Venstresidas selvbredag

­

I løpet av vår komplekse verdenshistorie har det gradvis blitt produsert flere og flere grenseoppganger mellom mennesker.

Nasjonale, regionale og sosiale grenser er blitt trukket med mål om å håndheve orden og definere eierskap og makt. Alle de linjene vi mennesker i løpet av historien har trukket mellom hverandre, utgjør i dag et palimpsest av selvforsterkende strukturer som preger vår verdensforståelse. Sosiale konstruksjoner er satt opp som papirtynne vegger mellom mennesker og hindrer oss i å møte hverandre på likefot.Ved etableringen av hver slik skillelinje har det umiddelbare målet som oftest vært klart, mens mindre oppmerksomhet har blitt viet vurderinger av hvilke utfordringer som kan oppstå på lang sikt. På mange måter er den tyngende vekten ved vår verdenshistorie nettopp summen av denne grensedragningens konsekvenser. Litt forenklet sagt: Mange av de dypeste politiske og kulturelle konfliktene vi har i verden i dag, startet med at én gruppe trakk en endelig linje mellom seg og en annen: dere er ikke som oss. Den tyske fenomenologen Edmund Husserl kalte denne prosessen othering, altså det å gjøre noen til Den andre. «Othering» beskriver de intersubjektive og reduktive mekanismene som er i spill når subjektet, viet, klassifiserer et objekt (et De eller Den andre) som tilhørende en underordnet sosial kategori. På mange måter inngår disse mekanismene i noe av det mest grunnleggende og basale ved det å være menneske. De fleste grupperinger skaper sin tilhørighet ved at man gjensidig bekrefter hverandres perspektiver og kulturelle identitet i et motsetningsforhold til noe annet. Men derfra kan veien være kort til en mer systematisk underminering av De andres verdi.

I boken Strange Encounters: Embodied Others in Post-Coloniality (2000) argumenterer Sara Ahmed for at det er «sosial antagonisme som produserer Den Fremmede som figur i utgangspunktet». Stereotypier blir til når avstanden fra den som definerer, til det som blir definert, er for stor.

Det meste av den kritiske teorien rundt othering tar utgangspunkt i det skjeve maktforholdet mellom en majoritetskultur og ulike minoriteter. I dette essayet vil jeg derimot bruke Husserls definisjon av othering for å se nærmere på en digital offentlighet hvor oppmerksomhetsøkonomien på mange måter har etablert nye spilleregler. I dag har vi meningsmajoriteter og meningsminoriteter som posisjonerer seg i forhold til hverandre. Ved ikke å markere tydelig avstand til upopulære meningsminoriteter risikerer du at din egen sosiale kapital synker. Har vi dermed kommet dit at mennesker med feil meninger støtes vekk? Og hvis det er slik, vil ikke det si det samme som at vi nå produserer en ny kategori andre, i offentligheten? En offentlighet der det å representere en kritisk stemme og utfordre majoritetsnarrativet fort kan føre til kollektiv sosial fordømmelse, hvor det er narrativet om deg som blir endret?

Før jeg går videre, er det på sin plass å ta med et par fakta om meg selv. Først: min politiske forankring i Rødt. Jeg har stemt Rødt så å si hele mitt voksne liv, de fleste i familien og mange av vennene mine stemmer Rødt. I tillegg jobber jeg i scenekunstfeltet. Scene-kunstfeltet er en bransje hvor de aller, aller fleste har sin politiske tilhørighet relativt langt til venstre. Kort sagt, identiteten min er nokså sterkt knyttet til marxist-sosialistisk ideologi, og jeg er langt på vei omgitt av mennesker som mener veldig mye av det samme som jeg selv gjør. De siste månedene har jeg imidlertid kjent på en underlig ambivalens overfor akkurat dette. Ambivalensen springer ut av en stadig mer polariserende retorikk og identitetspolitisk forankret polemikk som uroer meg. Kanskje noe av årsaken til denne foruroligende fornemmelsen er mitt blikk som dramaturg. Dramaturgi i scenekunsten beskjeftiger seg blant annet med hvordan ulike narrative strukturer konstrueres, og hvordan de i sin tur påvirker publikummeren. Jeg er fascinert av hvilke verdener som kan skapes ut fra bestemte dramaturgiske rammeverk. Men dette gjelder ikke kun innenfor teateret og kunsten. Det gjelder like mye virkeligheten utenfor. Mennesker er både skapere og produkter av sitt samfunns fortellinger. På mange måter er vi ikke friere enn vår egen forestillingsverden, og vår forestillingsverden er formet av narrativet vi befinner oss i.

