Iben Akerlie spiller på mange strenger

«De dødes tjern» kommer på kommer på kino denne helgen, og den aller mest vettskremte på lerretet er Iben Akerlie.

Skremt av seg selv

– Det var litt skummelt å se på. Var det skummelt spille inn?

– Mest i forhold til å måtte prestere. Forresten, det var en scene hvor jeg ble skremt av meg selv da jeg så den på stort lerret ... Men nå skal jeg ikke si mer, folk skal jo se filmen og oppdage det selv, sier Iben Akerlie.

– Duligner på en veldig ung Liv Ullmann med et åpen, sårbart og nordisk ansikt. Er du inspirert av henne – selv om denne filmen er veldig annerledes enn det hun er kjent for?

– Det var litt av en sammenligning! Kanskje jeg er litt inspirert. Dette er en ny film, men det er nikk til eldre æraer. En av utfordringene er at karakteren sier så lite, så mye må gjøres med ansiktet. Noe av det appellerende ved rollen er den er så lite verbal. Jeg har til og med noen tidlige scener med tegnspråk. Det lærte jeg da jeg jobbet på et døvesenter på Nordstrand. Jeg er jo utdannet spesialpedagog.

– Hvemer dine forbilder som skuespiller?

– Frances McDormand. Og jeg har jobbet litt sammen med Anne Marit Jacobsen i en film som ikke har hatt premiere ennå. Det var veldig stas, både å spille mot henne og å se på når hun gjorde sin greie.

–Hva er det nesten sorte blodet laget av?

– Noe søtt, sirupsaktig med farge. Det er spiselig. Jeg bader jo i det! Det tar en evighet å få bort når du dusjer. Selv om dette ikke er noen skrekkfilm, mer av en psykologisk thriller. Det er mange sitater til tidligere filmer.

–Ser du gjerne spenningsfilmer selv?

– Psykologiske thrillere, ja. Gjerne nittitallsfimer som Nattsvermeren og The Gift og What Lies Beneath. Filmer hvor noe ligger og ulmer, og så får man seg et støt.

–Hva likte du særlig godt ved rollefiguren din?

– At hun ikke sier så mye. Når protagonisten i en film er en kvinne, er det gjerne en tøff dame som brøyter seg fram og er rappkjeftet og tar plass. Lillian er nærmest motsatt. Likevel er hun en sterk rolle som bærer filmen.

–Finner du noen likhetstrekk mellom karakteren og deg selv?

– Jeg kan ikke røpe for mye her, men karakteren har en annen og dystrere bakgrunn enn meg som gjør at vi psykologisk er ganske forskjellig. Men jeg kan som Lillian være observerende. Det er interessant, synes jeg, at hun ikke stoler på sitt indre liv. Jeg stoler veldig på min intuisjon og indre liv. Likheten er kanskje at vi begge kan holde igjen. Jeg kan fremstå som sosial, men det er en slags persona.

–Som vel er nødvendig i ditt yrke?

– Ja.

Selvlært

–Hvordan jobber du forå finne karakteren? Er du en «method actress»?

– Ha ha, nei! Virkelig ikke i det hele tatt. Jeg har spilt morder og terrorist – og da er det ikke så lett å hente fram noe tilsvarende i seg selv. Jeg er veldig intuitiv. Kanskje er jeg mer rett fra levra som skuespiller enn de som har gått teaterskolen? Jeg er jo selvlært som skuespiller, påpeker hun.

– «Victoria», som var min første hovedrolle etter at jeg hadde spilt inn noen reklamefilmer som barn, var kanskje et enda mer intuitivt prosjekt for meg. Jeg lærer ekstremt mye fra film til film. Denne gangen lærte jeg mye mer om det tekniske, om hvordan en film bygges opp så den fungerer, med lyd, lys og kameravinklinger. Det gjøres ikke så mange tagninger, for det er dyrt.

–Hva er fordelene og ulempene ved å ikke ha gått teaterskolen?

– Jeg vil ikke «disse» teaterskolen, men jeg kan si at det å spille film er en master class. Det er ikke så mange roller for norske filmskuespillere, og når du er med i en produksjon, så hopper du på en måte i køen.

– Hvis du skal si hvem du selv er, da? «Jeg har følgende tre egenskaper…»

– Jeg vil først si at jeg er kreativ og fantasifull. Som annen egenskap at jeg er individualistisk – og vil at andre skal få være seg selv også. Og som tredje at jeg er frihetssøkende.

–Hvorfor heter du Iben? Det lyder veldig dansk, og etternavnet kan være dansk også?

– Akerlie er helt norsk. Det er et sted i Trøndelag, som en av mine forfedre kom fra. Han dro til Vestlandet for å være med på å bygge jernbanen. Iben er et dansk navn, og jeg har danske slektninger. De likte ikke at jeg fikk navnet – for jeg er oppkalt etter en karakter i tv-serien Matador, og denne karakteren er en løssluppen person som gjør akkurat hva hun vil. Hopper over gjerdet i bakgården til nabogården der guttene bor. Jeg heter Marie til mellomnavn, siden Iben ble regnet som guttenavn i Norge da jeg ble født, og det var et krav om at jeg måtte ha et svært feminint mellomnavn.

Skriver også barnebøker

–Du har bodd i København, og nå bor du i Stockholm. Hvorfor denne flyttingen?

– Fordi kjæresten min, som er svensk, har fått jobb i Sverige, og jeg kan bo nesten hvor som helst med min jobb. Han er i et start up-selskap, noe med it og netthandel og sånne ting. En helt vanlig jobb med kontortid.

–Selv skriver du også barnebøker og har fått veldig gode kritikker for «Lars er lol». Nylig kom en illustrert barnebok hvor du skrev teksten, «Kjempefesten». Lever du av dette, eller har du vanlig jobb I tillegg?

– Ja, jeg har jobbet som spesialpedagog, men nå er det film og forfatterskap.

–Kunne du tenke deg også noen gang å bli regissør?

– Det kan skje en gang. Jeg finner på nye ting sånn cirka hvert fjerde år. Men jeg kan ikke si noe med sikkerhet, bare at jeg liker alle deler av filmprosessen: forarbeider, filming og etterarbeid.

–Hvis du skulle bli teaterskuespiller, har du noen klassiske favorittroller?

– Nora er min favorittfigur hos Ibsen Jeg vokste opp med en alenefar. At du må ta ansvar for deg selv før du kan oppdra andre, er et resonnement jeg jeg kjenner meg igjen i. Hedda står meg fjernere, men man må ikke være nær den skikkelsen man spiller. Jeg liker også skuespillet Closer av Patrick Marber, som også er filmatisert, og jeg spiller gjerne Laura I Tennessee Williams Glassmenageriet hvis jeg får anledning til det.

Ikke sett originalen

–Din neste film?

– En film som heter Torden, som kommer i januar eller februar. Den er ferdigspilt og er regissert av André Øvredal. Neste jul kommer Gledelig jul og en horror-satire-film, begge regissert av Henrik Dahlsbakken.

–Hvilket forhold har du til 1958-utgaven av «De dødes tjern» og Henny Moans prestasjon som Lillian?

– Jeg har ikke sett den. Det var et bevisst valg. Jeg ville forhold meg til manuset til Nini, som er en nytolkning av boken av Bernhard Borge (pseudonym for André Bjerke).