Nasjonalt sammebrudd uten spørsmålstegn

­

Debatten om innvandring her til lands har lenge vært preget av at den så lett blir redusert til et spørsmål om god eller dårlig moral. Det betyr ikke at moral er irrelevant, det er viktig å være solidarisk med mennesker i nød. Men når moralisme blir anvendt som våpen i det godes tjeneste, forpurrer det debatten. Moralismen er godt representert på både høyreog venstrefløyen, men for dem som deltar i ordskiftet er det gjerne mer belastende å innta en såkalt innvandringskritisk posisjon enn å framstå som såkalt innvandringsliberal.

Sosiologen og forfatteren Halvor Fosli, som i desember 2019 ga ut boken Mot nasjonaltsammenbrudd på Document Forlag, er en klart innvandringskritisk stemme. Fra mai i år har han virket som kulturredaktør for forlagets nettsted, det alternative og i manges øyne ikke helt stuerene mediet Document.no. Boken til Fosli har fått få anmeldelser i dagspressen, i motsetning til hans forrige bok Fremmed i eget land (2015), utgitt på det langt mer anerkjente forlaget Vigmostad & Bjørke. Blir han avfeid som ekstrem og dermed irrelevant på grunn av sin tette forbindelse til Document? Bidrar han til en forsimpling og polarisering av innvandringsdebatten, eller har han noe å tilføre – og er det i så fall verdt å diskutere?

Tidligere i år ble jeg spurt av Prosa, tidsskriftet til Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening (NFFO), om å anmelde boken til Fosli. NFFO har i alle år vært en konsekvent forsvarer av det frie ord. Derfor ble jeg overrasket da redaktør Merete Røsvik, etter at anmeldelsen var antatt, ombestemte seg og likevel ikke ville sette den på trykk. «Trykkenekten» utløste et heftig offentlig ordskifte i sommer om hvem og hva som skal få være «innafor» og «utafor» i innvandringsdebatten.

I et fritt, liberalt samfunn kan man ikke være engstelig for å ta i en kontroversiell tekst. At en bok vekker motstand og uvilje er snarere et argument for å se nærmere på den. I Foslis tilfelle finnes det også en tilleggsgrunn. Ikke lenge etter at boken forelå, var den partiløse forfatteren med bakgrunn som politisk rådgiver i innvandringsspørsmål for Senterpartiets Ola Borten Moe (i 2015), blitt hentet inn som rådgiver for Fremskrittspartiets innvandringspolitiske utvalg, ledet av Sylvi Listhaug. Utvalget er en viktig premissleverandør i forbindelse med at partiet skal legge fram nytt partiprogram i 2021. Synspunktene til Fosli vil bli gjenstand for diskusjon, og kan få gjennomslag i et av landets største partier – som inntil nylig satt i regjering og hadde justisog innvandringsministerposten.

Denne nye posisjonen som politisk rådgiver gjør det ikke bare mer interessant, men også til et viktig offentlig anliggende å forholde seg til en forfatter som Halvor Fosli. Jeg skal begrense meg til noen utvalgte aspekter. Nærmer vi oss virkelig et nasjonalt sammenbrudd, og hva mener Fosli egentlig med det?

Hva bør i så fall gjøres? Fosli er opptatt av velferdsstaten, hva har den med det nasjonale å gjøre? Jeg vil også se nærmere på forfatterens idégrunnlag. Hva bygger hans angivelige nasjonalkonservatisme på?

MOT NASJONALT SAMMENBRUDD?

I sin forrige bok, som handlet om Groruddalen, var Halvor Fosli opptatt av «lokale sammenbrudd». Han skrev om steder dit det har flyttet mange innvandrere i løpet av relativt kort tid, samtidig som etniske nordmenn har flyttet vekk, og der etablerte lokalmiljøer langt på vei har forvitret. Hvis innvandringen fortsetter i samme omfang som etter årtusenskiftet, er han redd for at det vil bli mange flere slike sammenbrudd, som til slutt vil føre til at staten som hjem for nasjonen, kollapser.