DIKOTOMIENES TYRANNI

Ok, la oss hoppe tilbake til hovedsporet igjen og se litt nærmere på de digitale plattformene som store deler av den offentlige samfunnsdebatten har flyttet seg til: Facebook, Twitter og mer eller mindre klikkstyrte digitale mediekanaler. Måten disse plattformene er konstruert på, legger helt bestemte dramaturgiske føringer for meningsutveksling, dialog, sosial samhandling og hva som får, eller ikke får, oppmerksomheten vår. Det mest sentrale premisset her er selvsagt kombinasjonen av stor hastighet på den ene siden, og en uendelighet av informasjon på den andre.Vi er konstant overmette.Vi har vent oss til budskap som vekker vår umiddelbare følelsesmessige refleks, mens ytringer som ikke utgår fra et tydelig standpunkt eller krever en umiddelbar stillingtaken, har fått veldig dårlige forutsetninger for å holde på vår oppmerksomhet.

I vår tid er det ikke lenger attraktivt med nyanser. Refleksjonsrommet har krympet fordi nyanser tar for lang tid, og de selger ikke. Dette alene bør gjøre oss bekymret for demokratiets kår, fordi refleksjon er en forutsetning for dannelse av nye perspektiver og innsikter. Forflytningen av samfunnsdebatten til digitale arenaer har altså på den ene siden ført til demokratisering, fordi flere kan delta, men truer samtidig demokratiet fordi det kun er bestemte former for meningsutveksling som dominerer. Dagens offentlige debatt er bygget opp rundt strukturer og dynamikker som forsterker og produserer spesifikke narrativer – og eliminerer andre.Vi er så vant til at mediene skisserer en konflikt mellom to motpoler som premiss for en offentlig diskusjon, at vi sliter med å resonnere utenfor en dikotomisk forankret tankegang. Dette til tross for at de fleste av oss er klar over at det i alle komplekse saker er flere parallelle prosesser og dynamikker som virker inn på hverandre samtidig.

Og da kommer vi til den avgjørende årsaken til at jeg er alvorlig bekymret for hvordan enkeltmennesker og grupper danner seg meninger med digitale plattformer som utgangspunkt: algoritmene. Fra et dramaturgisk ståsted er algoritmer hyperinteressante. Hver for seg er de ikke annet enn harmløse dataoppskrifter på enkle trinn-for-trinn-operasjoner. En algoritme har bare én eneste oppgave og skal oppnå ett bestemt resultat. Det er først når algoritmene virker på hverandre i store nettverk som blir fullstendig uoversiktlige for oss mennesker, at vi kan snakke om en trussel. For disse nettverkene får sine egne gravitasjonskrefter: Den informasjonen du søker etter, den får du mer av. Det du vier oppmerksomheten din til på internett, det vokser. Den franske filosofen og idéhistorikeren Michel Foucault (1926–1984) bemerket at selv om det ikke er slik at alt som representerer makt, er ondt, har alt som på en eller annen måte er maktbærende, en kime i seg til å kunne bli noe virkelig farlig. Dette standpunktet gir kanskje særlig mening i relasjon til rollen algoritmer spiller for gruppeog meningsdannelse i dagens samfunn. Det utfordrende med algoritmer er at de er både maktbærende, høyoperative og helt usynlige på samme tid. Selv om det vil være feil å påstå at algoritmer i seg selv er farlige, er det overveldende bevis for at de har spilt en nøkkelrolle i utviklingen mot den politiske virkeligheten som omgir oss i dag – hvor ytterliggående budskap og digital valgpåvirkning har gitt verden statsoverhoder som Donald Trump og Jair Bolsonaro. For at vi mennesker skal kunne klare å orientere oss i en gjennom-digitalisert verden, må vi derfor forstå mer om hvordan algoritmer påvirker tenkningen vår. Den som kanskje uttrykker betydningen av dette aller best, er den amerikanske sosiologiprofessoren David Beer, som mener at makten algoritmene har over menneskelige beslutninger og meningsdannelse, nå utgjør en direkte trussel for det menneskelige eierskapet.

