Mot en klimaoptimisme

­Lesetid: ca. 8 minutter.

Når leste du sist om klima uten at minst ett av ordene krise, katastrofe eller kollaps var inkludert? En artikkel som beskrev hvordan klimasystemet faktisk fungerer, ikke bare hva slags mørke skyer klimaendringer fører med seg? At mange klimanyheter spiller så utilslørt på frykt fører ikke bare til polarisering og handlingslammelse, men det er også en sikker kilde til angst, kanskje særlig for de unge blant oss.

Denne fortellerteknikken gjør ikke mottakeren mer fortrolig med det store og komplekse klimasystemet, snarere tvert om. De som ikke mener vi står opp til halsen i en klimakrise blir irritert av å lese om den, og de som frykter fremtiden blir bare mer oppgitt og desillusjonert.

Med en stri strøm av fryktinngytende «fakta» om et apokalyptisk klima kan det virke som om det blir stadig vanskelig å vurdere hvorfor vi lever i en «permanent krise» eller hvorfor noen tror at det ikke er grunn til nevneverdig bekymring. Avstanden mellom fløyene øker, og frykten for fremtiden styrkes. Eksemplene er mange, her er ett om skogbranner. Et tema som forøvrig har vært undervurdert med tanke på klimaendringer, også av forskere.

I likhet med andre land, opplever Portugal og Spania for tiden store skogbranner, og hver sommer er preget av branner i California. 2022 er intet unntak.

Slike destruktive branner blir ofte forklart med klimaendringer, men uten en vitenskapelig begrunnelse. Fortellingen er typisk at høyere temperaturer øker sjansen for skogbranner, og ergo skyldes brannene klimaendringer. Det som går tapt i iveren etter å formidle katastrofene – flammer, røyk og nedbrente hus ser fort spektakulært ut – er årsakene til at klimaendringene og de økende temperaturene samvirker. Sammen med en feilslått forvaltning senker disse forholdene terskelen for at skogbranner oppstår, og hvordan de igjen påvirker klimasystemet. Her kan vi gå litt dypere med tilfellet California.

Klimaendringer fører til at tidsvinduet for når branner kan oppstå forlenges. Mindre snø om vinteren (eller mere regn i stedet for snø fordi det er varmere, også om vinteren), varmere forhold om sommeren og kanskje tørrere forhold om høsten, gjør at lynnedslag kan antenne oftere enn før. Da blir det flere skogbranner. En trend med hyppigere branner reduserer også muligheten for at skogen over tid får bygget seg opp igjen.

Noen av brannene blir også unødvendig store. Dette er en direkte konsekvens av en feilrettet forvaltning. I California stoppet man i årevis et hvert tilløp til brann, slik at det over tid har bygget seg opp mye brannfarlig underskog.

Når det da først tar fyr, blir brannene så store at hele skogen ryker med, selv de store trærne som tåler småbranner i underskogen relativt godt. Fordi det har blitt varmere og tørrere, vil ikke nødvendigvis den samme skogen som en gang vokste der ha tilstrekkelig vekstvilkår lengre. Når skogen (og i noen tilfeller jordsmonnet også fordi varmen er så intens) går opp i flammer, fører det til at det blir frigjort store mengder av drivhusgassen CO2 til atmosfæren. Dette forsterker klimaendringene, og i tillegg fører det til at skogen tar opp mindre CO2. Mer CO2 i atmosfæren gjør det enda varmere. Samspillet er komplekst, men forståelig. Resultatet er blant annet at man i California har endret på hvordan de bekjemper skogbranner, til «fight fire with fire».

Uten en dypere forståelse av dette komplekse samspillet vil mottiltak som kan dempe den negative utviklingen fremstå som en fjern fantasi. Slaget virker allerede å være tapt, og igjen er det apokalypsen som lurer. Med økt søkelys på innsikt, og ditto mindre på larm og vrede, tror vi at en mindre polarisert debatt om klima og konsekvensene av de endringene vi observerer kan bli virkelighet. Og mer målrettet handling, der skrujernet passer til skruen.

Vi tror også at de fleste har både interesse av og forutsetninger for å forstå hvordan klimasystemet virker. Allerede som barn har vi en grunnleggende forståelse av at været – og klimaet, været over tid – stadig er i endring, fra at året kan deles inn i årstider, til at det er kaldest om morgenen.

Vi husker de merkeligste episoder, ofte fra viktige dager i våre liv. Istapper bøyd i vinden i bestefars begravelse. Årets første kortbuksedag. En 17. mai-feiring med frost på bakken og snø i lufta. En enslig sky som kom drivende inn fra et blinkende hav en tverr høstmorgen.

Trass i denne hverdagslige kunnskapen om, og interessen for, vær og klima, er det få som besitter en dypere forståelse av de endringene vi flyktig observerer gjennom livet. Og selv om det er den lokale klimakunnskapen som forteller deg hvordan du bør gå kledd i fjellet, er det den vitenskapelige kunnskapen som gir oss troverdige værmeldinger, og det er den som har plassert klimaendringer på en global, geopolitisk målestokk. Vår tids ubestridte største utfordring. I dag, i morgen og i titusenvis av dager til ende.

Klima trenger stadig lengre og dypere inn i samfunnet vårt. Å være et opplyst menneske i vår tid krever en annen og mer oppdatert forståelse av klima enn det som tidligere har vært tilfelle. En som går utenpå de tilfeldige observasjonene vi har gjort oss av vær opp gjennom årene, eller den lokale «klimaferdigheten» til de som jobber på havet, langs kysten, til fjells eller på innlandet.

