«HAN»: Om krenkelser, utenforskap og utforsking av mannsrollen

Hva handler filmen «HAN» om?

– Filmen handler om en gutt og to menn gjennom én dag i Oslo. Den handler om krenkelser, utenforskap og er en utforskning av mannsrollen. Det er en film hvor tragedien møter komedien, vil jeg si.

Hva var det som fikk deg til å lage en film om mannsrollen?

– Noe av utgangspunktet var at jeg var opptatt av sårbare gutter som faller utenfor i skolesystemet og kanskje i samfunnet generelt. Om det er sånn – så hvorfor?

– Jeg har gjort mye research og jeg har tenkt at det moderne samfunnet vi lever i har veldig stor fallhøyde. Det er et samfunn som på en måte stiller veldig høye krav til individualistiske verdier, og til vellykkethet. Samtidig viser altså statistikk at gutter i større grad faller utenfor. Det er også populistiske bevegelser som Alt Right og incels som omfavnes av sinte og krenka menn. Jeg var derfor også opptatt av hvorfor det er menn som har denne aggresjonen som igjen er rettet mot kvinner, minoriteter eller samfunnet.

– Jeg var også interessert i dette med krenkelser. Jeg leste nemlig et sted at hvis man spør kvinner og menn hva de frykter mest hos det motsatte kjønn så svarer kvinner å bli drept eller voldtatt, mens menn sier at de frykter mest at kvinner skal le av dem. Dette er jo ikke forskningsdokumentert materiale, men likevel resonnerte utsagnet i dette prosjektet. Jeg ville også at filmen skulle handle om dette utenforskapet og at denne aggresjonen også har sitt rot i en frykt for å bli ledd av eller krenket.

Hva er det viktigste budskapet i filmen?

– Det viktigste budskapet i filmen føler jeg er hvor viktig det er for mennesker å bli sett – for det handler det også om. Og hva som kan skje hvis man ikke blir anerkjent og sett.

Hvordan jobbet du med å bygge disse karakterene?

– Det var med utgangspunkt i denne tematikken hvor jeg gjorde veldig mye research på kanskje især sårbare gutter og menn, aggresjon og en del rundt mannlige soloterrorister. Både internasjonalt, men også på historiene bak de to terroristene vi har hatt i Norge de seneste årene.

– Deretter overførte jeg research-materialet til Fijona Jonuzi som jeg skrev manuset sammen med. Vi hadde noen spørsmål vi ville undersøke, og i dét ville vi også prøve å skape en forståelse. Derfor var det viktig at vi var i øyehøyde med de karakterene vi skapte. Vi skrev på en måte disse tre mannsrollene ut ifra oss selv som krenka individer. For vi alle er jo redd for å bli ledd av og for å dumme oss ut. Det tenker jeg er en universell kraft. Vi skrev dem på en måte ut fra våre egne erfaringer, men selvfølgelig også mediale referanser og så videre. Det er jo litt av poenget i filmen også – at man skal kunne kjenne seg igjen i alle.

Mannlige filmskapere har i fortiden blitt kritisert for måten de har skrevet og portrettert kvinnelige karakterer. Var det noe du og Fijona Jonuzi som kvinner tenkte noe særlig på?

– Nei, det diskuterte vi ikke. Jeg tenker derimot at nettopp den tematikken vi går inn i er interessant å få portrettert fra et kvinnelig perspektiv også. Man vil på en måte komme inn på situasjoner som handler om kvinner og menn, og hvor hovedkarakterene er menn, men hvor en mann kanskje ville lagt vekt på noe annet.

– Når jeg har laget filmen så ønsker jeg ikke å eie en sannhet. Jeg har jo laget filmen for at filmen skal diskutere den strukturen vi lever i som alle kjønn, og hvilke roller vi har. Ingenting er svart-hvitt. De kvinnene som er med i filmen er også totalt feilbarlige, og det er jo også et poeng.

– Kvinnene spiller også viktige roller i filmen, og jeg tenker at vi alle spiller en rolle i samfunnet, og at mannsrollen, fra mitt perspektiv, er ganske trang. Jeg er feminist, men i visse tilfeller så fremstår mannen mer sårbar, selv om mannen har mer økonomisk og reell makt. Kvinnen har måttet stå i en definisjonsprosess i 150 år, mens mannen har stått stille i en patriarkalsk struktur. Så når likestillingen har kommet mye lenger er det noen ting som mannsrollen ikke har fått utvikle seg som. Jeg vet ikke, altså, men det er sånne ting jeg har lyst til å snakke om med filmen – og at det kan være veldig alvorlig. Så selv om filmen reiser noen kritiske spørsmål til mannen, vil jeg også si at den prøver å stille noen spørsmål om hvorfor, og det er ikke vår hensikt å ha et ovenfra og ned-perspektiv.

Hvordan var samarbeidet mellom deg og Fijona ellers i manusprosessen?

– Jeg og Fijona har jobbet sammen siden vi gikk på Filmhøgskolan i Gøteborg, i nesten 20 år. Fijona er jo også regissør og jeg har klippet alle hennes filmer, og vi har skrevet mye sammen så vi har hatt et kontinuerlig samarbeid.

– Når vi jobber er det veldig mye basert på en samtale. Vi snakker veldig mye før vi begynner å skrive i det hele tatt. Vi bruker flere uker på å snakke, og notere og bruke egne erfaringer. Og så begynner man sakte å utarbeide et slags synopsis og karakterer. Men det er veldig flytende og samtalebasert.

Dette er din spillefilmdebut som regissør, hva lærte du av den prosessen?

– Jeg har lært veldig mye om å være filmskaper. I og med at jeg har produsert filmen gjennom Alternativet og er produsent på filmen sammen med Magnus Mork, Mariken Halle, og Katja Eyde Jakobsen, så har jeg lært fryktelig mye om hvordan det er mulig å lage film på en annen måte enn den tradisjonelle veien. Fordi den er produsert på en helt egen måte. Men også at jeg som regissør har stått i alle prosessene i hele produksjonen av filmen og det å være så tett på hele produksjonen av filmen har vært helt fantastisk.

Filmen har høstet gode kritikker og skal blant annet konkurrere på Oslo Pix. Hvordan ser du på vinnersjansene deres?

– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg synes bare først og fremst det er utrolig stas.

– Nå ble den jo vist på den internasjonale filmfestivalen i Moskva, som er en veldig stor og anerkjent festival, og fikk veldig gode kritikker der også. Den ble også anmeldt i Screen Magazine. At filmen resonnerer i et publikum utenfor mitt egen ekkokammer og beveger seg ut i verden synes jeg er utrolig spennende og fantastisk.

Når du lager en film – har du kritikere eller publikum i bakhodet?

– Det er klart at møtet med publikum er det absolutt viktigste. Det er jo det som er fantastisk med kunst og film: at man lager noe som resonnerer i en annens liv, kanskje på en annen måte enn man hadde tenkt. Det er jo en bonus om filmen får gode kritikker.

Hva er det neste vi ser av deg?

– Det kommer forhåpentligvis til å være en film som er mer en karakterstudie av en kvinne, og som kanskje kommer til å handle om samfunnets forakt for svakhet.