Fordi algoritmer genererer ekkokamre og motpoler, spiller de også en viktig rolle i polariseringen av samfunnsdebatten. Den digitale plattformen vi alle befinner oss på, har altså sine egne gravitasjonskrefter – og vi graviterer med dem. Spørsmålet er hvor mye vi egentlig har å stille opp med for å bremse polarisering og motvirke en dikotomibasert forståelse av verden, når kreftene som drar i motsatt retning, er så sterke.

POSERINGSKULTUR

I klassikeren The Presentation of Self in Everyday Life (1959) undersøker sosiologen Erving Goffman de identitetsskapende prosessene som finner sted når man som individ konstruerer en fordelaktig ytre person overfor sine omgivelser – et slags ansikt utenpå ansiktet. Goffman bruker begreper og metaforer fra scenekunstens verden som inngang til sin analyse av sosial samhandling, og betrakter denne selvpresentasjonen som en form for performativitet. De senere årene har ideene hans fått ny relevans fordi sosiale medier, inntil det parodiske, utgjør en åpenbar arena for slik iscenesettelse. Men én ting er utstillingsvinduet vi har skapt for tradisjonelle sosiale statusmarkører som familie, hus, interiør, reiser og så videre. En annen er hvorvidt meningene vi ytrer, eller unnlater å ytre, faktisk har blitt en del av den digitale poseringspakka.

Hver gang vi deler en meningsytring i sosiale medier, har vi et publikum på flere hundre, kanskje tusen, tilskuere. Og vi får umiddelbar tilbakemelding i form av bifall eller kritikk. Hva gjør dette med oss? I hvilken grad påvirker det vår kuratering av egne ytringer? Hva skjer med vår oppriktighet? Er vi fortsatt villige til å flagge meninger om saker og ting som betyr noe for oss – selv om vi risikerer å gjøre oss skikkelig upopulære? Hvor mye er vi villige til å risikere?

Den siste tiden er det som om både samfunnsdebatten og polariseringen har hardnet til. Kastevindene i offentligheten har blitt sterkere, og flere av mine skribentkollegaer har uttrykt en bekymring jeg deler med dem. Kanskje det er på tide å undersøke mer aktivt hva det til enhver tid koster og krever av enkeltmennesker å være modige?

Dette gjelder ikke minst mitt eget felt, det «frie» kunstfeltet: Det er lett å komme med samfunnsog systemkritikk så å si hele kunstfeltet er enig i. Men når man pirker i mikrostrukturene i selve feltet og utfordrer internkonsensusen, som jeg vil hevde i aller høyeste grad er maktbærende, løper man høy risiko. Et nylig eksempel på dette er de fem KHiO-studentene Vebjørn Pedersen, Magnus Vanebo, Andrea Veiden, Iris April Andresen og Elias Kallestein, som i et debattinnlegg i Morgenbladet uttrykte bekymring for at identitetspolitikk er i ferd med å erstatte undervisningen og fagmiljøet ved skolen. Innlegget var en respons på brev og opprop fra studenter og ph.d.-stipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo. Blant det ph.d.-stipendiatene ønsker å drøfte, er mulig fjerning av den italiensk-amerikanske kunstneren Vanessa Beecrofts verk vb. 48 721, som per i dag henger i fjerde etasje i KHiOs undervisningslokaler. Verket, et fotografi, viser tretti avkledde melaninrike kvinner som står oppstilt i et ellers tomt, men grandiost barokkpalass i Genova i Italia. Det inviterer åpenbart til både politiske og etiske diskusjoner. Men ved å fjerne et slikt verk, hvilke nye problemstillinger kan dukke opp i kjølvannet av den avgjørelsen? Vil man ikke samtidig risikere å innsnevre kunstdebatten og frata kunsten noe av dens mulighet til å utfordre? Dersom støtende kunst må fjernes, hvem skal i så fall bedømme hvilken kunst allmennheten bør beskyttes for? Og hva sier det egentlig om vår samtid at Kunsthøgskolen i Oslo kan bli foregangsinstitusjon for kunstsensur?

