Emilie Adams om albumdebuten: – En reise gjennom panikkangst

­Du kjenner henne kanskje fra TV 2-programmene «Idol» og «The Stream», som hun deltok i som tenåring. Allerede som barn forgudet 26-åringen Britney Spears og så for seg å bli som henne i voksen alder.

– Det var alltid en verden jeg hadde lyst til å gå inn i. Da man var liten, så det kjempekult ut å være artist, men så begynte jeg å skrive mine egne låter og ble helt oppslukt av det. Jeg ante imidlertid ikke hvordan jeg skulle lage en karriere ut av det i en liten by. Verden virket så lang borte, sier Emilie Adams.

Det var imidlertid «The Stream» som skulle bli vendepunktet for Adams. TV-konkurransen fokuserte på artister som slår gjennom via strømming. I dag er det kanskje Tiktok som har tatt over denne plassen blant unge, fremadstormende artister.

– Etter «Idol» skulle jeg aldri delta på noe slikt igjen, men så fristet «The Stream» veldig. Nettopp fordi man kunne vinne en platekontrakt, som var målet mitt. Da kunne jeg skaffe meg et nettverk av andre musikere, produsenter og låtskrivere. Målet var aldri å være på TV.

Sterkt budskap

I disse dager er Adams aktuell med albumet «Island». Der får lytterne være med på en helt spesiell reise gjennom hennes egne panikkanfall.

– Nå har jeg vært kanskje åtte-ni år i denne bransjen, og jeg har lært ekstremt mye, både positivt og negativt. Mentalt har jeg gitt meg hundre ganger og ikke orket styret som det til tider kan være, sier hun åpenhjertig.

I 2018 slapp hun EP-en «Aliens», men «Island» er altså hennes første album. Det føles uvirkelig, sier hun.

– Det virker veldig som en uoppnåelig drøm fordi jeg alltid har vært fan av albumkonseptet.

Da hun var rundt 20 år, fant Adams ut at hun har vært dissosiert mesteparten av livet. For henne har det føltes som et tungt plastikklager på huden.

– Man går veldig inn i seg selv, og du flykter opp i hodet ditt. Symptomene på det er at alt føles på avstand, og du er ikke til stede sammen med andre. Hodet spinner i høygir, og man overanalyserer alt. I tillegg fikk jeg ekstremt mange mareritt og søvnparalyser i en periode på tre år.

Adams gikk derfor til psykiater for å få hjelp. Hen ga henne noen verktøy, men det var en prosess som tok mange år – med masse angst. Plutselig måtte hun ta ting til seg som hun hadde stengt ute før.

– Bare det å ta bussen ga mange inntrykk. Jeg ble overstimulert og veldig sensitiv for alt. Det ga meg mye angst og panikk. Over 20 ganger har jeg vurdert å ringe ambulanse fordi jeg tror helt oppriktig at jeg dør. Altså, jeg får strålinger i armen og tenker at jeg får hjerteinfarkt. Men så må jeg bare tenke at det er psykisk og prøve å forstå hvorfor det skjer, forklarer hun.

Velger åpenhet

For Adams ble det en selvfølge at panikkanfallene skulle være med inn i studio. Hun klarte nesten ikke å skrive om noe annet. Det ble bestemt at prosessen skulle bli et album.

Hun synes ikke det er skummelt å være så åpen. Frykten er størst for å bli misforstått. Derfor er heller ikke eksponeringen et artistyrke gir, noen utfordring.

– Jeg har ikke lyst til å mate kulturen med diagnoser og slikt. At folk skal synes synd på meg, og at det skal få alt fokus. Heldigvis har ikke det skjedd ennå. Poenget med albumet var å ta noe abstrakt og skummelt – og prøve å forstå det. Ta bort det som er skummelt. Noe jeg føler at jeg har kontroll på nå.

At albumet kan inspirere andre, er en motivasjon. For det finnes alltid noen som kan relatere, ifølge Adams.

– Det finnes to typer mennesker. De som har kjent det på kroppen, og de som ikke har. Men ofte kjenner folk noen som har kjent angst og panikk på kroppen. Derfor er det behov for forståelse på alle plan. Det er vanskelig å forklare en følelse.

Tenker visuelt

Som et tillegg til albumet har Adams laget en 32 minutter lang video for å presentere musikken og beskrive et panikkanfall.

– Alltid når vi lager musikk, ser jeg det for meg visuelt oppe i hodet. Så jeg startet med å filme litt til deler av noen sanger som jeg kunne vise til folk for å presentere albumet. Da jeg viste det, responderte de mer på å se videoen enn å høre musikken. De ble mer konsentrert, forklarer hun.

Disse reaksjonene fikk henne til å gå «all in» for videoen som hun brukte mye tid på. Selv hadde hun aldri redigert en video før, men hun satte seg inn i det, og fullførte prosjektet – til tross for tvil da det kom til egen gjennomføringsevne.

– Hele prosessen har tatt litt tid, men det har vært veldig gøy.

Ekstra gøy er det med tilbakemeldingene som har kommet, spesielt fra de som har tatt videoen inn over seg.

– Disse menneskene har gått skikkelig inn for å høre på – fra start til slutt. Det er jeg ekstremt takknemlig for i et Tiktok-samfunn hvor man kriger om folks tid. Å be noen om å se en 32 minutter lang video er ganske kravstort, vil jeg si. Jeg hadde vært happy om bare pappa så den ti ganger, egentlig.

Endret drømmene

Gjennom årenes løp har drømmene til Adams omkring artistkarrieren endret seg sakte, men sikkert.

– Jeg har måttet redefinere hva suksess betyr for meg. Det var hele poenget med dette albumet. Å gi det ut og ikke ha noe forventninger. Jeg tror det er bra for min mentale helse, det ikke å fokusere for mye på om sangene havner på en liste.

Hun mener musikkbransjen i Norge er liten, men at det likevel er vanskelig å slå gjennom. Også innad i bransjen.

– Det føles ganske dritt å ikke alltid bli invitert inn. Musikk er så personlig, så det føles som at de sier nei til musikken og meg. Alt føles veldig personlig i denne bransjen. Jeg hadde lenge problemer med å skille det – og ikke la det gå inn på meg. Det finnes mange måter å være artist på.

Adams tror nettopp denne omstillingen fikk henne til å våge å gi ut videoen.

– Man kan ikke forvente at folk skal sette seg ned å høre på musikken din, eller se videoen. Denne bransjen er like tøff som alle andre bransjer. Du må ha ganske hard hud og ikke gi opp. Jeg var alltid opptatt av å gjøre alle andre fornøyd, noe som ble viktigere enn å lage musikk. Jeg har jobbet mye med meg selv på det området.

Hun har nå slått seg til ro med egne følelser, sier hun.

– For min del henger musikken, og hvordan jeg har det som person, ekstremt tett sammen. Nå lager jeg musikken jeg egentlig ville lage som 15-16-åring. Jeg har gått hele sirkelen for å lære hva jeg egentlig skulle gjøre. Men jeg ville kanskje ikke vært foruten disse erfaringene