Fanfare for risikofylt lek

­Lesetid: ca. 16 minutter.

Barns muligheter for å boltre seg i risikofylt lek utenfor de voksnes radar har blitt gradvis innskrenket de siste tiårene. Nå følger engstelige voksne med på alt, og rykker fort ut om noe virker farlig. Vi ser med alvor på en utvikling hvor barn blir ofre for voksnes angst for alt som kan være fysisk eller mentalt skadelig. Barns handlingsrom for selvstendig lek og moro blir stadig trangere. Allerede i barnehagen utsettes de for et kontrollregime hvor foreldrene kan følge med på hva de foretar seg via apper og digitale tjenester. Tenåringsforeldre kan sitte hjemme og følge med på nøyaktig hvor barna deres er, og er parate til å gå til aksjon hvis det trengs. Tiltakene er ment å skape trygghet, men gir heller næring til uro og engstelse, ved å gi inntrykk av at ting når som helst kan komme til å gå galt. Foreldre kan ha gode forsetter med å beskytte barna og kontrollere aktivitetene deres. Den utilsiktede konsekvensen er at den helt nødvendige muligheten for å utforske verden på egenhånd blir borte. Dermed risikerer vi å få en generasjon som er dårlig rustet til å møte usikkerhet og motgang. Barna går glipp av mestringsopplevelsene som alle trenger for å utvikle seg til selvstendige og trygge individer.

En etisk utfordring

I fjor ga vi ut boka Risikofylt lek: En etisk utfordring (Sandseter og Kvalnes 2021). Der kombinerer vi barndomsforskning med etisk teori, for å sette ord på en utvikling som vi begge er bekymret for. Vi ser en drastisk endring i rammene for barns aktiviteter. Da vi selv var syvåringer på 1970-tallet kunne vi være over alle hauger, uten at foreldrene våre visste hvor vi var, hvem vi var sammen med, hva vi holdt på med og når vi ville komme hjem igjen. I dag ville trolig Barnevernet vært tilkalt om foreldre ga så mye frihet til barna sine og hadde så lite kontroll på hvor de var og hva de holdt på med.

Barndomsforskningen viser at risikofylt lek har en antifobisk effekt (Sandseter og Kennair 2011). Stor fart, høyder, ild, skarpe gjenstander og å bli forlatt av flokken er fobier vi er født med. I småbarnsalderen har disse fobiene er viktig funksjon. De får oss til å være forsiktige og holde oss nær de voksne, og bidrar dermed til at vi overlever. Etter hvert får barn muligheten til å utforske verden på egen hånd, og merke at de mestrer den. På den måten kan de jobbe seg ut av fobiene, og legge dem bak seg. De første turene i nabolaget utenfor de voksnes radar er både skumle og spennende. Når mulighetene for slike aktiviteter innskrenkes, blir ikke barna kvitt fobiene og tar dem med seg inn i ungdomstiden og senere voksenlivet.

Det ligger en betydelig etisk utfordring i å sikre at barn får muligheter til å utfolde seg i risikofylt lek. Om noe skulle skje, kan alle med makt over barns handlingsrom stilles til ansvar. Det gjelder foreldre, lærere og andre ansatte ved skoler og barnehager så vel som politikere. Sammen er vi ansvarlige for hvordan vilkårene for barndom og oppvekst utvikler seg. Livsmestring er i dag et tverrfaglig tema i skolen. I læreplanverket står det at målet er å gi «elevene kompetanse som gir god fysisk og psykisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg.» Vi tror det er viktig for barns livsmestring at de voksne slipper taket og lar dem utforske verden på egen hånd. De burde skånes for å ha de voksnes beskyttende armer rundt seg hele tiden.