Selv deler jeg ikke studentenes bekymring for et oppgjør med eurosentrisme i kunstundervisningen. Men det jeg kan forstå, er deres uro for at systemkritikk ser ut til å måtte vike for et klart mer identitetspolitisk forankret fokus. I sosiale medier får de fem hard medfart fra flere av de venstreorienterte kunstnerne som har engasjert seg sterkest i oppropet: «Hahaha! Tapere! Interessant å se at KHiO har en liten gruppe reaksjonære høyrevridde studenter. Utrolig patetisk. Hvem disse folka enn er, bør de vurdere å droppe karrierene sine og spare oss for den giftige søpla si (...)» Statusoppdatering med seksti likes og få, om noen, kritiske innvendinger. I kommentarfeltet under spås det at løpet nå er kjørt for kunstkarrierene deres, men at de kanskje fortsatt har en mulighet for å få solgt kunsten sin blant folk som støtter document.no.

Også Danby Choi, redaktør for kunstog kulturnettidsskriftet Subjekt, fikk nylig hard medfart for å markere avstand fra antirasistisk aktivisme og utfordre identitetspolitiske standpunkt. At han åpenbart deler et engasjement for saken og ønsker at flerkulturelle skal lykkes i høyest mulig grad, spiller ingen rolle. Det som gjelder, er med oss eller mot oss.Vi befinner oss i den digitale, folkestyrte rettssalen. Sanksjonene her er ikke juridiske, men sosiale.

BRØD OG SIRKUS

Når vi snakker om meningskonsensus og selvsensur, må vi også snakke om hva og hvem som skaper og definerer en diskurs. Den franske idéhistorikeren Michel Foucault mente at vi, for å forstå hvordan selvsensur arter seg, må undersøke hvordan demokratiske, byråkratiske og sosiale systemer virker inn på enkeltmennesker. Ofte internaliseres og normaliseres nemlig sensur, snarere enn å pålegges ovenfra. Et mye brukt eksempel fra Foucault er panoptikonet, en arkitektonisk overvåkningsmodell som ble utviklet på midten av det nittende århundre med tanke på driften ved statsinstitusjoner som fengsler, nervesanatorier og fabrikker. I et slikt bygg kunne vaktene kontinuerlig holde øye med arbeiderne, pasientene eller fangene fra et observasjonstårn plassert i sentrum, og målet var at de observerte etter hvert skulle internalisere korreksjonen. Ifølge Foucault er det som gir makt solid grep og aksept, nettopp at den ikke utelukkende fungerer som en regulerende og tyngende kraft i form av forbud og restriksjoner, men også utgjør en slags produserende kraft som skaper og definerer status og diskurs. I denne forkledningen oppleves den konstituerende makten tilfredsstillende av mange, kanskje ikke minst fordi den genererer orden og identitet.

Siden Foucaults tid har riktignok samfunnet endret seg fundamentalt. Likevel har tankene hans overføringsverdi til dagens samfunn, ikke minst med tanke på den digitale revolusjon. For eksempel kan måten vi opptrer på overfor hverandre i det offentlige ordskiftet på sosiale medier, minne om en slik produserende, regulerende og konstituerende form for maktbruk. Diskurser skapes, og atferd korrigeres. Som en del av dette bildet har sosiale medier blitt langt mer politiserte og aktivisme og posering merkelig sammenfiltret: Den digitale sørgemarsjen av sorte Instagram-bilder i etterkant av drapet på George Floyd ble for eksempel raskt et symbol på internasjonal solidaritet. Tyrkiske kvinnelige aktivisters tragiske skjebner, derimot – det opprinnelige budskapet bak en digital kampanje bestående av sort-hvitt-portretter av kvinneansikter – ble kjapt pulverisert til den ulne emnetaggen #womensupportwomen og en tilfeldig unnskyldning for å poste enda en selfie.

Med jevne mellomrom gir memer med banale feministiske, antirasistiske og klimarelaterte slagord oss muligheten til å demonstrere vår progressivitet og plassere oss på «rett side av historien». Samtidig har det blitt risikabelt å stille kritiske spørsmål til metode og framgangsmåte i brennbare politiske saker hvor det eksisterer en konsensus om at målet er positivt, som Black Lives Matter og transseksuelles rettigheter. Om Facebook er panoptikonet, er vi, brukerne, både de overvåkende og de overvåkede.Veien fra performativ iscenesettelse til sensur både av oss selv og hverandre, kan være kort.

