The Rolling Stones: Det gror rock'n'roll på steiner som ruller

Det lyser sterkt på The Rolling Stones, som mange ganger har vist at de kan lage musikk som tåler tidens tann, når de gir ut ny originalmusikk. Det er oppsiktsvekkende, eller interessant i seg selv, at personer på rundt 80 år begir seg ut på rockekarusellen i en populærkultur som dyrker mye av det som ligger på overflaten. Dette er bare noe store band kan gjøre. De med legendestatus.

Ikke alle store artister klarer det, heller. Elvis Presley maktet så vidt å komme opp på scenen i en alder av 40 år. Rusen fikk overtaket, ødela et menneske, skapte en tragedie. Musikkhistorien viser tydelig at «fame» er fylt med stor risiko. Janis Joplin, Jim Morrison og Amy Winehouse klarte trolig ikke påkjenningen av å være i rampelyset. Berømmelsen ble en for sterk påkjenning for individene. Tanken på å prestere hver gang og holde seg populær over tid, takles kun av en resistent personlighet. Det er langt fra alle som har en slik innebygget motstandskraft.

Narkotikamisbruk kunne tidlig ha tatt knekken på The Rolling Stones. I perioder gikk flere av medlemmene på harde narkotiske stoffer. Brian Jones falt trolig på grunn av denne livsstilen, og hans erstatter, Mick Taylor, sluttet i bandet fordi han var redd for at livet som rocker skulle ta livet av ham. Han fikk smertelig erfare at det å være i band med Keith Richards var forbundet med stor risiko. Han valgte derfor å forlate Stones og inn kom i stedet gitaristen Ron Wood, som på 1980-tallet ble hekta på crack. Wood kom seg etter hvert på rett kjøl igjen ved hjelp av gode rehabiliteringstilbud.

Knallhardt rockeliv

Stones har heldigvis overlevd et knallhardt rockeliv. Bandet entrer fremdeles manesjen, underholder og sprer glede, noe som kan sies å være vitaliserende for fansen. Om dette er tilfeldig, flaks eller styrt, det spiller ingen rolle. Bandet beveger seg fortsatt ut på veien. Et nytt album, med original musikk fra medlemmene, er nylig sluppet. Jeg har lyttet i flere timer til langt på natt for å finne ut om det fortsatt er kraft i Stones, om det ennå er verdt å høre nye låter fra det som mange mener er verdens største rock'n'roll-band, en benevnelse som bandet begynte å bruke i 1969, rett før The Beatles gikk i oppløsning i 1970.

The Beatles stod for så vidt ikke i veien for at Stones kunne kalle seg verdens største rockeband på et tidligere tidspunkt. The Fab Four var utvilsomt mer populære, solgte flere plater, men de var først og fremst et eksperimenterende popband, ikke et rock'n'roll-orkester som The Rolling Stones er selve inkarnasjonen av. Og selv om det bare er rock'n'roll, er det mange musikkelskere som setter stor pris på at Stones enda en gang gir ut nytt originalmateriale. Vi må 18 år tilbake til da dette skjedde sist – i 2005 med utgivelsen av A Bigger Bang. Stones skuffet ikke da, men den gangen lå kreativiteten i menneskekropper som var 16 år yngre. Som 60-åringer boblet The Rolling Stones over av energi. A Bigger Bang smalt skikkelig, og ikke minst verdensturneen, som fulgte i kjølvannet av plateutgivelsen, ble en enorm suksess.

A Bigger Bang-turneen besøkte også Koengen i Bergen. Dette var turneens minste konsertformat, hvilket er en fordel for publikum som ønsker mest mulig nærkontakt med superstjernene. I dag angrer jeg bittert på at jeg ikke gjorde mitt ytterste for å få oppleve denne begivenheten, og selv om det regnet i Bergen denne kvelden, var det få som gikk hjem uten å være i ekstase over et band som virket å være i storform. Stones skuffet ikke folk som hadde ventet i timevis for å slippe inn på konsertarenaen, og det mest interessante med dette showet, var at låtene som ble spilt fra den da nyutgitte platen A Bigger Bang, slo like godt fra seg som klassikerne fra 1960- og 70-tallet, noe flere kritikere påpekte i etterkant av konserten. Dette svekker oppfatningen om at Stones var best da Brian Jones levde, og at bandet mistet gnisten et stykke ut på 1970-tallet. Ennå rår en slik konservatisme hos mennesker som er over gjennomsnittet interessert i The Rolling Stones. På Koengen i 2006 beviste Stones at dette er feil. Rough Justice, Oh No, Not You Again og Streets Of Love, alle sterke låter fra albumet A Bigger Bang, fikk bergensere til å synge og danse i regnet. Er denne energien fremdeles til stede i det legendariske bandet fra England?

