Kunsten og kulturens nødvendighet – et slags svar til Magne Lerø

­Magne Lerø har alltid, så lenge jeg har kjent ham, vært frittalende. Det er en god egenskap, kanskje spesielt her på Sørlandet hvor man skal være så korrekt, hvor alt er så tilsynelatende greit og der man må tilpasse seg trender og tidsånden for ikke å falle utenfor, kanskje mer enn i resten av landet.

Jeg har ikke tenkt å rote meg mye inn i debatten om kunstsilo, annet enn å si at nyhetene på NRK Sørlandet her om dagen viste hvor menneskelige vi er, og hvor opptatt vi alle er av hvert vårt og hvor forskjellige vi er, i hver vår boble.

Styreleder i kunstsilo forsøkte å presse kommunen til milliontilskudd ved å insinuere at Kunstsilo kan stå tomt og stengt til 2024. I neste sak i samme nyhetssending handlet det om strømkrise og fattigdom, om alle som lider, som fryser og sulter, og hva vi kan gjøre med det. Joda, det skal være mulig å tenke to tanker samtidig, men her handler det om hvem som skal få penger, og hvem som trenger dem mest i en tid som denne.

Det er ingen hemmelighet at denne jula kan bli den verste på mange år for mange, og at nøden er såpass stor at det til og med kan påvirke selvmordsstatistikkene, og da forstår man at dette må man ta på høyeste alvor. Det er ikke sikkert kunstsilo er det viktigste akkurat nå.

Men så til poenget: Magne Lerø skriver i avisa at «kulturfolket må realitetsorientere seg. Det blir ikke mer offentlig støtte til kunst og kultur framover. Kulturen må i økende grad måtte basere seg på egenfinansiering. Her er publikum en nøkkel – ved siden av sponsorer. De som absolutt vil kalle det kommersialisering, får gjøre det».

Kunst og kultur er nødvendig

Dette er Magnes språk, og hans evne til å skape debatt og provosere, men her er vi fundamentalt uenige. Den ufarlige kommersielle kunsten kan nok klare seg selv, men kunst og kultur er til stede i samfunnet fordi den er helt nødvendig, og mer nødvendig enn noen gang i en tid der nøden er stor og der motkrefter mot trender og tidsepoker kan oppleve kansellering osv.

Jeg kommer i hu Reiulf Steens ord under en støttekonsert jeg arrangerte for Kenneth Sivertsen i Oslo for mer enn 20 år siden. «Kunstnere har en fornemmelsesfinhet vi andre ikke har, men som vi er helt avhengig av å få vite om», sa han, og mente derfor vi er avhengig av kunst og kultur.

Jeg husker også «dramaet» under Poesifestivalen i Søgne, der nåværende ordfører Jan Oddvar Skisland var debattleder. Det handlet om at poesi burde være pensum i sykepleierutdanningene, for å lære de nyutdannede empati. Under debatten var det flere publikummere som reiste seg opp og fortalte hvordan de hadde fått hjelp til å komme seg ut av psykiatrien ved hjelp av diktene til paneldeltaker Carl Frederik Prytz. Disse diktene var skrevet i en periode etter at Prytz var innlagt i psykiatrien og hadde skrevet den viktige og kritikerroste boken «De vindskjeve». Det til tross for at den medisinutdannede lyriker Paal-Helge Haugen, som deltok i panelet, var uenig og uttalte at «eg jobbar ikkje innanfor trivselsbransjen».

Jeg ser ingen konflikt mellom det Paal-Helge sa og dem som fikk hjelp av kunsten, tvert imot. Reiulfs budskap var vel nettopp at kunst og kultur forteller oss det ubehagelige vi trenger å få vite. Mer utdypende kan vi kanskje si at den gir oss de sidene av livet vi behøver for å komme oss videre, men som vi ikke selv er i stand til å få ut, selv om det må ut, fordi livet selv ikke er et trøstende sted å være.

Tungt å være kunstner

Dikteren Hans Børli beskrev livet i et dikt som en uhelbredelig sykdom der helbredelse er umulig og der all vår streben består i å finne et smertestillende middel. Lyrikeren Nils Christian Moe-Repstad (1972-2022), som døde i år, sa ofte, at han var helt ferdig etter en ferdigskrevet diktsamling. Jeg kan kjenne på akkurat det samme etter hver Protestfestival, som også ønsker å ta opp ubehagelige temaer. Jeg må kvitte meg med alt, klarne tankene og gjøre noe helt annet en tid etterpå, for å komme meg på beina igjen.

Den danske forfatteren Knud Romer skriver om livet i den danske bokutgivelsen «Det gode liv» at det er et mysterium. «Vi er til som lys, som kan slukke når som helst, og vi lever faktisk som en gåte for oss selv. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva er meningen? Det er spørsmålene, som religion og kunst lever av. Og med det gode liv hører det også med å tenke over alt fra den jublende glede over å være levende, til den avgrunnsdype angsten for å skulle dø eller for et liv uten mening. Men det gode liv er også å stille seg spørsmål, som ikke har noen svar. Og livets mening er kanskje å tillegge det mening», sier han. Det er her kunst og kultur kommer inn, med nødvendige spørsmål, ikke nødvendigvis med svar.

Man skal ha rygg å bære det å ta på seg den tunge oppgaven kunstneren gjør, og derfor ser man at spesielt mange lyrikere og forfattere har bukket under i selvmord: Nils Yttri, Tor Ulven, Stig Sæterbakken, Einar Torkelsgard, Tove Ditlevsen, Karin Boye, Vladimir Majakovskij, Silvia Plath, Michael Strunge. Lista kan gjøres uendelig mye lenger.

Usunt spor

Magne Lerø er på et usunt spor om han vil gjøre kunst og kultur kommersiell, eller rett og slett overlater det til tidsånden, slik jeg får inntrykk av.

Jeg må ærlig medgi at jeg ikke vet hvordan jeg skulle klart meg uten diktere som Hans Børli, Carl Frederik Prytz og Gunvor Hofmo, eller uten artister som Kris Kristofferson og Billy Joe Shaver. Når Shaver har en sang som heter «I don’t seem to fit in anywhere» og Jahn Teigens siste sang var «Ikke som alle andre», forteller det ikke bare om kunstnere, men at ingen av oss er som alle andre og ingen av oss passer egentlig helt inn i samfunnet.

Selv er jeg tilhenger av den danske filosofen Søren Kierkegaards tanker om å leve livet fullt ut og ikke bare overleve.