Det er summen av dette som bør bekymre oss: et evig akselererende tempo, algoritmenes stillferdige, men samtidig sterkt maktbærende virksomhet, sosiale medier som digitalt korrigeringsorgan, og en poseringskultur som snarere lærer oss hvordan vi framstår gode enn å kultivere vår empati: Alt dette bidrar til å skape en stadig mer splittet offentlighet. Fra et dramaturgisk ståsted er det slående i hvilken grad sosiale medier på mange måter minner både om teatrets scene og romernes brød og sirkus.Vi er både skapere av, og tilskuere til, dramaene som utspiller seg. Den dramatiske spenningen holdes oppe av splidene som til enhver tid måtte utspille seg i offentligheten. Vi tildeler hverandre roller som protagonister og antagonister, helter og skurker, gode og onde. Vi heier. Vi buer. Vi roper på mere blod. Iblant har noen gått altfor langt, og det er ingen vei utenom: Vedkommende må i galgen! Peripeteia! Og harmonien kan heldigvis gjenopprettes. Puh! For en liten stund.

Alt dette skaper en fremmedgjøringseffekt: Verden blir teatral. Ja, litt som en scene. Et filter legges mellom oss og virkeligheten og gjør oss langt mer kyniske.

OPPMERKSOMHETSØKONOMIENS PARADIGMESKIFTE

De siste årene har vi sett en betydelig forskyvning av politisk makt mot det eller dem som får den digitale oppmerksomheten vår. Men selv om oppmerksomhetsøkonomien er råkapitalistisk og verdens raskest voksende økonomi, er den ikke nødvendigvis noe enkelt mål for klassisk kapitalismekritikk. Det er nemlig ikke bare Trump, Zuckerberg, Bezos og Bolsonaro som kan bli mektige i oppmerksomhetsøkonomiens tid. Oppmerksomhetsøkonomien løser også opp de vanlige klasseskillene på bakkenivå: Man kan starte fra null, uten noen formell utdannelse, om man bare klarer å få nok klikk. Slik har tusenvis av influencere og YouTube-kjendiser tjent seg rike fra tenåringsrommet.

Men fortsatt opererer venstresida ut fra en maktforståelse som er fundert i klassisk marxist-sosialistisk teori, hvor makt nærmest utelukkende sees i lys av klasse og sosiale konstruksjoner. Det marxist-sosialistiske kartet ble tegnet på 1800-tallet, det ville vært underlig om det fortsatt passet perfekt med terrenget. Dessuten er det ikke kun politikere på venstre-sida som tilsynelatende unngår å reflektere over dette, velgermassen gjør det heller ikke. Derfor kan venstresida holde det godes fane høyt, og samtidig komme med offensive identitetspolitiske framstøt med solidaritetsnarrativet som alibi, uten å måtte stilles til ansvar for at dette narrativet også rommer en skjult makt. For det gjør det. Og årsaken er at krenkede følelser og raseri har blitt en identitetsskapende faktor og en valuta på oppmerksomhetsøkonomiens børs, som blant annet gir mandat til å definere språk og begreper.

Og det ligger en enorm makt i dette. Mennesker som ønsker å delta i debatter om ladede temaer som innvandring eller kjønn, er ofte redde for å bruke feil ord. I januar i år ble samfunnsdebattant Laial Janet Ayoub kraftig korrigert da hun i teksten «Rasisme går ikke bare en vei» (Agenda Magasin) brukte begrepet «omvendt rasisme». På tross av at hun drøftet begrepet i teksten og diskuterte ulike definisjoner, ble det ikke noe av debatten hun forsøkte å invitere til. Bekymringen for hvit minoritetsungdom i Groruddalen ble parkert på startstreken. Et ønske om å nyansere ble oppfattet som en provoserende avsporing.

Selv om ord og definisjoner ganske riktig er spesielt viktige i omgang med politisk brennbare temaer, kan journalistikken bli overforsiktig i møte med identitetspolitiske krav. Ikke sjelden involverer slike saker sterke personlige erfaringer. Når disse vitnemålene også utgår fra et tydelig ideologisk ståsted, blir de viktige brikker i politisk maktkamp. Dette er et journalistisk minefelt å bevege seg inn i. Det er spesielt når offernarrativet utfordres, at solidaritetsreaksjonene fra den politiske venstresida blir ekstra kraftige. Venstresida vinner nemlig på offerhistorienes salgbarhet fordi dette narrativet umiddelbart taler til følelsene våre og derfor genererer oppmerksomhet. Det er slik populistiske budskap får gjennomslag: Vi reflekterer ikke, vi reagerer, deler og skifter til et midlertidig profilbilde i solidaritet. Vi poserer. Vi har lært oss den performative godheten. For hvem vil vel ikke være god?