Jeg vil ikke bli kritisert for aldersdiskriminering, men det er lov å sette bremsene noe på, styrt av en viss skeptisisme, når 80-åringer forsøker å skape magi med utgangspunkt i energisk rock and roll – noe som mange forbinder med et ungdommelig uttrykk. Alder er imidlertid bare et tall, og synet på alderdom er sosialt konstruert, men naturen setter sine klare spor, også på milliardærer som har råd til å fikse litt på seg her og der. Jeg tror for øvrig at Stones’ ferske plateprosjekt først og fremst er styrt av bandmedlemmenes lidenskapelige interesse for musikk. En slik indre motivasjon kan løfte fjell, skape eksepsjonelt gode resultater, selv i en gammel kropp som ikke svinger like godt som i de unge år. Det hjelper også at millionene ruller inn på konto hver gang bandet gjør avtaler med aktører som vil berike på det som kommer ut av The Rolling Stones, og som er musikk og scenekunst ikledd mest mulig underholdning.

Jeg kommer tilbake den nye platen Hackney Diamonds. Først vil jeg fortelle om mitt personlig møte med Stones, reflektere litt over hvorfor jeg ble hekta på bandets musikk, og hvordan jeg har opplevd utviklingen til musikerne fra jeg var ung og frem til i dag, 55 år gammel. Ennå har bandet en stor plass i hjertet mitt. Ingen andre musikkartister har klart å skape et like sterkt engasjement, så stor interessere for musikk, over så lang tid som The Rolling Stones har gjort i meg. Bob Dylan greide nesten å vekke samme lidenskap, men virkningen er svakere enn det Stones får til. Musikken til Stones treffer et bredt følelsesregister, virker godt ved ulike stemninger, skaper lyst og glede selv i bratte bakker. Det enkle musikkuttrykket går dypt, borer seg fast, forsvinner ikke så lett, men blir værende som noe gammelt og uraktig som mye annet bygger på.

Stones vekket også min interesse for amerikanske musikksjangrer, stilarter med en så sterk identitet at de har spredt seg til alle verdenshjørner. Rullende steiner er laget av blues, soul, country og rock'n'roll – med et islett av jazz. Et amerikansk lydbilde med andre ord. Musikken til Stones er en sammensmelting av viktige grunnrøtter, som bandmedlemmene har vært trofaste mot så lenge de vært i musikkbransjen. Utgivelsen av Blue And Lonesome i 2016 avspeiler en slik holdning: et album bestående av coverlåter av Jagger og Richards' største inspirasjonskilder, alle klassiske blueslåter utsprunget fra amerikansk jord, og som er et rent og klart uttrykk for den tristesse mange svarte amerikanere opplevde i et ugjestmildt og usivilisert USA. Dette skaper naturlig nok sterke følelser i mennesker, følelser mottakelig for blåtoner som musikere formidler, slik som Stones uttrykker på mesterlig vis på Blue And Lonesome.

Denne platen viser hva The Rolling Stones er laget av, og med utgivelsen trodde jeg for alvor at Stones skulle sette punktum, at de skulle legge inn årene, avslutte slik det hele begynte i 1962, da bandet utelukkende covret kjente blueslåter, skapt av artister over dammen. Det mest imponerende er at Stones, ifølge et bredt kritikerkorps, formidler blues bedre i 2016 enn de gjorde på sitt første album The Rolling Stones i 1964. Bedre utstyr og mer erfaring kan ha gjort sitt for å skape et slik resultat, men Stones har det ikke med å gjemme seg bak teknologisk fiksfakseri når de produserer musikk. Det menneskelige uttrykket var fremtredende på Blue And Lonesome. Talentet som Stones bærer på, slo ut i full blomst på albumet. En mer fintfølende, rå og energisk formidling av blues har jeg aldri hørt som publikummer på Notodden bluesfestival, en fantastisk festival som tiltrekker seg kremen av artister innenfor bluessjangeren.

