Protestfestivalen – vareopptelling før et nytt tiår

Svein Inge Olsen er initiativtaker til og leder av Protestfestivalen som arrangeres hvert år i Kristiansand i begynnelsen av september.

SYNSPUNKT. Den snart 90-årige svenske forfatteren og biskopen Martin Lönnebo forteller i sin siste bok om en lege som kom hjem til Balkan etter krigene på 1990-tallet. Hun oppdaget at folket ikke hadde det bra, selv om det var blitt fred. Hun så at «menneskene så like stresset ut som Sarajevo-barna under beleiringen».

Legen mistenkte at årsaken var svakheter i verdigrunnlaget. Lönnebo nevner historien for å fortelle om den sykdommen som er vanskeligst å kurere; den manglende balansen mellom det hellige og det profane, mellom mennesker og annet liv på jorden, mellom nød og overflod, mellom aktivitet og hvile, og mellom kropp og sjel. Det nytter ikke bare å trene kroppen. Når vi er utrustet med både kropp og sjel, må vi også trene sjelen.

Runder 20 år

Vi går snart inn i et nytt tiår. Protestfestivalen har da lagt bak seg tjue festivalår. Festivalens tema, diskusjoner og deltakere reflekterer mye av det som preget de to tiårene på godt og vondt. De speiler tidsbilde, samfunnsutvikling og verdigrunnlag. En liten «vareopptelling» kan være på sin plass.

Det første desenniet var særlig avgjørende for at Protestfestivalen ble det den er blitt, og vies derfor størst oppmerksomhet.

Det første året var vi opptatt av alt fra e-stoffer i maten, likestilling og toleranse til spørsmålet om hvor ungdommens engasjement var blitt av. Vi arrangerte samtaler om moral og verdier, gryende miljøengasjement og «Sørlandet bak smeigeteppet».

Religion fikk fotfeste som del av festivalprogrammet. En samtale tok utgangspunkt i noe Edin Løvås hadde sagt til Vårt Land: «Vi tør ikke bøye kne i bønn så folk ser det og framfor alt tør vi ikke snakke om frelsen». Per Lønning, Finn Jarle Sæle og Olav Skjevesland tok kraftig oppgjør med manglende engasjement i kristenfolket.

Året etter løftet vi fram tema som Kristiansands «stebarn» Jens Bjørneboe, friskoler, reality-TV, og dansen rundt gullkalven i lønnsomhetssamfunnet.

Senere handlet det om emner som materialisme og grådighetskultur, massemedia som underholdningsindustri, Fædrelandsvennens lokale «enevelde» og inkassobyråenes «hallikvirksomhet».

Det ble snakket om elitedyrking og taperproduksjon, behovet for en mannsbevegelse, fenomenet Fremskrittspartiet, situasjonen i Distrikts-Norge og USAs rolle som verdenspoliti.

Og ikke minst: Erik Bye talte om «den store tausheten». Så fulgte samtaler om karrierejag og livets fluktruter inn i rusen, naturkatastrofer som endetidstegn, de «farlige asylsøkerne» og statsterrorisme som middel for å fri oss fra terrorfrykt.

I 2004 kom superstjernen Kris Kristofferson og holdt støttekonsert for festivalen og «kampen mot apati». Senere handlet det om toleranse som flertallstyranni og religion som vårt største tabu. Vi stilte spørsmålet om dagens humor er blitt ondsinnet og infam.

Per Fugelli snakket om å gjenopplive døden. Vi tok opp tema som justismord og Torgersen-saken, så på forholdet mellom «genialitet og galskap», og debatterte en gryende digital oppvekst. I 2009 spurte vi om finanskrise, verdikrise, råkapitalisme og individualisme var fire sider av samme sak, og vi tok tak i spørsmålet om narkotikapolitikken hadde spilt fallitt. Derved er vi framme i 2010, da det blant annet handlet om aktiv dødshjelp, den nye «slemmismen» og diagnoser i psykiatrien.

Kultur, samtale og debatt

I det siste tiåret har temaene spent – om mulig – enda videre; selvmord, tidsklemme, skilsmisser, motkultur, medisinsk cannabis, den feige kristenflokken, ulikhet, utenforskap, barnevernet, skam, angst, ensomhet, bioteknologi, fattigdom og demokratiets situasjon. Og vi har innført «Dødskafé» som en fast del av programmet.

Protestfestivalen har hele tiden villet fremme verdier gjennom kultur, samtaler og debatter. Den har latt motsetninger møtes i åpent landskap, gjerne med høy temperatur. Vi har fulgt Lönnebos oppfordring om å «trene sjelen». Og vi er på linje, når han påpeker: «Her i nord har vi satset på det profane, det som kalles sekularisering. Av frykt for å smittes søker mange det hellige og velger bort det nødvendige kritiske tankesettet. Det skaper fundamentalisme, forakt hos oss og hat hos dem».

Markerer Jens Bjørneboe

I 2020 vil Bjørneboe stå sentralt ved hundreårsjubileet for hans fødsel. Vi har tillatt oss med ironi og sarkasme å lage en parafrase – tilpasset vår tid – på hans dikt «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden». Vi ønsker i det neste tiåret å utfordre oss selv og andre på disse ti nyformulerte tesene.

Kanskje kan de være en hjelp til å både «trene sjelen» og bli bevisstgjort om egne verdigrunnlag?

Budene anno 2020 lyder slik:

1. Du skal ikke være annerledes.

2. Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg.

3. Du skal alltid jage i flokk og melde fra til flokkledelsen dersom noen har avvikende meninger.

4. Du skal tro på det sekulære, multikulturelle samfunnet.

5. Du skal ikke stille spørsmål ved privilegiene til de rike og mektige.

6. Du skal ikke si du er fattig i «verdens rikeste land».

7. Du skal aldri gå imot vekst, utvikling og fremgang.

8. Du skal være tro mot arbeidslinja i samfunnet og din rolle som råvare, produkt og konsument.

9. Du skal alltid tenke positivt, også om du er rammet av alvorlig sykdom og risikerer å dø

10. Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri, vise svakhet.