Vi ønsker å blåse en fanfare for den ville og risikofylte leken. Den trenger å bli feiret og oppmuntret i hele samfunnet vårt. Risikofylt lek bør bli samtaleemne på foreldremøter, på lærerværelser, i skolegården og hjemme hos folk. Det trengs motstemmer som kan protestere og peke på galskapen i å overvåke og beskytte barn fra de står opp til de legger seg. Vi vet fra egen og andres forskning at dette er oppskriften på å skape uselvstendige og tafatte individer. Det er på tide at denne kunnskapen tas på alvor og får praktiske konsekvenser. Slipp bomullsbarna fri!

Gjøre godt og unngå skade

I boka skiller vi mellom to typer etiske vurderinger. På den ene siden har vi gjøre-godt-etikken, som foreskriver at vi bør bidra til positive, oppløftende og glederike opplevelser for andre. På den andre siden har vi unngå-skade-etikken, som sier at vi bør skjerme og beskytte mennesker mot negative opplevelser. En helhetlig etikk skapes gjennom å finne en rimelig balanse mellom disse. Unngå-skade-etikken dominerer og overskygger i dag gjøre-godt-etikken. Både foreldre og voksne som jobber med barn prioriterer beskyttelse mot skade framfor å skape handlingsrom for spenning, eventyr og utforskning.

Barnehage- og skolelærere vi har intervjuet forklarer hvordan risiko vurderes på arbeidsplassen deres. En av dem forteller om barns frustrasjon når de ser at voksne aktivt fjerner mulighetene deres for å fryde seg over å leke med vann:

«Jeg har jo opplevd at barna står i vinduet i barnehagen og ser at dammene og sølepyttene fyller seg opp, og så at de rister på hodet når de ser at voksne kommer og drenerer bort alt vannet før de skal ut. For de har lest at hvis det er så og så dypt så kan ettåringen drukne. Da skjønner man ikke barns medvirkning. Det er jo også barnehager som går på tur til vann, og så får ikke barna leke ved vannet. Da tråkker du på barns innflytelse. Da bør du ikke
dra dit.»

Denne informanten er indignert på barnas vegne. Her gleder de seg til å lage demninger og tråkke rundt i sølepytter, og så kommer de voksne og ødelegger. Gjøre-godt-etikken vil her foreskrive at vannet får bli værende i utearealet i barnehagen, slik at barna kan plaske rundt i det og både fryde seg og lære mer om verdens elementer. Den taper mot unngå-skade-etikken som vil gjøre lekeplassen så trygg som overhodet mulig.

Kortsiktighet dikterer disse voksnes adferd. Unngå-skade-etikken har aversjon mot brå og plutselig skade, den som fører til at blodet renner og bein og armer brekker. Slike skader er sjokkerende å oppleve på nært hold, og både barnehageansatte og foreldre vil for all del skjerme barna mot dem. Denne etikken tar ikke tilstrekkelig hensyn til de langsiktige skadene ved å innskrenke barns handlingsrom for lek. Skadene inntrer umerkelig, og blir først synlige lenger fram i tid. Manglende erfaring og fortrolighet med vann i barndommen kan føre til at folk drukner i voksen alder.

Vi er begge blitt stemplet som blodromantikere under prosessen med å heie fram risikofylt lek. Vet vi ikke at barn lever mye tryggere liv i dag, og at statistikken for skade i trafikken og andre steder viser en positiv utvikling? Jo, vi støtter selvsagt tiltak som gjør at barn sitter fastspent med sele i baksetet på bilen, og dermed kommer bedre ut av kollisjoner enn før. Det er ikke ved å romstere fritt i baksetet at barn skal få mestringsopplevelser som bidrar til at de blir selvstendige voksne, men heller ved å få muligheten til å klatre i trær, spikke med kniv, svømme i innsjøer og gå på oppdagelsesferd alene. På den måten kan de lære seg å bedømme risiko og ta selvstendig stilling til hva som er farlig for dem. Noen ganger kommer de til å falle ned og slå seg, men det tar de neppe varig skade av. Studier viser at barn som har slått seg etter fall er mindre engstelige for høyder enn de som aldri har beveget seg opp fra bakken på egenhånd.^[1]