Omslaget på hans nyeste bok svarer godt til denne stemningen, dystert og nærmest svart med noen utydelige sjatteringer av litt lysere partier. Først når vi holder den opp mot lyset, får vi øye på et landskap med noen trær mot mørk lilla bunn – et øde, skummelt sted vi ikke har lyst til å oppsøke. Men sånn blir det vel ikke om «masseinnvandringen» fortsetter? Det minner mer om når alt liv på jorden er utslettet etter en atomkrig. Smører Halvor Fosli for tjukt på, roper han ulv, ulv uten god nok grunn?^{I august kom andre opplag av boken, nå med lysere bakgrunn, slik at bildet framtrer tydeligere. Ser ikke forfatteren fullt så mørkt på konsekvensene av innvandringen som da boken ble lansert?} Selv kommenterer han dette slik: «Båten bærer ennå. Jeg vil avvise alarmisme. Det blir galt å forvente at Norge vil rakne over natten. Men jeg vil like sterkt advare mot at vi tilrettelegger for et samfunn få eller ingen innfødte trives i og som heller ikke er økonomisk bærekraftig» (s. 368).

Hvis Fosli ikke vil fremstå som alarmistisk, er det dumt av ham å invitere til dommedag, for det er det han gjør når han unnlater å sette spørsmålstegn etter tittelen Mot nasjonalt sammenbrudd. Og han gasser for kraftig opp med utsagn om et samfunn få eller ingen innfødte vil trives i – som om etniske nordmenn er indianere, og innvandrerne kolonisatorer som inntar landet vårt. Det er jo i første rekke majoritetsbefolkningen som setter premissene for samfunnsutviklingen, og innvandrerne som responderer på dem. Ikke omvendt, slik man innimellom kan få inntrykk av i boken.

Fosli ser på seg selv som en slags varsler og peker på føre var-prinsippet, men innvandring er vel ikke akkurat sammenliknbart med for eksempel de truende klimaforandringene. Ifølge boken vil høy innvandring føre med seg uoverstigelige problemer som politiske myndigheter ikke er i stand til å løse, uansett hvor mye som bevilges over offentlige budsjetter til integreringsformål. Dette slås fast som et faktum, som noe mange ikke evner eller vil ta inn over seg.

Vaskekte multikulturalister på sin side vil nok si at hva som er en fornuftig innvandringstakt, i bunn og grunn er et verdimessig spørsmål, og at advarselen mot nasjonalt sammenbrudd er irrelevant. Etter deres mening bør vi dyrke diversiteten, innvandringen gjør Norge til et kulturelt rikere og mer variert samfunn. Det nasjonale er i seg selv innskrenkende. Innvandringsliberale er gjerne opptatt av innvandrerfamiliers sosioøkonomiske forhold som utdanning, yrke, inntekt og boforhold. Fosli på sin side skriver forutsigbart nok mer om negative følger av innvandringen for den øvrige befolkningen – og om at mennesker som kommer fra klansamfunn og æreskulturer, som er vant med machoverdier og at kvinner skal være underlagt ektemannen, egentlig ikke passer inn i en moderne, sekulær og liberal kultur som vår.

Er det mulig å innta en mellomposisjon? Er det mulig, i dagens innvandringsdebatt, å peke på negative konsekvenser av innvandring uten å slås i hartkorn med de mest innvandringskritiske, å være positiv til det nasjonale uten å bli kalt nasjonalist, eller å uttale seg positivt om innvandring uten å beskyldes for å være for naiv? Av og til kan det nesten virke som deltakelse i innvandringsdebatten er synonymt med å velge mellom ferdigdefinerte posisjoner.

Slik jeg ser det, er også multikulturalister og innvandringsliberale nødt til å forholde seg til at antallet og sammensetningen av mennesker som kommer hit er avgjørende for et lite land som Norge, med begrenset absorpsjonsevne. Antallet innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har økt fra 0,5 prosent like etter annen verdenskrig til 6,3 prosent i 2000 og videre til 18,2 prosent i 2020 (i underkant av én million mennesker).^{www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/nesten-15-prosent-er-innvandrere. Artikkel av Alice Steinkellner, 09.03.2020.} Etter alle mulige parametere er dette en veldig rask demografisk utvikling. I hovedstaden har én av tre innbyggere nå innvandrerbakgrunn, og i tre av femten bydeler utgjør de et flertall.

