss affærer med blant andre Alban Berg, Arnold Schönberg og Oskar Kokoschka. Sistnevnte var besatt av henne). Bare fjorten av Almas komposisjoner overlevde, men nå spilles de også, stadig mer, i likhet med verkene til andre mer eller mindre glemte kvinnelige komponister.