Ting som skjer med klimaet, kan nemlig sjelden tilskrives én enkelt årsak. Vi kan for eksempel ikke si at en gitt skogbrann eller akkurat dét styrtregnet utelukkende skyldes global oppvarming, men vi kan for det meste si at det er mer sannsynlig enn det ville ha vært i en verden med én grad kaldere klima enn det vi har nå.

Hvorfor fører økende temperaturer til økt fare for flom? Jo, varmere luft er i stand til å holde på mer fuktighet enn luft som er kaldere. Dette har du selv erfart selv om du kanskje ikke har reflektert over det. Hvis du åpner badevinduet etter å ha tatt deg en dusj om vinteren, slipper du inn kald luft. Umiddelbart dannes det tåke inne på badet. Det som skjer, er at fuktigheten i luften kondenserer. Det vil si at den blir til bittesmå vanndråper. Lufta klarer ikke å holde på vanndampen mer.

I dag er lufta rundt regnet én grad varmere enn den var for ca. hundre år siden. Lufta i dag har derfor en større evne til å holde på vanndamp enn tidligere, og når det først regner, regner det mer intenst enn tidligere. Nedbørsmengdene i Norge har økt med omtrent 20 % siden 1900, og det er særlig den mest intense nedbøren som har økt. For eksempel har nedbør i løpet av én time i Oslo økt med 60 % de siste 50 årene.

Den økte risikoen for flommer drevet av styrtregn er et direkte resultat av at vi gjennom våre utslipp av drivhusgasser har skrudd på jordas termostat. Andre flommer, de som i hovedsak skyldes snøsmelting, blir mindre sannsynlig i tiårene som kommer. Årsaken er at de økende temperaturene på sikt gir mindre snø i fjellet, og dermed blir flommene mindre intense. Kort sagt forventes det mer høstflom på Vestlandet og mindre vårflom på Østlandet i fremtiden.

Et enklere eksempel på en iboende kompleksitet: Hvorfor er ikke 21. juni den varmeste dagen i året i Norge? Det er da solstrålingen er sterkest. Likevel er det ikke før ut i juli og august at de høyeste temperaturene inntreffer, for først da har sola rukket å varme opp vegetasjonen og havet til et maksimum. Akkurat den samme forsinkelsen ser vi på en varm sommerdag. Det er varmest først noen timer etter omtrent klokken ett, da sola står høyest på himmelen.

Mye henger sammen, og det at én ting endres, kan avstedkomme endring i en tilstøtende prosess. Ta istidene: de blir satt i gang av at styrken på solinnstrålingen gradvis svekkes over tusenvis av år, men strålingen svekkes verken nok eller hurtig nok til at Skandinavia skal kunne dekkes av en iskappe og tilhørende isbreer slik tilfellet var for 21 000 år siden.

Den reduserte strålingen gjør likevel at den arktiske isen langsomt brer seg sørover. Da blir stadig mer solinnstråling reflektert av den lyse, snødekte overflaten, hvilket bidrar til at nedkjølingen går raskere. Klimasystemet er fullt av slike selvforsterkende prosesser, det vi i faget gjerne kaller «tilbakekoblinger». Her kan vi telle drivhusgasser som en viktig tilbakekobling, men også energileveransen til de store strømmene – havets arterier som den nordgående Golfstrømmen eller strømmen som omkranser det Antarktiske kontinent.

Andre tilbakekoblinger er mere subtile, men til gjengjeld vedvarende over riktig lang tid. At landmassen som utgjør den skandinaviske halvøya fremdeles stiger selv etter at det meste av den tykke innlandsisens forsvant med et varmere klima for omlag elleve tusen år siden, kontrer et stigende havnivå den dag i dag. Et klimatisk avtrykk som heller ikke vil forsvinne med det første er det vi fremdeles aktivt, og med uforminsket styrke, fortsetter å sette med våre utslipp av drivhusgasser, men også vårt massive forbruk av natur i form av skog, myr eller elv.

Vår innflytelse på jordas klima har blitt beskrevet som irreversibelt. Det betyr at selv om utslippene av drivhusgasser reduseres til null – og det over natta – vil virkningene av utslippene fortsette å påvirke klimaet i mange hundre, ja tusenvis av år. Forklaringen på det er at naturen bruker lang tid på å ta opp de store karbonmengdene vi har sluppet ut, og at opptaket av ulike grunner vil bremse opp.

I vår eller den neste generasjons kontekst kan det være fristende å dramatisere endringene med endelige begreper som «irreversibel», men fra et klimavitenskapelig ståsted er det etter vårt skjønn ikke korrekt å betegne en klimaendring som nettopp irreversibel. I det virkelig lange løp vil endringer og tilbakekoblinger danne nye klimaregimer. Den historiske erfaringen tilsier at planeten utmerket godt klarer seg uten oss, men vi klarer oss ikke uten den. Det er en innsikt jordas og menneskenes historie har delt med oss.

Det er heller ingenting som tyder på at naturen foretrekker det klimaet som er best mulig for oss, for planter eller dyr. Det er bare å rette blikket bakover i tid, så ser vi at spennvidden i klimasystemet er enorm. Det vil den fortsette å være, med eller uten mennesker og dyr til stede.

Å forstå dette enestående, vakre og komplekse systemet som vi så skjødesløst tukler med, er ikke bare nødvendig for at vi kan ta veloverveide valg i tiden som kommer, men også noe vi bør gjøre av respekt for den planeten vi bor på.