Det er forståelig at dette gir grobunn for utrygghet og uro blant etnisk norske, og kanskje fører til at de flytter vekk, slik Fosli beskrev i boken om Groruddalen. Gettofisering fremmer heller ikke tilliten mellom innvandrere og etniske nordmenn.Tillit som brytes ned, tar det ofte lang tid å bygge opp igjen. Utenforskap avler lett frustrasjon og aggresjon, som igjen fører til vold og kriminalitet – og utrygghet og uro i den etnisk norske befolkningen. Innvandringsdebatten har etter min mening lidd under angsten for å berøre slike problematiske sider ved innvandrerkulturer, kanskje særlig kriminalitet og voldelig atferd. Når 73 av 84 domfelte mindreårige i Oslo i 2019 hadde ikke-norsk kulturell bakgrunn, slik Nettavisen har dokumentert, bør det ringe noen varselklokker.^{Nettavisen 10.07.2020.} Men beveger vi oss mot nasjonalt sammenbrudd? Nei, Foslis bok overbeviser meg ikke om det. Antakelig er det bare et lite mindretall av innvandrerne som «ikke vil bli norske», og som lar fundamentalistisk religion og klankultur trumfe demokratiske verdier. De aller fleste innvandrerne er selvsagt lovlydige og like mye til å stole på som etniske nordmenn.

Fosli frykter at staten, med økt innvandringstakt, vil miste sin autoritet og legitimitet overfor en splittet og polarisert befolkning. Paradoksalt nok kan hans eget perspektiv sies å være polariserende. Innlevelsen i og interessen for innvandrernes situasjon er ikke veldig stor, han er påfallende og ensidig interessert i innvandringens negative sider – leter etter det han vet han vil finne, og finner ikke det han ikke leter etter. Når han knapt viser til noe ved integreringen som har lyktes, svekker det bokens troverdighet.

For bare å ta ett eksempel: Selv om en rekke innvandrerungdommer faller fra under videregående utdanning, er det et ganske oppsiktsvekkende faktum at innvandrerungdom med fullført videregående utdanning fortsetter direkte over til høyere utdanning i større grad enn elever uten innvandrerbakgrunn. Det er bare den etnisk norske befolkningen, og hensynet til den, som ser ut til å interessere Fosli.

HVORDAN SKAL DET GÅ MED VELFERDSSTATEN?

Fosli skriver en god del om velferdsstaten. Hvis den kneler, betyr det at også nasjonalstaten havarerer? Den høye innvandringen er kontraproduktiv for norsk økonomi og undergraver «bærekraften i velferdsstaten», hevder han. Hvis en stor andel av innvandrere fra ikke-vestlige land blir gående på trygd, er han redd for at den økonomiske belastningen blir for stor. Slike bekymringer er viktige og nødvendige å diskutere, og må være legitime å ytre uten å bli beskyldt for å være «alarmistisk».

Det er til dels store forskjeller innvandrere imellom når det gjelder yrkesdeltakelse, avhengig av hvor de kommer fra. Folk fra fattige land og uten utdanning lar seg ikke så lett integrere i et høyspesialisert samfunn som vårt, med stadig færre jobber for ufaglærte. Og minst like viktig, ifølge Fosli, undergraver en slik utvikling oppslutningen om den norske omfordelingsmodellen, først og fremst fordi den er basert på tillit – uten at han drøfter dette begrepet nærmere.

Men alt dette er blitt kommentert før, for eksempel av Brochmann-utvalgene (2011 og 2017), Jon Hustad (Farvel Norge.Velferdsstatens fremtidige kollaps, 2013) og Sylo Taraku (Innvandringsrealisme. Politikkens muligheter i folkevandringens tid, 2016). Fosli trekker inn kjente internasjonale forfattere som Paul Collier og Eric Kaufmann, men nevner ikke statsviteren Robert D. Putnam. I den mye omtalte boken Bowling Alone:The Collapse and Revival of American Community (2000) dokumenterer Putnam korrelasjon mellom økt innvandring i nabolag og lavere tillit både innenfor en etnisk gruppe og mellom etniske grupper.

Det er bare det at dette ikke ser ut til å stemme for Norge, skal vi tro Innbyggerundersøkelsen 2019.^{Difi-rapport 2019: 8.} På spørsmål om man generelt kan stole på de fleste mennesker eller ikke, svarte 74 prosent bekreftende, akkurat samme andel som i SSBs verdiundersøkelse i 2008. Hvorfor nevner ikke Fosli det? Han viser til samfunnsforskeren Dag Wollebæk, som hevder at det i dag er «innvandring som utgjør den største utfordringen for tilliten i Norge» (s. 129). Men Wollebæk har også påpekt at sammenhengen mellom etnisk mangfold og tillit ikke er entydig.