Mestring

Under arbeidet med boka har vi samlet historier fra voksne folk som forteller om mestringsopplevelser fra egen barndom. Dette er studenter som tar videreutdanning, og som var barn på 1970- og 80-tallet. De bidrar med rike skildringer av spennende aktiviteter som var med på å forme dem som mennesker:

«Da jeg var åtte år, bodde vi to og en halv kilometer fra slalåmbakken. Jeg var med på trening og renn minst to ganger i uka. For å kunne delta måtte jeg gå. Sekken med slalåmskoa var tung og skia var vonde å bære. Det var behov for å tenke nytt :-). Jeg fant ut at dersom jeg gikk i underkant av en kilometer fra toppen av bakken og oppover så kunne jeg ta på skiene og kjøre gjennom skogen og over jordene hjem. Det var en lang skogstur, men etter litt svinging rundt trær kom jeg inn på en gammel sledevei. Det var mang en trælete tur i svart kveldsskog med dyp snø, men det var spennende og mye mer morsomt enn å gå hjem. Husker jeg var nær en elg en kveld, og at jeg fortalte meg selv at skumle trær i månelys tross alt bare var trær. Ingen spurte om hvordan jeg kom meg hjem, og jeg spurte ingen om lov, ingen visste at jeg dro alene gjennom skogen.»

«Uredd… det er det første ordet jeg tenker på når jeg mimrer tilbake til barndommen. Jeg var fri… fullstendig og aktiv. Og med det kommer minnet fra oppveksten i Karasjok, på hytta i Assebakte, og en samekniv! Jeg tenker at denne opplevelsen er det mange som kjenner seg igjen i, når en blir for ivrig og gjør det motsatte av hva man har blitt fortalt: Aldri spikke mot deg – alltid bort fra deg! ”Aha …!” Der skjedde det. Jeg snek meg inn på hytta for å finne noe å skjule blødningen med, men ble oppdaget. Det gikk jo heldigvis bra, og jeg husker at mor var oppgitt, men rolig. Hun lot meg spikke videre med toalettpapir rundt hånda. Arret har jeg fortsatt, som en bra påminnelse fra en knallfin barndom.»

«Jeg var rundt tre år og skulle gå til barnehagen alene. Det var ikke langt, så pappa sto på terrassen og skulle speide etter meg og se at jeg kom trygt frem. Men for å komme til barnehagen måtte jeg gå på en vei langs et jorde hvor det sto kuer og gresset. Jeg ble livredd da kuene hang hodene sine over gjerdet, stirret på meg og rautet. Jeg ropte på pappa, men var for langt unna til at han kunne høre. Så jeg bet tennene sammen, unngikk å se på kuene, og marsjerte så fort jeg kunne hele veien til barnehagen. Jeg kom frem og var stolt!»

«Moren min er en uredd person og ville at jeg skulle bli uredd også. En dag kom vi hjem fra butikken og hadde kjøpt fløte som var sur. Da ga mor meg beskjed om å gå tilbake og skaffe ny fløte. Jeg spaserte en kilometer tilbake til butikken og fikk snakke med butikksjef Gunnar, som ordnet ny fløte. En kriblende opplevelse for en syvåring.»

Disse eksemplene blir uanstrengt og lekent fortalt av smilende voksne som tenker tilbake på en barndom med risikofylt lek. Invitasjonen vår går ut på å dele en fortelling om en situasjon fra barndommen hvor du sto overfor en utfordring, og mestret og lærte av den. Vi har invitert flere kull til å fortelle, og ser en endring i responsen. I flere år har invitasjonen utløst latter og kreativitet i klasserommet. Nå ser vi et annet mønster. Unge studenter, folk som har hatt en barndom i dette århundret, blir tause og tomme i blikket når vi ber dem dele en slik erfaring. De må virkelig anstrenge seg for å komme på noe som ligner på en kriblende opplevelse fra barndommen som har gitt dem mestringsopplevelse og læring.

