India 75: Regjeringspartiet feirer seg selv

India feirer 15. august 75-år som selvstendig republikk. I forberedelsene har det vært sterk uenighet om hvordan begivenheten skal markeres – og dermed også strid om hvilke narrativer som skal karakterisere den indiske nasjonen. Konflikten står mellom dagens hindunasjonalistiske regjering og den politiske opposisjonen, anført av Kongresspartiet (heretter kalt Kongress).

Kongress styrte India fra 1947 til 1989 med unntak av tre år, og seinere i to perioder fram til 2009. Partiet har ved jubileer lagt stor vekt på feiring av friheten som ble oppnådd etter store ofre i en hard og lang frigjøringskamp mot britene. Skal denne tradisjonen vike for markering av en eksklusiv hindunasjonalisme paret med regjeringspartiet BJPs behov for å markere egen suksess? Blir det en markering som kaster vrak på India som en sekulær stat preget av mangfold og likeverd? Det ser ut til å skje i landet som ifølge det svenske instituttet V-Dem ikke lenger fortjener tittelen «Verdens største demokrati», men «elektoralt autokrati».^[1]

BJP (Bharatiya Janata Party) og statsminister Modi har hatt en annen tilnærming til kolonihistorien enn Kongress. Partiets forløpere nedtonet i hele perioden fram til frigjøringen kampen mot britene til fordel for hindunasjonale saker. Derfor har de svært få frigjøringshelter fra egne rekker. De kan heller ikke ta æren for industrivekst, utdanningseksplosjon og Indias inntreden på den internasjonale arena som leder for verdens alliansefrie nasjoner på 1950 og -60-tallet.

Vi har selv bodd og reist i India (og nabolandet Pakistan) over flere perioder, og presenterer her noen utviklingstrekk som i dag skaper sterk tvil om India holder fast ved Gandhis og grunnleggeren Nehrus visjoner om et sekulært, tolerant og inkluderende demokrati.

Regjeringsparti med ny vri

I 2022 blir Kongress kanskje stående og se på BJPs nye offensiver, der de, tross sitt hindunasjonalistiske fokus, i opptakten til jubileet åpenbart har prøvd å tolke kulturelle stemninger i befolkningen. Da BJP første gang kom til makten i 1996, hadde partiet et nokså kjølig forhold til den indiske trikoloren (tiranga) i safran, hvitt og grønt med et spinnehjul i midten. Sammen med støttespillerne sine har partiet operert med et ensfarget safranflagg i alle sammenhenger, symbolet for hindutva – den rene hindunasjonen. Nå har ordren gått ut til alle medlemmer om at India skal oversvømmes med trikolorer.^[2]

Verre er det med frihetshelter. BJP ærer formelt Gandhi som en historisk helt, men i sine rekker har partiet medlemmer som hyller Gandhis drapsmann, hinduekstremisten Nathuram Godse. Han oppga som motiv at Gandhi var forsonlig overfor muslimer og Pakistan, og ble henrettet i 1949.^[3] I dag blir det reist statuer til hans minne, og en sentral BJP-politiker har foreslått å døpe om en storby for å ære ham.^[4] Landsfader Jawaharlal Nehru, statsminister fra 1947 til han døde i 1964, er på hindunasjonalistiske sosiale medier blant de mest forhatte kjente indere. Han får skylden for sekularismen som preget den indiske staten fra grunnleggelsen, samt merkelappen sekulær, sosialist og antinasjonal.

Bare én av de historiske kongresspolitikere blir godkjent av BJP, som liker å gjøre ting stort. I 2018 fullførte partiet i Modis hjemstat Gujarat byggingen av verdens største statue over tidligere innenriksminister Sardar Patel, 182 meter høy. Patel, også fra Gujarat, men minister for Kongress, har beholdt sin popularitet i delstaten. Statuen over BJPs «kidnappede» helt fra det rivaliserende partiet har fått navnet Enhetsstatuen, og kostet nær fire milliarder kroner.^[5] I tillegg har BJP forsøkt å adoptere Bhimrao Ramji Ambedkar (dalit, «uberørbar») og den indiske grunnlovens far. Tatt i betraktning at Ambedkar forlot hinduismen og ble buddhist på grunn av det rigide og opprørende kastesystemet, er det vanskelig å forstå.

Verken den nære fortidens strabaser eller det britiske imperiets brutale framferd i kronkolonien ser ut til å ha noen viktig plass i BJPs markering mandag 15. august. Derimot vil partiet framheve sin egen fortreffelighet etter åtte år i regjering. De unngår imidlertid ikke markeringer ved historisk viktige steder som Jallianwala Bagh, åstedet for den britiske massakren av flere hundre indere i 1919. Men i strid med tradisjonen har regjeringen både her og ved lignende minnesmerker pusset opp og gjort alt pent og skinnende. Kritikere beskylder BJP or å tråkke på ofrene. Den kjente indiske historikeren Romila Thapar sier at BJP aldri har forstått noe av frigjøringskampen mot britene, og dermed ikke er i stand til å forvalte historien.^[6]

Urfolk i fokus

En annen av BJPs satsinger rundt jubileet er å rette oppmerksomheten mot neglisjerte urfolk (adivasier) som særlig befinner seg i midtre deler av India. Den 25. juli fikk India, etter forslag fra regjeringen, sin første president med urfolksbakgrunn, Drupadi Murmu. Hun er den andre kvinnelige presidenten i landet og inntil nylig guvernør i delstaten Jharkhand.^[7]

Adivasi-tilnærmingen kan sees som et uttrykk for at BJP sitter trygt ved makten. De har solid oppslutning, men søker å øke velgerpotensialet.