Fosli er urolig over at en stor del av innvandrerne fra den tredje verden kommer fra lavtillitskulturer, og at det vil bidra til å svekke den generelle tilliten i det norske samfunnet. Det er riktig at innvandrergrupper har noe lavere tillit til andre mennesker enn befolkningen for øvrig. Men forskning av dansken Peter Dinesen tyder på at innvandrerne tilpasser seg tillitsnivået i landet de bosetter seg i.^{Aftenposten 13.01.2013. Kronikk av Dag Wollebæk: «Truer innvandringen tilliten?»} Jeg er enig med Fosli i at det er grunn til å følge nøye med på hvordan det går med oppslutningen om velferdsstaten og tillitsnivået i samfunnet. På noen områder viste faktisk den nevnte innbyggerundersøkelse at tilliten var svekket, for eksempel folks tillit til politikere. Likevel synes jeg at han konkluderer for bastant. Antakelig er tilliten til medmennesker og samfunnsstrukturer her i landet nokså robust.

Fosli viser til sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk, som hevder at «uten en felles nasjonal kultur forvitrer grunnlaget for solidaritet mellom innbyggerne, og uten solidaritet kan man ikke få til en omfordelende velferdsstat» (s. 307). Men forholdet mellom nasjonalstat og velferdsstat er ikke 1:1. Det nasjonale er et sosialt og kulturelt konstruert fellesskap, velferdsstaten er en kontrakt mellom staten og borgerne som sikrer dem hjelp og ytelser på viktige samfunnsområder som helse, arbeid og utdanning.

Man kan spørre seg hvorfor konservative Fosli egentlig er så opptatt av tillit og velferdsstat, størrelser som godt kan oversettes med solidaritet og en stor offentlig sektor. Er ikke løsningen å satse på private helseog forsikringstjenester på utsiden av velferdsstaten, slik at individet ikke er avhengig av andres goodwill? Nei, i dag framstår nasjonalkonservative og høyrepopulistiske partier i Europa som noen av de varmeste forsvarere av velferdsstaten. De partiene rekrutterer mange lavstatusvelgere som har mistet jobben på grunn av globaliseringen, altså mennesker som er avhengig av en velfungerende offentlig sektor og velferdsstat. Også hos Fosli er trygghet og stabilitet nøkkelbegreper, just hva den norske velferdsstaten tilbyr.

FOSLIS IDÉGRUNNLAG

Fosli er – som vi forstår – bekymret for at stadig flere innbyggere i landet vårt har en annen kulturell, språklig og historisk bakgrunn enn den tradisjonelle norske. En rekke felles ritualer som så å si alle tidligere deltok i, og som bandt nordmennene sammen, skapte en følelse av et hjem, skriver han – «Norge som hjemland for nordmenn» (s. 51).

Ikke overraskende er han begeistret for historikeren Terje Tvedt, som hevder at multikulturalismen er blitt den nye statsbyggerideologien. Multikulturalismen ses her som det nasjonale eller nasjonalismens motsats, ja som dens fiende. Uten at han skriver det, støtter Fosli seg bevisst eller ubevisst på tradisjonen fra den tyske romantikken. I denne tradisjonen er nasjonen ensbetydende med kulturfellesskapet basert på språkfellesskap og blodsbånd mellom tyskere som på den tiden var innbyggere av enkelte større stater (Preussen), men i hovedsak en rekke småstater.Tilhengere av denne formen for nasjonstenkning mente at det fantes en tysk folkesjel. Dette var ideer som inspirerte til samlingen av Tyskland i andre halvdel av 1800-tallet. I Frankrike hadde det vokst fram en noe annen tradisjon etter revolusjonen. Her var det sentrale og det som bandt innbyggerne sammen, forpliktelsen overfor konstitusjonen og at borgerne var underlagt de samme formelle rammene gjennom lovgivning og folkerepresentasjon. Men denne franske nasjonstenkningen appellerer nok ikke like mye til Fosli.

Det ville ha styrket boken om Fosli, all den tid forestillingen om nasjonen er selve fundamentet for hans innvandringskritikk, ville reflektert mer rundt fundamentet for hans eget nasjonsbegrep. Også han viser til fellesskapet med de døde. Men den kulturelle samhørigheten han dyrker, er langt på vei begrenset til etterkrigstiden, da alle hørte og så på NRK og hadde de samme kulturelle referansene – altså perioden som langt på vei sammenfaller med Foslis egen oppvekst. Han fører heller ikke den historiske linjen tilbake til de norske nasjonsbyggerne før den tid, de som bidro til at Norge ble en selvstendig stat og som dyrket fram det de mente var norsk kultur, for eksempel når det gjaldt språk, dans og musikk.

