Teater «Julemiddag»: Julen som klisje

­Snart er den over oss igjen – julen med sine klisjeer. Ikke de om Jesusbarnet i sin stall, eller engler som daler ned i skjul. De er så passé at knapt noen husker dem. Det vil si, husker dem fra eget liv, ikke fra den lange klisjehåndboken med sine endeløse klager over at julen ikke lenger var hva den var.

Jeg har vært på Nationaltheatret og sett en forestilling som er blitt en av de nye juletradisjonene. Og det var en riktig god forestilling, ingenting å klage over der. «Julemiddag», heter stykket, og det har gått siden 2014. Jeg har sjekket kritikkene fra åtte år siden, og de var gode, og det var velfortjent. Gode, ikke ekstatiske, også det fortjent.

Norge i 100 år

«Julemiddag» dreier seg ikke så my om jul, skjønt alt finner sted på julaften, men om tiden, om familien, og om Norge over de siste 100 årene. Men det er jo nettopp tiden som er blitt den nye juleklisjeen.

Julen er tiden for å tenke over livet, sier vi til hverandre – litt lettvint, for det er ikke nødvendigvis dype tanker, og det er slett ikke noe nyskapende over dem. Det kommer ikke nødvendigvis stort ut av tankevirksomheten. Det blir lett klisjemessige tanker om hvordan julaften var før og den gangen mor, far eller tante fremdele levde, og hvordan lillebror for n´te gang fortalte den morsomme historien som alle forteller på julaften, i år etter år. For eksempel den om mor og fisken. Som ikke er så morsom, men som alle ler av allikevel.

Men mor er ikke der lenger, eller tante, eller bestefar. Hvert år er det en tom plass, og hvert år er det et nytt barn ved bordet på julaften.

Julen er familien. Julen er tradisjonene. Julens budskap er at alt er det samme, men alt er annerledes. Julen, altså – den tiden vi skal tenke over at vi lever forlengs, at tiden går, at hver julaften har noen forsvunnet ut i mysteriet kalt døden, som på scenen befinner seg bak døren til høyre.

Tragi-komedie for de voksne

Det er et tragisk syn på julen og livet, ikledd komedie. Det er ganske morsomt på scenen, men tragedien er dypere enn komedien.

Det er et ganske melankolsk syn på julen. Og det treffer. Stykket kan oppsummeres i det av de få salmeversene alle fremdeles husker, strofen i Deilig er jorden som lyder: «Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang».

Men neste verselinje er ikke med: «Aldri forstummer tonen fra himmelen». Den er forstummet for lenge siden. Av de fem generasjonen i familien Berge som vi blir presentert for på Nationaltheatrets scene, er det bare den første, de som levde for 100 år siden, som leste juleevangeliet. Generasjonshjulet er blitt det nye evangeliet. Omtrent som i en asiatisk religion, skjønt uten sjelevandring.

Helt til slutt har hele familien forlatt scenen. De feirer ikke lenger jul, får vi inntrykk av. I hvert fall er de dratt til Thailand alle sammen. De likte visst ikke juletorsken uansett. De eneste to familiemedlemmene som ikke har formert seg og laget nye babyer – en tante og hennes nevø – drikker en melankolsk juleskål.

Åtte år har Nationaltheatret hatt suksess med stykket, og det ligger an til mange flere. Humoristisk-melankolske mediteringer over julen som forsvant, treffer den norske folkesjelen.

Eventyr for de små

Dette er altså satsingen for de voksne. På samme teater vises også to forestillinger for barn i julen. Ingen av dem er bygd på noe som ligner jul, men de er ganske tradisjonelle, så tradisjoner er fremdeles noe som hører julen til. «Den lille prinsen» er bygd på Antoine de Saint-Exupérys fabel, og «Alice i Vidunderland» er nok en nær slektning av Lewis Carrolls Alice – hun fra Eventyrlandet.

Det norske teatret følger opp med flere eventyr, de setter opp «Pinnocchio», basert på det italienske eventyret, og «Snøsøstera», en norsk, nyere fabel om «sorga over å miste ei søster og gleda ved å få ein ny venn, om overnaturlege ting og ekte juleglede» av Maja Lunde (allerede kalt «en ny klassiker» av NRK). I tillegg har de en oppsetning basert på «ei gamal skapingsmyte frå Nord-Korea».

Oslo Nye tilbyr barn og voksne å være med på å skape sitt eget eventyr, med et slags impro-stykke for barn, mens de som heller vil ha det kjente og kjære kan velge enten en oppsetning om Prøysen og snekker Andersen, eller «Snøfall», basert på NRKs julekalender-suksess.

Eventyr blir det også på Trøndelag teater: «Havfruens hemmelighet» er basert både på HC Andersen og andre havfrue-myter og skal passe for hele familien. Mens Den Nationale Scenes «Mali befaler», beskrevet som «en akrobatisk og leken danseforestilling om tøyelige grenser og foreldre som ikke lytter», og presenteres som en «forrykende og morsom familieforestilling i et eventyrlig univers».