Risikoforståelse

To samtaler med erfarne ledere i norske organisasjoner peker i retning av at risikoforståelsen blant unge er blitt dårligere. En leder som har jobbet med rekruttering til industrien sier at unge kandidater i dag har svak risikoforståelse, og at de er uvante med å bedømme fare og ta stilling til sannsynligheten for at noe kan gå galt. Dette gir konsekvenser i to ytterligheter: Enkelte er engstelige og overforsiktige under helt ufarlige prosesser i industrihallen, mens andre undervurderer fare og foretar hasardiøse manøvrer ingen kunne forestille seg på forhånd. Denne lederen kobler utviklingen til at kandidatene trolig har vokst opp uten mulighet til å bygge opp en egen og selvstendig risikoforståelse, men har måttet støtte seg til voksnes bedømmelse av hva som er farlig for dem.

En sykehuslege forteller at helsevesenet etter pandemien har vært nødt til å gjøre ekstra mange nyansettelser, siden mange erfarne folk har søkt seg vekk. En ting som kjennetegner de nye kandidatene, er at de er redde for å gjøre feil. De er også forsiktige med å spørre om hjelp, siden de er engstelige for hvordan slike henvendelser blir tatt imot. Ved sykehuset opplever de at det er blitt mer komplisert å utøve lederskap, siden lederne forventes å tre inn i rollen som foreldrene har hatt tidligere, som beskyttende og allvitende figurer. Uselvstendige sykepleiere og leger gjør tilværelsen ved sykehuset mer krevende for alle parter.

Engstelse

En barnetannlege kommer med et hjertesukk om engstelige foreldre. Hun overhører samtaler mellom foreldre og barn på venteværelset. Mødre og fedre forsikrer barna sine om at dette kommer til å gå bra. «Husk at tannlegen IKKE er farlig. Hun er IKKE farlig i det hele tatt!» Dette er en sikker måte å bygge opp barns frykt for tannlegen på. Hun forteller også at det er blitt vanlig at foreldre ringer for å avbestille timer. Sønnen eller datteren er ikke helt mentalt klar for tannlegen i dag, har så mye annet å tenke på. Kunne det være mulig å få en time neste uke i stedet?

Det ser ut til at foreldres engstelse for hva som kan skje med barna deres blir ekstra sterk når de bosetter seg langt fra der de vokste opp og var barn selv. En av informantene våre har jobbet i en barnehage sentralt i Oslo. Mange av foreldrene hun møtte var fra andre landsdeler, og det gjorde dem utrygge på omgivelsene:

«Jeg opplever at de fleste foreldrene har vokst opp i andre deler av landet. Det betyr at de ikke vet hvordan det er å være barn der deres egne barn vokser opp. Det har jeg opplevd som en utfordring. De få gangene det dukker opp foreldre i barnehager på Grünerløkka som har vokst opp i nærmiljøet, er deres barn mye friere enn de andre barna. Foreldrene kjenner nærmiljøet, noe som gir dem trygghet. De fleste andre foreldre opplever storbyen som skremmende, og tør ikke slippe barna sine. De barna får da færre opplevelser av risikofylt lek på fritiden. De får ikke klatre i trær alene sammen med venner på ettermiddager. De opplever ikke det jeg kaller «finnes det en Gud-lek», den risikofylte leken som utfordrer skjebnen. For de på landet kan det være å seile på isflak og henge i høyspentledninger (det var det for meg og det er det for mine kusiners barn som vokser opp nå, på samme sted), mens i byen kan det være å stikke seg på sprøytespisser og å skate i trafikken – det man kjenner er mindre farlig.»

