Når frykten får bestemme

Lesetid: ca. 8 minutter.

­Det er pussig hvordan covid-epidemien har avslørt et sikkerhets- og helsehysteri i det moderne samfunnet, og hvordan «frykt i befolkningen» ble brukt som et selvstendig argument for inngripende tiltak i tilfeller der smitteverneksperter gikk imot. Det henger nok delvis sammen med at urbane mennesker i rike land ikke lever så tett på sykdom og død lenger, og at vi har en forestilling om at vi har en slags «rett» til en sykdomsfri tilværelse. Vi har også et svært omfattende moderne helsebegrep: «en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser». Intet mindre, slik WHO definerer det.

Det er også åpenbart at kunnskapen om et mer sårbart liv bare litt tilbake i tid, eller andre steder, er visket ut. På tross av at sykelighet, dødelighet og risiko er lavere enn noen gang i menneskehetens historie, i vår del av verden, ble det nylig hevdet at «Ingen generasjoner har måttet tåle mer traumer, angst og kaos på kort tid»^[1] enn de såkalte Zoomers (født 1995-2010). Sommerens store traume her hjemme var avlivingen av hvalrossen Freya,^[2] men det er ikke så lenge siden vi spiste grisen til jul.

Sikkerhetstenkningen er også drevet fram av en ideologi om at vi må ta hensyn til de reddeste blant oss. Dette så vi under covid-epidemien.^[3] Nylig fikk en mor spalteplass av NRK^[4] fordi hennes toåring hadde havnet inni dynetrekket og våknet gråtende. Trekket oppfylte en omfattende EU-standard for sengeklær til barn, men størrelsen i åpningen på trekket er ikke regulert. Moren mente gutten kunne blitt kvalt fordi åpningen var for liten. Hun setter spørsmålstegn ved om det i det hele tatt er lov til å selge denne typen dynetrekk, og uttaler: «Jeg trodde at produkter en kjøper til barn i Norge er trygge og at en kan stole på dem. Jeg synes ikke dette trekket er forsvarlig til så små barn. Denne historien viser at retningslinjer bør endres». Det blir fort mye regler av slikt.

I arbeidslivet blandes sikkerhetstenkningen med et umettelig behov hos moderne ledere for å ha ryggen fri. Disse lederne støttes opp av et stadig mer omseggripende byråkrati. Det er fristende å snakke om framveksten av et HMS-managerialt kompleks, en sammensmelting av HMS (Helse, Miljø, Sikkerhet) og NPM (New Public Management).

For eksempel avbrøt man undervisningen ved alle skolene i Oslo høsten 2011 midt på dagen og sendte elevene hjem fordi 4 av 94000 solgte brannslukningsapparater (0,004 %) i Europa av en bestemt type hadde fått en utblåsning i løpet av 6 måneder, for øvrig uten at noen ble skadet. Det kan argumenteres for at faren for en utblåsning for hvert av apparatene i Oslo var på 0,00001 % den gjenstående halve skoledagen, likevel nødevakuerte man altså alle elevene. Om det var noen sikkerhetsrisiko ved å sende alle uanmeldt hjem kan sikkert diskuteres.

Tiltak for å redusere risiko

I moderne HMS-regimer evalueres alle tenkelige og utenkelige risikoer skriftlig. Enorme ressurser går med til slik dokumentasjon. Selv da en professor falt i trappa på universitetet, som har stått der i 200 år, og døde, oppsto det en diskusjon om å utarbeide regler om å holde i gelenderet. Skulle det skrives en SOP (Standard Operating Procedure) for å gå i trapper?

I et biologilaboratorium, som det jeg driver, er det kanskje en håndfull ting som er farlige, men dette drukner fordi alle momenter skal risikovurderes og det skal skrives en SOP for dem alle. Selv for kontorarbeid sier reglene ved Universitetet i Oslo at det skal det utarbeides en generell risikovurdering for på fastsatt skjema. Dette har rubrikker for arbeidsoppgaver, deloppgaver, farer, sannsynlighet, konsekvens, risiko, forebyggende tiltak, sikker jobbanalyse, tidsfrist, ansvarlig person og status.^[5]

Slik kunne vi fortsette med diskusjoner om hjelm under aking, forbud mot treklatring i barnehagen og påbud om bruk av vest, selv om man ror sin båt på et stille skogstjern, slik jeg ofte gjør. Jeg lurer på når vi får påbud om vest under svømming, altså en egentlig «svømmevest», det er jo en del svømmeulykker.

Mens bruk av redningsvest mest påvirker ens egen sikkerhet, er det naturligvis et solidarisk element i å hindre smittespredning. Men også der var den individuelle risikoen moderat. Dødeligheten ved infeksjon var på omkring 0,12% i Norge selv før omikron, og de over 80 år hadde 96 % sjanse for å overleve (5). Medianalderen for covid-assosiert død er omtrent den samme som levealderen i Norge (83 år), så mange sto nok på dødens terskel uansett.