Som 55-åring er jeg egentlig litt ung for The Rolling Stones. I 1981, bare 13 år gammel, kom jeg over noen Stones-kassetter som min eldre bror hadde skaffet til hus. Den ene inneholdt bandets største hits fra 1960-tallet. Perler som Under my Thumb, Lady Jane, Get Off Of My Cloud, The Last Time og (I Can't Get No) Satsisfaction fylte rommet med en lyd som var annerledes enn det jeg hadde hørt før. Jeg ble overrasket over at så gammel musikk kunne låte så bra. Umiddelbart ble jeg fanget av toner og rytmer som ennå sitter sterkt i meg. Jeg ble med andre ord solgt. En lidenskap oppstod så sterk at i løpet av et par uker hadde jeg skaffet alt materiale fra bandet, og jeg satt timevis på Bergen bibliotek, leste meg opp på et rockeeventyr som startet for alvor i 1962 i London, seks år før jeg ble født. Jeg har vært mange ganger i London, og hver gang har tanken på å reise sørøstover til Dartford streifet meg, for å kunne sette mine bein på jernbanestoppet der Keith Richards observerte en pur ung Mick Jagger med to plater av Chuck Berry og Muddy Waters under armen, en platesamling som nesten fikk Richards øyne til å sprette ut av hodet hans, fordi musikksmaken til Jagger traff ham midt i hjertet. Denne tilfeldige episoden fikk det så smått til å rulle. To blendahvite gutter fra England ble fanget i en drøm med utgangspunkt i amerikansk blues og rock'n'roll, for det meste utgitt på Chess Records.

The Rolling Stones ble en også referanse som gjorde det lett for en 13-åring å kommunisere med godt voksne personer, de som var ungdommer da Stones begynte å ta av, og som opplevde at musikken satte seg dypt i følelseslivet, like befestet som tatoveringer på huden, men med den forskjell at musikk får mennesker til å danse, bli glad, trist eller opprørsk. Stones har hele dette registeret i seg. På den andre siden vanskeliggjorde det kommunikasjonen med jevnaldrende, de som ikke kunne forstå at jeg gikk to tiår tilbake for å finne musikk som var i stand til å lamme følelsene. Kameratene mine hadde ikke dårlig smak. De gikk av skaftet når de hørte på The Police, U2 og Queen, band av irsk og britisk opphav, noe som motbeviser alle de som tror 1980-tallet var hjemsøkt av døgnfluer, spydd ut av Stock, Aitken & Waterman fra The Hit Factory i London. Nevnte band ble store og mektige, men de mangler røttene til Stones, de elementer som skaper suggererende rytme, råskap og oppfinnsomme riff rullende ut i et klassisk rockesound. Det er disse bitene som virvles opp når jeg eksempelvis lytter til Let it Bleed, Black And Blue og Some Girls, tre av mine favorittplater av The Rolling Stones.

Det er vanskelig å sette ord på hva man faller for i musikk. Mye av det man hører, fordufter. Tonene setter seg ikke, men blåses bort i vinden. Noen ganger treffer musikken midt i hjertet, borer seg fast, blir værende, og man kan høre sangene om og om igjen uten å gå lei. Slik har Stones vært for meg. De har skapt en musikk som jeg stadig hører på. Ikke alt har vært like bra, men flere plater tas stadig frem, ikke fra støvet, for det får ikke tid til å legge seg. Jeg lytter, hører nye ting, blir grepet på nytt ved nok et dypdykk i klassikere som Exile on Main Street, Tattoo You eller A Bigger Bang. Loving Cup, Slave, Start Me Up, Shattered og Beast of Burden er låter fylt med et innhold som kan høres inn i evigheten, uten at den gode musikkopplevelsen bli borte. Hva er det med disse låtene som får leve? Ingen mote klarer å ta knekken på dem. De er som hugget i stein, tatt inn i en evighetsmaskin. Musikken ruller med høy energi og vill råskap, og der tror jeg noe av kjernen til Stones' storhet ligger.