Når mor og far er fremmede for nabolaget barnet deres vokser opp i, kan det altså gjøre dem mer forsiktige. Disse foreldrene burde alliere seg med andre som er mer fortrolige med disse oppvekstvillkårene. De trenger hjelp til å senke skuldrene og gi barna handlingsrom for risikofylt lek i omgivelser som de selv ikke kjenner.

Hvorfor er vi mer bekymret nå enn før?

Bare for noen generasjoner siden var det helt vanlig at barn deltok i arbeidsoppgaver i hjemmet eller i gårdsbruket. I dag ville det framkalt sjokkert hoderisting fordi det innebar en god del risiko. Den gangen var det naturlig at alle måtte bidra til mat på bordet eller penger til familien. Synet på barn og barndom har sånn sett endret seg. I dag ansees barn i større grad enn før som sårbare individer som vi voksne må beskytte mot uhell og skade. I tillegg har vi gått fra et syn på ulykker og skader som et resultat av uflaks eller uforsiktighet, til at dette er noe som kan forutsees og unngås gjennom forebygging. Denne oppfatningen gir grunnlag for en holdning hvor man kan legge skylden på noen hvis noe går galt. Da har man ikke forebygget godt nok. Og dette vil igjen føre til at man hele tiden sikter mot å ha «ryggen fri», og velge strategier om heller å være «føre var, enn etter snar».

Slike strategier har gjerne en mer eller mindre uttalt null-visjon for ulykke og skade. Dette kan gi mening i arbeidskontekster som oljeplattformer og flyselskap, men det fungerer særdeles dårlig i sammenhenger der barns lek og utvikling er i sentrum – som for eksempel på lekeplasser og i barnehager og skoler. Her skal barns lek, utvikling og læring oppmuntres, og barn skal bli inspirert til utforskning. Likevel adopteres sikkerhetsstrategier fra industrien og arbeidslivet i økende grad inn i barns oppvekstmiljøer.

De siste tiårene har vi blitt eksponert for mer informasjon om ulykker og ting som har gått galt. Dermed har voksne blitt mer redde for at barn skal skade seg. På den ene siden er det ingen som ønsker å havne på forsiden av en landsdekkende avis (og for all del ikke i alle de digitale plattformene til media) i en sak hvor et barn man har hatt ansvar for har forulykket. På den andre siden gir den konstante bombarderingen av katastrofenyheter oss, ubevisst, et inntrykk av at ulykker og skader forekommer ofte, og at hvis man ikke passer på så er det overhengende fare for at det kan skje meg og mitt barn. Dette gir oss et inntrykk av at verden er et farlig sted for barn. Best å være forsiktig, og holde seg på den sikre siden.

Moralsk uflaks

Barnehageansatte som gir barna mulighet til risikofylt lek, utsetter seg selv for en risiko for negative reaksjoner hvis ting skulle gå galt. Vi har hørt flotte historier om barn som får ta sjanser i leken, og dermed får muligheten til å bygge opp risikoforståelse. Underveis kan de voksne som tillater dette sitte med hjertet i halsen og lure på hvordan dette kommer til å gå:

«Vi hadde tohjulssykler i barnehagen, og vi syklet på lange turer med dem. Og en gang var det litt i grenseland, for vi kom til en ganske bratt sti som snirklet seg nedover. Jeg skal vedde på at ganske mange voksne ikke hadde klart å sykle ned der. Og jeg husker at jeg syklet ned først, og sto på bremsen nedover og sykkelen sklei. Og så står kollegaen min øverst og roper ’skal vi sende dem?’ Og da svarte jeg at ’ja, du kan sende dem, men du må si at de må STÅ på bremsen! De må stå hele veien på bremsen’. Og så kommer det selvsagt en som skal utfordre det der, og han suser nedover og forsvinner inn i noe grønn skog. Og jeg tenker ’går det her bra?’ Og så hører jeg inne fra skogen ’ha, ha, ha, ha’. Så det gikk jo bra.»