Kanskje er vi ved er paradoks her: Høyrepopulistiske strømninger, eksemplifisert med slagord som «America First» – i norsk kontekst oversatt med at nasjonalstaten Norge skal tas vare på først, med sin nasjonale kultur – er tilsynelatende opptatt av røtter, men er i mangt nokså historieløse.

HVA BØR GJØRES?

Men tilbake til nåtiden og dagens innvandring: Hva bør gjøres, ifølge Fosli? Tvungen repatriering av allerede bosatte asylsøkere og flyktninger er selvsagt uaktuelt også for ham. Men han hevder at ekte integrasjon i en nasjonalstat forutsetter assimilering. Integrering i utdanning og arbeidsliv er ikke nok, en dypere fornorskning kulturelt, i væremåte og omgang med etniske nordmenn må til. Bare slik kan vi bevare nasjonen og dens stabilitet. Han bruker uttrykket «en inkluderende nasjonalisme», men den har altså sitt motstykke i et slags krav om assimilering. Hvor godt går dette i hop?

Forfatteren byr på noen eksempler som er ment å illustrere innvandreres manglende interesse for norske forhold. Mange har ikke vært «utenfor egen bydel, enn si gått Besseggen, fisket i Saltstraumen eller kjørt svingene opp Trollstigen. De har heller ikke besøkt landets mange friluftsmuseer, og de aner ikke hva Bjerkebæk, Aulestad eller Ekely er for noe» (s. 75).

Men må man ha gått over Besseggen for å bli norsk? I så fall har koronapandemien gjort atskillig flere etnisk norske mer norske, ved at vi nærmest har blitt «tvunget» til å feriere i eget land. Og for øvrig: Hvor mange etniske nordmenn forbinder noe med Bjerkebæk og Ekely? Jeg synes det er problematisk, og litt komisk, å skulle stille slike krav. Hvem skal bestemme om innvandrere har oppfylt vilkårene for assimilering?

Fosli ønsker seg også strengere krav for tildeling av statsborgerskap. Familier som frykter for at barna skal bli for «norske», bør oppfordres til repatriering og nektes statsborgerskap. Til det er å si: Stakkars den saksbehandleren som i så fall blir satt til slike skjønnsmessige avgjørelser.

Hva med framtidig innvandring til Norge, hva mener Fosli bør gjøres? Han har noen forslag til hvordan landet kan unngå dette nasjonale sammenbruddet, men også her går han forbausende lite i dybden. «Masseinnvandringen» må opphøre, skriver han. Videre må det bli slutt på at flyktninger og asylsøkere får innvilget permanent opphold her i landet. Synspunktet til Fosli er at asylinstituttet har blitt misbrukt og ødelagt av de asylliberale, asyl har blitt en innvandringsvei ledsaget av et amoralsk og farlig system for menneskesmugling. Asyl som en rettighet mennesker har, må derfor forlates og i stedet defineres som en rettighet stater har til å gi enkelte personer beskyttelse. Da vil ingen kunne komme til Norge for å søke om asyl her. For Fosli er det rimelig enkelt – Norge har et valg, vi kan gjøre som Japan, som nesten ikke har innvandring.

Hvorvidt disse forslagene er praktisk gjennomførbare, blir hengende i luften. Særlig en radikal omlegging av asylretten virker dramatisk og ikke grundig nok gjennomtenkt. Det er synd at boken er så lite orientert mot å finne løsninger på migrantog flyktningproblemene på et internasjonalt plan. Gitt at Norge fortsatt ønsker å bli oppfattet som et humant og sivilisert samfunn, kan vi i praksis ikke opptre som om omverdenen (særlig EU og FN) ikke finnes. Fullfører man tankerekken om at lokale sammenbrudd fører til nasjonalt sammenbrudd, så er kanskje et globalt sammenbrudd neste etappe? Men heller ikke det er Fosli så opptatt av.

FLERE STEMMER MÅ KOMME PÅ BANEN

Halvor Fosli skriver i klartekst det han mener, og har blitt anklaget for å benytte krigsbegreper for å beskrive innvandringen.^{Gunnar Thorenfeldt, Dagbladet 06.02.2020.} Det er etter min mening en sterk overdrivelse. Innimellom kan han riktignok bli retthaversk, moralistisk og typisk populistisk-agitatorisk, som her: «Det er uetisk å føre en innvandringsog integreringspolitikk som koster milliarder av kroner og som utsetter egen befolkning for ekstra risiko, som økt sjanse for overfallsvoldtekter og drap» (s. 367). Jeg synes en slik direkte språklig kobling mellom innvandringspolitikk, vold og drap er upassende.