RSS, moderorganisasjonen til BJP,^[8] som ofte staker ut kursen for partiet, har lenge arbeidet med hindutva-prosjekter blant urfolk, mange av dem animister. Det nyeste prosjektet er å trekke fram adivasi-helter som deltok i frihetskampen og forsvarte sitt folk i møte med det britiske imperiet. BJP/RSS tar fatt i forsømmelsene fra 1947, hvor Kongress unnlot å trekke fram urfolkenes betydning. BJP har så langt fått satt opp prangende statuer av et titalls urfolkshelter i tre-fire delstater, med tilhørende tilgjengeliggjøring av urfolkshistorie og deres bidrag til India. Slik håper de på gode resultater i kommende valg.

Ekstremisme, historieforvaltning

Men sjarmoffensiven gjelder ikke Indias største religiøse minoritet, muslimene, eller de kristne. Målet om å gjøre India til en hindu-nasjon har medført økt diskriminering av ikke-hinduer. Muslimske menn som forelsker seg i hindu-kvinner, risikerer å bli lynsjet, ansporet av kampanjer mot såkalt «Love Jihad». Minoriteter som spiser kjøtt av ku og okse blir jaktet på, mishandlet og i verste fall drept, selv om de ikke holder kua hellig. Represalier kan også ramme folk som bare frakter storfekjøtt. Kirker blir angrepet og kristne ledere beskyldt for tvangskonvertering av hinduer. Nye statsborgerlover diskriminerer muslimer, og har ført til omfattende protester, som blir slått ned av selvbestaltede vigilantegrupper, slik vi selv var vitne til i Delhi våren 2020. Journalister og andre intellektuelle har blitt angrepet og fengslet, og India faller på den globale pressefrihetsindeksen.^[9] Ifølge PEN er India det eneste (formelt definerte) demokratiet som befinner seg på topp ti-listen over land som fengsler forfattere.^[10]

Hva er så nøkkelen til BJPs suksess? I omlandet rundt partiet BJP finnes millioner av aktivister. Viktigst er RSS, en militant masseorganisasjon som rekrutterer ungdommer med vekt på ideologisk trening og fysisk fostring. De har omfattende aktivitet på sosiale medier – om lag 60 000 WhatsApp-grupper^[11] – og lav toleranse for annerledes tenkende. I slike organisasjoner lærer man om Indias historie som hinduismens historie. For fem år siden utnevnte BJP-regjeringens kulturminister Mahesh Sharma en vitenskapelig komite med formål å bevise at hinduene stammer fra Indias aller første innbyggere. Dermed utfordret han et bredt akseptert narrativ om at India ble dannet via massemigrasjon, som generasjoner av skoleelever har lært. Nye «sannheter» skal nå etableres: for eksempel at gamle religiøse hindutekster ifølge RSS’ forskningsenhet er basert på fakta, ikke myter. Blant komiteens 16 medlemmer finnes ingen fra Sør-India (der dravidiske folkegrupper regnes som Indias første innbyggere), ingen fra nordøst, og heller ingen daliter eller kvinner. Nesten alle medlemmene tilhører spesielle grupper på toppen av kastehierarkiet, og alle er hinduer.

Kampen om Indias sjel pågår også i eksil. En kritisk konferanse om hindunasjonalisme i USA ble før selve arrangementet angrepet av høyreekstreme grupper. De truet deltakere og deres familiemedlemmer med seksualisert vold og drap.^[12] En av gruppene bak truslene skal ha vært den svært høyreorienterte Hindu Janajagruti Samiti, hvis medlemmer er mistenkt for å stå bak mordet på den kritiske journalisten Gauri Lankesh i 2017.^[13]

Skolebøker og pensum

Ulike forslag om nyskriving av historien og pensum hadde versert lenge. På slutten av 1990-tallet, da BJP hadde regjeringsmakt for første gang, tok RSS initiativ til å endre skolepensum slik at sekulær undervisning ble erstattet med et system basert på kunnskap om hinduismen. Dessuten skulle det klassiske språket sanskrit være obligatorisk for alle, og pensum la økt vekt på hinduisk religion på ulike klassetrinn. Pensum på alle nivåer skulle «nasjonaliseres og spiritualiseres», sa minister Murli Manohar Joshi, som selv var RSS-mann med ansvar for skolepensum.^[14]