Det er her jeg kommer til selve smertepunktet: Den radikale venstresida tjener langt mer på en dikotomisk inndeling i godt og ondt enn hva de mer moralsk pragmatiske sentrumspartiene gjør.Venstresida profitterer også mer på konsensusen sosiale medier genererer, for det er venstresida som er godhetens fanebærere. Uavhengig av at for eksempel partiet Rødt har en særdeles solid og ryddig ledelse og et partiprogram jeg lett stiller meg bak, kan partiet likevel ha mye å tjene på den identitetspolitiske dreiningen.

Denne utviklingen setter venstresidas ytterkant i en vanskelig etisk klemme, fordi en av årsakene til Rødts framgang jo nettopp er at partiets budskap rett og slett selger mye bedre nå. Algoritmenes gravitasjonskraft og polariseringens mekanismer bidrar til å kommersialisere venstresidepolitikken. Dette er en utvikling som riktignok styrker partiets innflytelse, men som paradoksalt nok kanskje er mer på kapitalismens premisser enn som resultat av noen bekjempelse av den. En dobbeltbinding mellom kapitalisme og politisk vekst er i alle tilfelle problematisk. For hvilken seier er det om partiet vokser, hvis veksten er bygget på kapitalismens grunnmur? Hva hjelper det å vinne på kort sikt, om prisen er at ideologien endres innenfra?

Det kanskje tydeligste sykdomstegnet på venstresidas utvikling akkurat nå er den tilsynelatende berøringsangsten overfor ytringsfrihetsproblematikk, en samfunnsutfordring som har blitt så alvorlig at varsellampene burde blinke over hele den politiske aksen. I stedet er det få motstemmer til venstresidas nye refreng: De fra sentrum og høyre som uttrykker bekymring for ytringsfriheten, er visst egentlig først og fremst bekymra fordi de frykter å miste definisjonsmakt og privilegier. Slik argumentasjon drar offentlig debatt i en destruktiv retning. Selvsagt kan privilegier både korrumpere og skape blindsoner. Men å produsere en identitetspolitisk forankret myte om at (hvite) menn og kvinner fra «skravleklassen» kun har én motivasjon bak alt de tenker og sier om ytringsfrihet, nemlig å beholde sitt «klippekort» til spalteplass, er å forsøke å bekjempe dehumaniserende mekanismer med en like dehumaniserende retorikk. Absolutismen som ligger i en kategorisk avfeiing av gyldigheten ved et menneskes utsagn utelukkende på bakgrunn av vedkommendes taleståsted, bidrar effektivt til å svekke tilliten mellom ulike grupper i samfunnet. Det gjør at mennesker som slutter seg til den identitetspolitisk forankrede venstresida, mister troen på at mennesker med andre meninger enn dem selv, samtidig kan ville andre godt. Identitetspolitikken fører til at problemstillinger i ulike samfunnsgrupper settes opp mot hverandre, i stedet for at man forsøker å se dem i en sammenheng. Og det er her den biter seg selv i halen. For det første: Hvis man utgår fra at privilegerte mennesker kun handler ut fra ønsket om å oppnå eller beholde egen makt, bør man forstå egne motivasjoner i samme lys. Et slikt utgangspunkt avslører en nærmest nihilistisk mistillit og en besettelse av makt som må bety fallitt for marxistisk ideologi, ettersom marxisme baserer seg på tilliten til at mennesker er i stand til å sette fellesskapsinteresser foran sine egne. For det andre: Å nekte for at vi har et ytringsfrihetsproblem i Norge er litt som å si at vi ikke har rasisme. Fordi det kanskje ikke rammer deg, fordi det ikke er du som er den utsatte motstemmen, så betyr ikke det at det ikke eksisterer noen reell trussel mot meningsmangfoldet og demokratiet.