En annen hendelse inntreffer om vinteren, og igjen kan de ansvarlige voksne kjenne på at dette nærmer seg grensen til hva som er forsvarlig:

«Jeg husker en gutt en gang. Vi skulle lage et skihopp, og vi tenkte at de i beste fall kanskje kunne hoppe en 7-8 meter. Da begynner de å bli ganske gode til å hoppe, når de hopper så langt. Og den her gutten var god til å hoppe og han ville ha ekstra fart, og så hoppet han et sted mellom 14-16 meter! Han sto en stund, men så ramla han. Da husker jeg det gikk et sug gjennom magen min da jeg så den der ungen bare fløy…»

I begge disse tilfellene kunne et barn skadet seg. Vi som heier på risikofylt lek, bør være beredt på at det faktisk kan skje. Det er enkelt å støtte lærere og andre som jobber med barn så lenge risikoen bare skaper glede og spenning. I noen tilfeller går det galt, selv om risikoen har vært innenfor det akseptable.

Filosofene Thomas Nagel (1979) og Bernard Williams (1981) innførte i sin tid begrepet «moralsk flaks» for å reflektere over hvordan det faktiske utfallet av menneskers handlinger farger den moralske bedømmelsen av dem. Et vellykket redningsforsøk regnes som moralsk bedre enn et mislykket, selv om forskjellen skyldes tilfeldigheter. Det moralske alvoret i å kjøre bil med alkohol i blodet bedømmes som større når noen tar skade av det enn når det går bra og bilisten kommer helt hjem uten å treffe på noen. Generelt kan vi tenke at tilfeldigheter og flaks ikke har noe med moral å gjøre, men når det kommer til stykket blir de moralske bedømmelsene våre påvirket av det faktiske utfallet, selv om det skyldes forhold utenfor aktørens kontroll.

En viktig grunn til at folk som jobber med barn kan være forsiktige med å tillate klatring, bading og romstering utenfor de voksnes oppsyn, kan være en frykt for å ha moralsk uflaks. Det er de som må ta støyten hvis barnet skader seg eller blir borte, og de kan forvente liten forståelse for at risikoen faktisk var rimelig. De kan tvile på at foreldre og andre voksne skjønner at det kan gå galt, selv om det i utgangspunktet har vært forsvarlig å tillate denne leken.

Et mottrekk for å svekke frykten for å ha moralsk uflaks er å åpne opp for informerte og saklige samtaler om risikofylt lek. Vi ser et behov for dette i samfunnet vårt. Samtalene kan gjerne foregå på foreldremøter i barnehager og skoler, og på andre arenaer. Politikere bør også delta, siden de er med på å sette rammene for barns oppvekstvilkår. Det trengs nøktern refleksjon over hva som er rimelig risiko for barn, ut fra en forståelse av hvor avgjørende det er for deres mentale og fysiske utvikling at de får kjenne på fare og ta selvstendig stilling til den. Engstelsen blant foreldre ser ut til å være stigende, og det trengs flere beroligende motstemmer. Enhver samtale om viktige ting bør bygge på kunnskap og føres med et egnet ordforråd. Begge deler har vi forsøkt å lansere med boka vår. Vi håper at den kan bidra med ressurser til å starte konstruktive samtaler om risikofylt lek mellom foreldre og ansatte i skoler og barnehager.

Litteratur

Nagel, T. (1979). Moral luck. Mortal questions. Cambridge, Cambridge University Press.

Sandseter, E. B. H. and L. E. O. Kennair (2011). ”Children’s risky play from an evolutionary perspective: The anti-phobic effects of thrilling experiences.” Evolutionary Psychology 9(2): 257-284.

Sandseter, E. B. H. and Ø. Kvalnes (2021). Risikofylt lek: En etisk utfordring, Universitetsforlaget.

Williams, B. (1981). Moral luck: Philosophical papers 1973-1980. Cambridge, Cambridge University Press.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.