Skolebøkene som ble utgitt i denne prosessen, skapte akademisk opprør. Romila Thapar uttalte at motsetningene ikke gikk mellom venstre- og høyreorienterte historikere, men «mellom profesjonelle historikere og politikere som sympatiserte med hindutva». Det ble vanskelig å skille mellom akademiske arbeider og politikk. De «politiske historikerne» anvendte flere tekster av ledende hindunasjonalister. Det nye fra 1998 var at mens tidligere forsøk ble spredd via hindutvas masseorganisasjoner og private skoler, var det nå staten som sto bak historierevisjonen. Pensum hadde vært preget av demokratiske verdier, sosial rettferdighet og nasjonal integrering, som betydde anerkjennelse av alt det de ulike subkulturene delte. Fra 1998 dreide hovedfokus i retning av «verdiutdanning», basert på Indias hindutradisjon. Mogul-tiden, en gullalder i India, som skapte noen av de mest spektakulære byggene og minnesmerkene – blant dem Taj Mahal – blir dels neglisjert, og dels framstilt som en spesielt brutal periode. Dette er nødvendig for å bane veien for en entydig fortelling om India som hindu-stat, hinduenes land.

Et eksempel på nettopp dette er hinduekstremisters storming og ødeleggingen av Babri-moskeen i Ayodhya i 1992. Aksjonen ble forsøkt legitimert med påstander om at moskeen hvilte på et hindu-Ram-tempel. Dette strides historikerne om. Det fins mange andre påstander fra hindutva-tilhengernes side. Førsteminister i Indias største delstat Uttar Pradesh, Yogi Adityanath (BJP), hevder at Taj Mahal i Agra er bygd på et Shiva-tempel. Påstanden er imidlertid avvist av Archaeological Survey of India.^[15]

Kastesystem, økonomi

Hindutva-tilhengere mener at koloniherrenes kristendom har skylden for de barbariske og urettferdige utslagene av kastesystemet, og at de brukte systemet til å splitte India. Det siste er utvilsomt sant. Det er også riktig at de dermed bidro til å forsterke systemet. Men å bevege seg fra å kritisere britene for splitt-og-hersk-politikk til å hevde at (trekk ved) kastesystemet er påført India utenfra, slik noen gjør. er svært problematisk og må betraktes som en retorisk manøver for å få BJP og deres ideologiske slektninger til å framstå som alle hinduers forsvarere, uavhengig av kaste.

Her møter de problemer. RSS har rekruttert fotsoldater blant dalitene. Men likebehandling er det smått med. I den selvbiografiske boken «I could not be hindu» forteller daliten Bhanwar Meghwanshi blant annet om hvordan høykastehinduer i RSS vraket ham, og maten familien hans hadde laget til dem fordi den var «uren». Han hadde meldt seg inn i RSS og håpet på en karriere der, men forlot organisasjonen og ble kritisk aktivist.^[16]

Det ser ut som India med den kraftige økonomiske veksten har fått færre ekstremt fattige. Statistikken varierer, og fattigdommen er ulikt fordelt. Mens en firedel av alle inderne er «flerdimensjonalt fattige», gjelder det halvparten av adivasiene (urfolk), en tredel av dalitene og muslimene. India er nummer 101 av 116 land på verdens sultindeks,^[17] og tredje størst i verden, bak Sør-Afrika og Kina, på indeksen for sosiale forskjeller.

Et mangfoldig rike …?

Det er ikke til å komme fra at storriket India er preget av mangfold, med hinduer i majoritet og nær 200 millioner muslimer, over 30 millioner kristne, 25 millioner sikher, pluss en rekke andre minoriteter. Kastevesenet er seiglivet, spesielt i Indias 600 000 landsbyer. Kampen om hva denne nasjonen – fra 2023 ifølge FN verdens mest folkerike – skal være, er kraftig intensivert de siste tiårene.

Under valgkampen i 2004 lanserte BJP kampanjen «India Shining». Det valget gikk ikke bra for partiet, og slagordet ble dermed lagt på hyllen. Under 75-årsfeiringen ser det ut til å bli brukt – i praksis. Under en skinnende overflate skinner det ikke, og lederne står overfor omfattende problemer. Bondeaksjonene som endte med seier i januar i år, endte med seier. Andre opprør – om ikke «A Million Mutinies», som V.S. Naipaul skrev i 1990^[18] – venter.

I dag, på jubileumsdagen, publiserer over hundre indiske forfattere både i India og diaspora – mange av dem prisbelønte - en tekstsamling der de kritiserer både tidligere og spesielt nåværende ledere for autoritære overgrep. Blant forfatterne er Salman Rushdie og Kiran Desai. De karakteriserer India som et land der muslimer blir diskriminert og lynsjet, kristne dengt og kirker angrepet, og der politisk fanger, blant dem forfattere og andre intellektuelle, blir sperret inne uten rettergang. Initiativtakerne til tekstsamlingen er overveldet over responsen. Om BJP-regjeringen vil bli tilsvarende overveldet, gjenstår å se. Den eksplosive blandingen av hatefull tale, omfattende diskriminering og religiøs-kulturell ensretting lover ikke godt.