– Vil minne om at fjellet ikke er til for oss mennesker alene

Benedicte Maurseth spiller frem fjell og vidde med hjelp av hardingfele, heilo, reinsdyrbjeller – og opptak av sin egen veidemann og tamreingjeter av en tippoldefar.

Folkemusikeren Benedicte Maurseth vokste opp i fjellet selv, i Eidfjord på Maurset – som hun kaller «siste garden før nasjonalparken». Da hun ble bedt om å skrive et bestillingsverk til Hardanger Musikkfest i 2019, var festivalens tema «vandring».

– Det var et veldig nært tema for meg. Jeg har gått enormt mye i fjellet på egen hånd. Jeg ville minne folk på at fjellet ikke er til for oss mennesker alene, og vår trang til å bevege oss, sanke, høste. Det er andre som rører seg der oppe også. Der kommer økosofien inn – at vi lever i et samspill, der vi er avhengig av hverandre. Det ser vi ekstremt tydelig i klimakrisen som kommer så brutalt mot oss. Vi er avhengig av hverandre og må finne et samspill heller enn å fortsette å ture frem, sier hun til NTB.

Det var blant annet derfor hun ville inkludere lydene av dyr, fugler – og av fjellfolk.

– Jeg hadde behov for å ha helt konkrete lyder, som en tydelig påminnelse om tilstedeværelsen deres.

Andre verdier

I en av låtene det resulterte i, en kollasj av lyder, hører man hennes egen tippoldefar, som 75 år gammel snakke i små ord om store naturopplevelser i et radiointervju gjort på 1960-tallet. Det fant hun dypt i arkivet med tittelen «Veidemenn på Hardangervidda».

– Han var også tamreingjeter, drev turisthytte, mislikte traktordur på vidda og var en ekte fjellmann. Også min oldefar er å høre, men han startet hotell og er dermed i krysningspunktet, sier Benedicte Maurseth – og beveger seg inn på dagens omdiskuterte utbygging av fjell og vidde.

Hun er klar over dette med å kaste sten i glasshus, og medgir at hjemgården i sin tid var skysstasjon. For i nyere tid ble fjellet også en plass for nytelse, fred og ro.

– Men det var en naturlig overlapping for folk der i sin tid, som ikke hadde fjernet seg fra naturen i så stor grad som vi har i dag. Det var mye turisme også da jeg vokste opp, men etterpå har det eksplodert både med hyttebygging og annen utbygging, som bro over Vøringsfossen, bilveier langt oppe i myrliene med mere. Vi breier oss sånn, det er så varige forandringer i dag, det sprenges ut. Det tar jeg avstand fra ved i musikken å formidle andre verdier om hva fjellet kan bety.

Hårteigen

«Hárr» – som er det norrøne navnet på Hårteigen, et av Hardangerviddas høyeste fjell – ble tittelen på det kritikerroste bestillingsverket. Det fikk noen til å felle tårer da det ble urfremført. Andre, som hadde et forhold til fjellet, sa til henne etterpå: «Nå var jeg der».

Selv har Benedicte Maurseth sammenlignet skapende arbeid og det å gå timesvis i fjell, fordi begge deler krever og fremkaller et nærvær og en dyp lytting som gjør sansene åpne og klare.

– Begge deler krever også tid, tålmodighet og gjentagende repetisjon, og gir en nødvendig påminnelse om noe annet, større enn oss selv.

Nå, snart tre år senere, blir det å høre på plate. Passende nok slippes albumet på Hubro, et plateselskap i nisjen jazz og improvisert, med vidt utsyn – det også.

Samtid og springer

For med seg har folkemusikeren Maurseth et knippe fremragende musikere, som Mats Eilertsen på kontrabass og Håkon Mørch Stene på vibrafon og perkusjon, og gjester som Jørgen Træen (elektronikk), saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og Stein Urheim på blant annet langeleik og munnspill.

– Jeg noterer ikke ned noter og skriver ut fulle arrangement. Jeg lager det melodiske stoffet, og har grunnmuren klar. Så er jeg avhengig av gode, medskapende musikere som komponerer og improviserer selv. De er med på å skape resultatet, og hadde nok ikke likt å bli fortalt hva de skal spille, smiler hun.

Benedicte Maurseth forteller om en av sangene, «Hreinn», at det er mange abstrakte ting som skjer som kan minne om samtidsmusikkens estetikk – fritt improvisert, samtidig som hun bringer inn lydopptak av storlom og trane. Selv bryter hun inn med en springer, som kan høres tradisjonell ut, men som er hennes egen komposisjon.

Ingen motsetning

– For meg er det ikke noen motsetning i å være folkemusiker eller samtidsmusiker. Noen har veldig behov for å kategorisere. Men når det kommer til rollen som utøver, så er man del av en levende folkemusikktradisjon som er i bevegelse – i en konstant utvikling. Da kan man ikke si at man ikke hører til i samtiden, sier Maurseth. Som sier hun tror «folkemusikerne alltid har møtt dette».

– Leser man historien, så var det mye av den samme virkeligheten de sto ovenfor: De måtte finne en måte å få stoffet til å være aktuelt i samtiden. Og alltid er det noen som kritiserer, mens andre som heier på dem. En lever her og nå og hører på all slags musikk. Igjen – det har folkemusikerne alltid gjort.

Nattergalene i Berlin

Benedicte Maurseth har i tiden etter urpremieren på «Hárr» spilt låtene live og sier det er tydelig at de vekker noe i folk, setter noe i gang – «som om de blir påminnet om litt andre verdier».

Akkurat slik hun hadde håpet. For hun har opplevd det samme selv da hun gjorde et musikkprosjekt sammen med David Rothenberg. Han er en amerikansk jazzmusiker og professor i filosofi og musikk, som i sin tid skrev bok sammen med økosofiens far, Arne Næss. Rothenbergs særlige interesse er dyre- og fuglelyder som musikk, og søker samspill med dem.

Det fikk Benedicte Maurseth være med på i Berlin, der de spilte sammen med nattergaler om kveldene.

– Selv om jeg vokste opp i fjellet, så hørte jeg helt annerledes på nattergalen etter å ha spilt med dem. De reagerte på musikken, de ble nok litt forundret – og ble først stille, og så svarte de oss, slåss litt om lyden. Vi forstyrret nok solosangen deres!