Amerikansk blues

Stones er støpt i amerikansk blues. I sin rene form er dette et rått og upolert uttrykk. Blues er med andre ord den viktigste musikkreferansen til Stones. Det har fått en noe spøkefull Paul McCartney til å kalle Stones et «bluescover-band». Kulturjournalisters dramaturgiske grep forsøkte å omgjøre denne uttalelsen til et agg mot Stones, men folk som har greie på musikk vet at McCartney anser Stones for å være et innflytelsesrikt og mektig rockeband med en egen, klar identitet. Stones’ realisering av dette var å frigjøre seg fra rene bluestoner. Bandet ville skrumpet inn hvis de hadde fortsatt med å spille inn coverlåter av amerikanske bluesartister.

Jagger og Richards elsket riktignok Chicago-blues, men i stedet for å kopiere denne genren, brukte de denne stilen som utgangspunkt for å skape sitt eget uttrykk. Keith Richards gravde dypt for å hente inspirasjon, og gikk helt tilbake til bluesens røtter, slik den ble spilt i Mississippideltaet. Der støtte han blant annet på Robert Johnson, som i dag står på sokkel og anses som en viktig inspirasjonskilde for Stones. Richards innså at Stones måtte ikles nye elementer. Slik inspirasjon fant han blant annet hos Chuck Berry. Det er ingen overdrivelse å si at Keith Richards på mange måter lærte å spille gitar av Berry, en gitarist som virkelig fikk det til rulle. Han var ikke bare god på gitar, han var også en historieforteller av rang, noe Mick Jagger snappet opp. Jagger og Richards utviklet seg etter hvert til å bli et vellykket låtskriverpar. Veien over til rock bidro til at The Rolling Stones for alvor begynte å få suksess. De ble mer og mer et helstøpt rock'n'band, tempoet i låtene gikk opp, de fikk et kraftigere og mer aggressivt uttrykk. Dette var fordelaktig i forbindelse med liveopptredener, og anses av mange fans som Stones' sterkeste side, det at de er et av få band som klarer å skape en god konsertopplevelse selv for de som står bakerst på et stadion som rommer 100.000 mennesker.

På 1980-tallet hadde Stones allerede laget sin beste musikk, sine største slagere, uten at det er enkeltlåter jeg henger meg opp i, for Stones' største bragd er evnen til å skape helstøpte musikkalbum. Som 13-åring var det naturlig for meg å se fremover, selv om det var mye å se tilbake på når man blir hekta på et band som har holdt deg gående en god stund. I 1981 dro bandet i gang sin største turné noensinne. De rullet gjennom alle statene i USA med suksessplaten Tattoo You i front. Dette gikk til himmels. Et band fra lille Dartford hadde nærmest utviklet seg til å bli en institusjon på denne tiden. De solgte ut store fotballstadioner, lokket til seg store mediehus, og fikk dermed en enorm oppmerksomhet. Det bidro til at musikken nådde ut til nye publikumsgrupper. Nye og yngre tilhengere hang seg på Stones-toget. I dag er det ikke uvanlig at fire generasjoner stiller, når Stones byr opp til konsert.

På 1980-tallet fikk imidlertid Stones-institusjonen seg en knekk, så hard at den stod i fare for å bryte sammen. Da var det ikke narkotika som bød på de største problemene, men bandets samarbeidsevne. Mick Jagger og Keith Richards, The Glimmer Twins, begynte å krangle på bakgrunn av at Jagger skrev under på en solokontrakt, som han holdt hemmelig for Richards da bandet byttet plateselskap. Dette ble heldigvis ingen braksuksess, selv om jeg synes noe av dette materialet fungerer godt. Jagger ble ingen David Bowie, Prince eller Michael Jackson. Trolig er dette årsaken til at Stones i dag holder sammen som band. Bandet ville umulig overlevd uten Jagger i front – det ville svekket uttrykket like sterkt som et Queen uten sin karismatiske Freddie Mercury, selv om Queen turnerer for fulle hus i dag. Moves like Jagger utgjør med andre ord et bærende element i Stones-konstruksjonen.