Dette betyr ikke at tiltak ikke var nødvendig med en eksponensiell (tiltakende) smittevekst i en stor ikke-immun befolkning. Vi ville unngå de dramatiske scenene vi har sett for eksempel i Bergamo, men heller ikke de skyldes at så veldig mange døde (det var 0,57% av befolkningen),^[6] men at det ble mange døde konsentrert i et veldig kort tidsintervall. I Sverige, som hadde mye færre tiltak enn oss, var det mer smitte og sykehusvesenet ble nesten overbelastet. Sverige har lenge hatt en synkende dødelighet, men overdødeligheten i 2020 ble likevel ikke større enn at den satte landet tilbake til tallene for 2013.^[7]

Nå er vel covid kanskje mindre individuelt farlig enn influensa her i Norge, men noen snakker om at vi bør innføre årlige tiltak mot influensa også, siden pandemien har vist at tiltak virker og at vi kan redde liv på denne måten.

Nullvisjon for Covid

Innenfor covid-feltet er det en egen meningsgruppering som har en nullvisjon for covid. Man vil for eksempel dele inn Europa i ulike soner, der grønne soner er virusfrie, men er omgitt av soner med tiltak. Denne strategien ville innebære tiltak og nedstengninger, med enorme økonomiske og menneskelige omkostninger gjennom mange år. Ikke desto mindre er strategien støttet av ingen ringere enn sjefsredaktør Richard Horton i et av verdens mest prestisjefylte tidsskifter – Lancet.^[8] Noen mener også at vårt mål må være å utrydde coronaviruset helt (eradicate). Hittil er bare én infeksjonssykdom blitt utryddet, nemlig kopper. Og det skjedde 200 år etter av man begynte å vaksinere. Koppevirusene kan bare leve i menneskeceller, mens coronavirus har reservoarer i naturen (flaggermus) og det muterer forholdvis raskt, så en tilsvarende strategi for koronaviruset er antakelig umulig.

Den siste frykten rundt covid er en slags covid-eksepsjonalisme, at dette er en sykdom helt ulik andre, og at vi derfor må være føre var. Her kommer såkalt «long covid» inn. For meg ser det ut som dataene viser at covid liksom andre virussykdommer kan gi langvarige plager ved alvorlige sykdomsforløp, men for pasienter som ikke måtte på sykehus konkluderer den siste oversikten fra FHI med følgende: «Effekten av senfølger av mild og moderat covid-19 på livskvalitet i den generelle befolkningen er fortsatt uklar».^[9]

Noe av tenkningen rundt sikkerhet er preget av at alt annet må vike når det gjelder å redde liv, men man redder aldri liv, man bare forlenger det. En konsekvens av redde liv-tenkningen er at ethvert motargument mot et tiltak, enten det er svømmevester eller nedstengning, er at disse også må handle om å redde liv, eller i det minste å forebygge alvorlig helsesvikt.

Selv tenkte jeg at et godt argument for ikke å stenge skolene under epidemien, var at vanlige barn lærte mindre og fikk et kjipere liv, og at småbarnsforeldre kanskje ikke fikk jobbet. Jeg synes dette var gode grunner i seg selv når effekten av tiltaket var usikkert. Men debatten dreide seg
om psykisk helse hos sårbare barn og dysfunksjonelle hjem.

Jeg observerte selv at studentene hadde triste liv under epidemien og mange ville ha så mye fysisk undervisning som mulig, men det vakte forargelse^[10] (da et ekspertutvalg konkluderte med at studentene kanskje ikke tok skade av det, men bare hadde hatt kjipe liv.^[11] Da var det befriende å høre Bent Høie si at når man er 17 så finnes ikke neste sommer.

Det kan nok hende at litt nærsynte helsemyndigheter trenger hjelp til å se litt lenger utenfor sykehusdøra. Og så må vi spørre om de reddeste blant oss skal bestemme. Jeg var i en samtale på NRK med kreftsyke Eli Strand som hadde kort tid igjen og kanskje enda kortere om hun ble smittet med covid. Hun ville ikke isolere seg, hun ville leve mens hun ennå kunne. Det lærte meg noe om livsglede. Husk at dødeligheten tross alt er 100% for oss alle.^[12]

Den britiske høyesterettsdommeren Lord Sumption uttrykte poetisk så tidlig som i mai 2020, like etter den første covid-nedstengningen:^[13]

”There is more to life than the avoidance of death. Life is a drink with friends. Life is a crowded football match or a live concert. Life is a family celebration with children and grandchildren. Life is companionship, an arm around one’s back, laughter or tears shared at less than two meters. These things are not just optional extras. They are life itself. They are fundamental to our humanity, to our existence as social beings. Of course death is permanent, whereas joy may be temporarily suspended. But the force of that point depends on how temporary it really is.”

Artikkelen er en omarbeidet utgave av en kronikk på nrk.no^[14]

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.