Sammenliknet med for eksempel Hege Storhaug, informasjonsansvarlig i HRS (Human Rights Service), er likevel Fosli vesentlig mer akademisk i formen. Han skriver også på en mindre provokativ måte enn kollegaene i Document.no er kjent for å gjøre. Men de har til felles den monomane negative betoningen av innvandring og dens konsekvenser.

Betyr dette at Fosli er en ytterliggående stemme? Selv kaller han seg, ikke overraskende, «moderat», og er ikke spesielt glad i betegnelser som «nasjonalkonservatisme» eller «høyrepopulisme» om noe han mener er sunn nasjonal politikk. Jeg synes Fosli verken er moderat eller ytterliggående. Karakteristikken «ytterliggående» vil jeg forbeholde til slike som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), rasister og nynazister.

Mange av Foslis synspunkter er i virkeligheten ganske vanlige i befolkningen. Riktignok sier 40 prosent at innvandring er bra for Norge, men et stort mindretall på 27 prosent mener innvandring er dårlig for Norge. 52 prosent mener islams verdier ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet, og over 80 prosent er negative til bruk av nikab.^{Integreringsbarometeret 2020. Siden 2005 har det vært gjennomført årlige målinger av folks holdninger til innvandring, integrering og mangfold, siden 2017 i regi av Institutt for samfunnsforskning. Barometeret er den ledende kilden til informasjon om holdninger til innvandring, integrering og mangfold i Norge.} Fosli har skriveklo, engasjerte synspunkter og drøftinger som gjør boken engasjerende og lærerik. Ensidigheten gjør imidlertid at jeg som leser blir på vakt, men forfatteren er ikke manipulerende og har ingen doble dagsordener. En hel del av det han skriver egger til motsigelse og nyansering, men det er ikke utelukkende en svakhet. Jeg blir stimulert og utfordret til å tenke gjennom hva jeg selv mener. Mange har hatt svært sterke oppfatninger om denne boken, uten å ha lest den. Det bør man være forsiktig med. La heller ikke valg av forlag være avgjørende for om en bok skal anmeldes. Som nevnt er ikke innvandringsskepsis et marginalt fenomen, og trenger ikke være et problem. Derfor bør bøker om emnet i utgangspunktet behandles med den samme type respekt som en hvilken som helst annen litteratur.

Rommet for meningsytringer må være stort, og må omfatte slike som Fosli så vel som hans absolutte meningsmotstandere. Men disse som står langt fra hverandre, og som derfor bidrar til et unødvendig opphetet debattklima, må heller ikke få lov til å stenge midtbanen ute. Og midtbanen er kanskje de som gjerne er velvillig innstilt til innvandring, men som likevel lurer på om ikke innvandringen har vært for høy de siste par tiårene, som søker mer informasjon og svar.

Jeg er selv en som identifiserer meg med denne midtbanen, og har egentlig funnet det mest komfortabelt å sitte på tribunen. For når et felt er høysensitivt, kan man fort bli mistenkeliggjort, satt i bås eller «tatt» for et eller annet. Men hvis de mest høyrøstede ikke får selskap av «mannen i midten», hvis han forblir taus, skapes det et galt inntrykk av hvilke synspunkter som faktisk finnes. En politiker som Jan Bøhler står for en slik mellomposisjon: en solidarisk holdning til innvandrerne, som han bor midt iblant i Groruddalen, samtidig som han lenge har ytret seg kritisk mot det han ser som dysfunksjonelle sider ved innvandringen og integreringen. Det offentlige ordskiftet trenger flere som ham.

Til tross for at innvandring debatteres daglig og med høy temperatur i media, gis det ut få bøker om konsekvensene av innvandringen til Norge. Det er et tankekors. Flere fra midtbanen bør skrive om rett og vrangt om dette emnet, slik at vi får et mer helhetlig utgangspunkt for debatten. Det nærmeste vi hittil er kommet, er kanskje Sylo Tarakus bok Innvandringsrealisme (2016). Antakelig bør Fritt Ord, NFFO og forlagene i større grad stimulere til slik litteratur. Hvis ikke, er det ikke sikkert innvandringsdebatten blir mer åpen, men tvert imot mer motsetningsfylt. Og det er virkelig ingen tjent med.