Fem nye Stones-album ble utgitt på 1980-tallet, hvorav ett av dem var en samling låter fra perioden 1972-1979. Disse fikk blandet mottakelse. Det var noe som ikke stemte på denne tiden. Selv slet jeg likevel ut Undercover som kom ut i 1983, og var ikke enig med dem som dømte platen nord og ned. Pretty Beat Up, She Was Hot og Feel on Baby betrakter jeg som uslitelige perler fra denne skiven, låter med driv og groove, men nedturen var ikke til å unngå når samarbeidet i gruppen var på frysepunktet. Stort talent og solide musikalske røtter gir ingen garanti for at integriteten opprettholdes, for da Dirty Work ble utgitt i 1986, ble jeg skikkelig skuffet. Da trodde jeg for alvor at eventyret var over, at Stones hadde utspilt sin rolle. Dirty Work hang ikke sammen som musikkverk. Lydbildet var dvaskt, det låt litt søtt, rockelåtene manglet sving og eleganse, og dynamikken mellom trommis, gitarist og vokalist var borte. Dette hadde sine naturlige årsaker: Jagger og Richards kommuniserte dårlig, og dette førte til at Jagger involverte seg lite i innspillingene. De var uenige om veien videre. Den eminente Charlie Watts var i heroinørska.

Comebacket

Et slikt klima ødelegger vitaliteten og kreativiteten, selv i en musikkskapingsprosess, men Steiner er et bestandig materiale. Stones sank ikke som en stein, men fortsatte å rulle i nedoverbakke. De gjorde det de kan best, som er å skape topp underholdning for mennesker som løftes opp av fremragende musikk. I 1989 ble showet sparket i gang igjen. Ny musikk ble unnfanget av bandet, og turnélivet ble tatt opp igjen. Som vagabonden bar det ut på veien. Bandet forsynte verden med store musikkopplevelser. Nytt materiale ble lagt til i en allerede omfattende katalog. Fra 1989 ble jeg aldri mer skuffet av Stones. Musikken som kom ut fra bandet svingte som humørfylte dansere med stålkontroll over rytme og estetikk. Når jeg er i Stones-humør, lytter jeg like gjerne til Steel Wheels som til Beggars Banquet, og lar meg ikke overbevise av konservative Stones-fans som forfekter at bandet var best i de tidlige årene. Jeg finner høy kvalitet i de senere utgivelser, og jeg er takknemlig for at The Rolling Stones har holdt showet gående i flere tiår.

Den senere tiden har jeg imidlertid bekymret meg for at Stones skal lande med et mageplask. Musikkhistorien har nok av eksempler på artister som ikke har vett til å gi seg mens leken er god. Dermed har de blitt patetiske utgaver av seg selv, eller en slags karaokeoppvisning, som danner flau smak i munnen selv på ihuga fans. En slik avslutning fortjener ikke Stones. Dette kunne revet bort statusen som monarker innenfor populærmusikken, ettersom avslutningen lett kan bli det som fester seg i minnet når man skal gjøre opp status for artistkarrieren. Fadeser og fallhistorier er populært i media, men vil Stones seg så vondt?

I sommer fylte Mick Jagger 80 år. Dette ble feiret med pomp og prakt i Londons fineste strøk, og celebre gjester stod i kø for å hylle superstjernen. Det var mange store øyeblikk å se tilbake på for han som i tyveårene valgte å avslutte studier på London School Of Economics for heller å satse på livet som rocker. Det hadde vært naturlig for en 80-åring å si seg fornøyd med en enorm suksess som spenner over seks decennier, men Mick ville det annerledes. På bursdagen hans i juli i år lå et nytt Stones-album nesten klart for publisering. Dette hadde vært annonsert lang tid i forveien. Store forventninger lå derfor og gjæret. Det nye albumet med tittelen Hackney Diamonds er i skrivende stund bare noen dager gammelt. Skiva har fått surre og gå lenge nok til at jeg har dannet meg en oppfatning av albumet.

