– Innerst inne tror jeg alle liker countrymusikk

Ingvild Flottorp (22) tror ikke alltid helt på folk som hevder de «ikke liker country».

– Stort sett så tror jeg alle innerst inne liker det! Jeg gikk på en høyskole i Oslo der det var et stort soul- og gospelmiljø. Der fikk jeg høre mange tilbakemeldinger som «jeg liker egentlig ikke country, men jeg syntes dette var fint». Da har de ikke hørt nok country, smiler hun.

De første bandene satte americanascenens nye stjerneskudd i gang allerede på barneskolen. Ikke uventet gikk det pop, minnes hun.

Var anticountry

– Jeg hadde noen år hvor jeg var ganske anticountry, selv om den største drømmen min da jeg var liten var å bli Shania Twain. Det er mye country på bygda så jeg tror jeg hadde litt feil inntrykk – det inntrykket det er lett å få: At country er synonymt med rølp. Men da jeg ble eldre og hørte litt mer, fant jeg mye fint, sier hun om musikksjangeren hun nå platedebuterer i.

– Country har vært litt uglesett i mange miljøer i Norge. Det er interessant hva man kaller det: Sier du at du spiller country, rynker flere på nesa enn om du sier du spiller americana, er Flottorps observasjon. Om by og land-skillet funderer hun overfor NTB:

– Opprinnelig hadde det vel noe å si at det var greit å danse til kanskje? Iallfall før? Og så synges det om ting folk på bygda kan kjenne seg igjen i. Jeg tror den ærligheten du finner i musikken kler folket på bygda. Det er helt ærlige tekster, med melodier rett fra hjertet. Og så tror jeg folk på bygda tør si de liker country, fordi denne ærligheten står så sterkt, legger hun til:

– Jeg tror det er mange i byen som også liker country, men at det ikke er like høyt ansett.

Ærligheten

«Bygda» er for Ingvild Flottorp i Åmli – som har fostret musikere som Jonas Alaska og broren Thomas Aslaksen, og også hennes egne to eldre søsken: Johanne Flottorp, folkemusiker og felespiller i The Northern Belle, og Tobias Flottorp Heltzer, å høre i Ruby Red & The Moonshine Brothers.

Det er nettopp denne ærligheten som trakk henne selv til countrysjangeren.

– Når en ser på låtene mine, er ikke teksten nødvendigvis en typisk, fortellende countrytekst. For meg handler det om ærligheten som countrymusikken er preget av. Og at stemmen din lyder som den gjør, helt ærlig, den også. Og så liker jeg lydene i countrymusikken; harmoniene, felen, pedal steel, autoharpe. Det er så fine klanger!

Autoharpe, signaturinstrumentet til den amerikanske Carter Family, er blant instrumentene hun selv spiller.

– Jeg fant autoharpen i garasjen til en kompis. Jeg spurte moren hans, «skal du egentlig ha den?". Det er litt gøy med den autoharpen, det er ikke alle som bruker det i Norge.

Da gikk Ingvild Flottorp på videregående, skulle spille i nok et band, og var ikke interessert i å spille gitar – «for det gjør jo alle andre». Og piano, som hun startet først med, er ikke alltid tilgjengelig eller det som passer inn.

Måtte bli solo

I skole- og studietiden gikk det i bandprosjekter, som hun stort sett skrev musikken til.

– Men det ble ikke helt noe av dem. Det var nok underliggende hele tiden, at det var et soloprosjekt jeg skulle gjøre. Også dette prosjektet startet egentlig som et band. Jeg hadde med meg mange av låtene på «It All Seems So Clear» til dette bandet, men de andre merket tidlig at det var veldig mine låter – og at jeg måtte gjøre dem som jeg ville. Det er deilig å ha friheten om jeg vil gå i andre retninger senere, sier Ingvild Flottorp, som gjør sin entré i riktig så godt selskap, med et knippe fine og mer kjente musikere å høre på debutalbumet.

– Noe av det fine med americanamiljøet i Norge er at det er noen ildsjeler der som har jobbet hardt i mange år, som har gjort det lettere for oss som er nye. De er veldig åpne for oss også, de er kjempeglade for at det kommer nye. Det er jo noe av den samme tradisjonen som i folkemusikk: At man lærer bort slåtter videre, i en slags dugnadsånd, sier Ingvild Flottorp.

Hun har mange av dem om bord på debutplaten sin: Ikke bare søsknene Johanne og Tobias, men også Malin Pettersen, Mari Sandvær Kreken (Darling West), Live Miranda Solberg (Louien), Stine Andreassen (The Northern Belle) og Marte Herwell (Ruby Red & the Moonshine Brothers)-

Tidløst

Ideene til låtene gjerne dukker opp når hun er ute og går på Åmliheiene. Det kan friste å ha med musikk på øret, men Ingvild Flottorp synes det er deilig å gå i sine egne tanker – for da ligger det gjerne en melodi og ulmer.

– Jeg har et langt notat på telefonen der jeg noterer alle ideer og temaer til låter, og så har jeg masse taleopptak som jeg tar opp parallelt. De kan være litt vanskelige å høre med vind i bakgrunnen, ler hun – for det blåser på heiene.

Platekontrakten fikk hun etter at platen var ferdig innspilt. Det har den vært i et år, dette annerledesåret da koronaen kom midt.

– Det er tidløs musikk. Selv om hodet mitt er i den musikken som kommer senere, er jeg veldig fornøyd med dette albumet. Det ble akkurat slik jeg ønsket, og er et fint avtrykk av hvor jeg var da jeg spilte det inn.