Det gikk ikke lang tid før det strømmet på med plateanmeldelser. De aller fleste har vært veldig gode. Jeg skal prøve å frigjøre meg fra disse når jeg selv omtaler albumet. Dessuten vil jeg unngå å sammenligne den nye plata med tidligere utgivelser, noe jeg mener mange fans gjør i såpass stor grad at det blir en begrenset innfallsvinkel. Man bør ikke forvente at Hackney Diamonds skal være en kopi av tidligere storheter som for eksempel Exile On Main Street. Jeg forstår godt at mange ønsker seg et nytt Exile, men et slikt album er ikke mulig å skape to ganger, ettersom verket er tids- og kontekstbestemt. Tidene forandrer seg, og bandmedlemmene utvikler seg og eldes. Selvsagt ønsker jeg meg soundet av Stones, men The Rolling Stones har også gjennomgått endringer som har vært til det bedre, for eksempel da de lanserte Miss You som første låt på suksessalbumet Some Girls i 1978, en låt med discoelementer som har vist seg å bli en av Stones' mest suksessrike låter.

Hackney Diamonds er et begrep som knytter seg til Hackney, en tidligere sosialt belastet bydel i London, preget av høy kriminalitetsrate. Glassbiter etter bilvinduer på asfalten, ble omtalt som diamanter, altså Hackney Diamonds. Stones er på ingen måte et uttrykk for sosial omveltning, selv om de på 1960-tallet fremstod som et motkulturelt fenomen som trosset foreldregenerasjonen og var i opposisjon til det bestående.

Knuser glass

Det nye albumet til Stones har imidlertid nok kraft i seg til å knuse glass. For å være helt ærlig, og kanskje med fare for å krenke seniorer, så er jeg overrasket over at personer i såpass høy alder klarer å skape så god og fengende musikk. Med dette albumet ruller Stones videre med stilen i god behold. Ingen vil tørre å kalle bandet patetisk og avleggs etter å ha hørt Hackney Diamonds. Det vil bare den tonedøve gjøre. Verket oser av energi og friskhet. Jeg er derfor så glad for at bandmedlemmene tok denne sjansen. Det endte ikke med mageplask. Stones har nok en gang utarbeidet et album som ikke samler støv. Et kvalitetsstempel ved et verk er at det blir bedre etter flere gjennomlyttinger. De fleste album av Stones har denne egenskapen. Selv om Hackney Diamonds ikke satt ved min første gjennomlytting, ble lytteopplevelsen bedre seg for hver gang jeg lyttet til skiva. Nå opplever jeg låtene som helstøpte i god Stones-ånd.

Denne gangen har Mick Jagger og Keith Richards kommet opp med kvalitetslåter ikledd et lydbilde og musikalske arrangementer som gir meg lyst til å skru opp volumet på full guffe. Albumet sparker godt fra seg. Lydbildet er noe forandret, mer nytt og moderne, takket være produsenten Andrew Watt, en ung kreativ sjel fra New York. Han har klart å tilføre låtene en moderne touch uten at det visker ut den umiskjennelige musikkstilen til Stones. Jagger freser, glefser og hyler som hunden i Little Red Rooster, og han lirer av seg frekke tekstlinjer i låter som stort sett tar opp relasjonell problematikk. Keith Richards serverer nye innovative riff som tar låtene med inn i evigheten. Den nye trommisen, Steve Jordan, produserer rytmen som Keith trenger for å komme i driv. Albumet har alt jeg ønsker meg. Hardtslående rock. Spennende riff. Countryknekk. Discorytmer. Raseriets punkuttrykk. Boogie woogie. Sjelfull gospel.

Og på det siste kuttet forteller bandet om hvordan det hele startet. Her covrer The Rolling Stones Muddy Waters' blueslåt Rollin´ Stone, låten som bandet tok navnet sitt etter. Kanskje er det Gustav Lorentzen som fortalte best hva The Rolling Stones er: «det er et band som først og fremst har skapt utrolig mye glede for folk», sa han i et intervju med NRK like før har skulle gå inn på Koengen for å høre på Stones i 2006. Jeg er sikker på at han storkoste seg på denne konserten.