Men jeg har på følelsen at dagens ytre venstre har blitt litt tatt på senga av denne smørja. At denne nye problemstillingen har kommet som en ubehagelig og overraskende konsekvens vi sliter med å anerkjenne fordi marxismens attenhundretallskart ikke viser oss hvordan vi skal navigere når kulturkampene i et flerkulturelt samfunn hardner til. Faren er at vi nølende legger ytringsfriheten til side, en av bærebjelkene i det vestlige demokratiet som har vært verdsatt og beskyttet fra venstre til høyre i flere hundre år.

Har den radikale venstresida nå ankommet stedet hvor vi er villige til å kaste viktige ideologiske prinsipper over bord for å vinne kampen om narrativet? Det er i hvert fall påfallende mange fra venstresidas mer profilerte kommentariat som nå avfeier og latterliggjør sine kritikere, der de i stedet kunne tatt imot invitasjonen til å rette speilet mot seg sjøl og undersøkt hvordan det egentlig står til med egen ideologi. Det alvorligste problemet ved å skape fiender av sine kritikere er at man dermed også lettere velger feil helter blant sine egne. Og det er i de tilfellene at marxismen har slått så katastrofalt feil. Derfor er åpen dialog med kritikere og meningsmotstandere den beste metoden for etterprøving av egen politiske strategi og ideologi – noe venstresida må forbli spesielt bevisste på å verne om.

DRØMMEN OM EN NY UNIVERSALISME

Vi lever i en tid hvor det står enormt mye på spill i verden. Verden er kaotisk, den er splittet, og utfordringene vi står overfor framstår på mange måter uoverkommelige. Jeg tror de fleste av oss er redde. Dessverre er det også slik at dehumaniserende mekanismer ser ut til å bli mer fremtredende når mennesker av en eller annen grunn kjenner seg utrygge. Men nettopp derfor tror jeg også behovet for å skape forbindelse og forankring på tvers av alle former for ulikheter, er viktigere enn noen gang. Menneskeheten vil umulig klare å hanskes med de globale utfordringene verden står overfor, om det hele tiden er stridene og kløftene mellom hverandre vi dyrker.

Det er avgjørende at vi på den radikale venstresida nå tar inn over oss identitetspolitikkens utfordringer og det reelle presset på ytringsfriheten, fordi valgene vi tar i kjølvannet av denne problematikken, vil skape et politisk veiskille: Enten blir den identitetspolitiske bølgen så kraftig at den river oss med seg i en retning hvor diskreditering av bestemte gruppers intensjoner, taleståsted, teorigrunnlag og begrepsdefinisjoner blir den nye normen. I så fall får høyrepopulistene den beste gaven de kan ønske seg. De får spille rollen som ytringsfrihetens frimodige beskyttere, mens venstresida framstår som totalitær og intolerant.

Eller så kan vi velge den andre veien, en vei sentrale Rødt-politikere til nå heldigvis har holdt fast ved: En inkluderende og romslig klassekamp som beholder fokuset på kampen mot Forskjells-Norge og den dramatiske nedbyggingen av velferdsstaten. Den kampen vil bli enda viktigere i tiden vi har framfor oss.

For tiden drømmer jeg om noe så banalt som en offentlighet som fremmer respektfulle samtaler mellom mennesker på tvers av alder, samfunnslag, politisk ståsted, hudfarge og kulturell bakgrunn. En offentlighet som klarer å beskytte og ivareta meningsmangfold og minoritetsperspektiver. I et samfunn hvor man kun lytter til sine egne, derimot, vil limet som binder oss sammen til et fellesskap, umerkelig begynne å løses opp. Men alt det vakre ved vår sivilisasjon har blitt til gjennom avansert samarbeid og tillit på tvers av språk, land og kulturer. Det er det som er likeverd.

For det egentlige ønsket bak all kommunikasjon, er jo ønsket om å opprette en forbindelse mellom en selv og andre. Derfor er vi nødt til å skape offentlige samtalerom med høy grad av toleranse for hva det er som kan sies, og hvilket språk det kan sies med. Rom hvor man retter oppmerksomheten mot hverandre med et ønske om å lytte, ikke om å vinne. Det kjennes uoppnåelig, selv om det eneste vi egentlig trenger, er ydmykhet, en gjensidig, genuin interesse for hverandre, og et oppriktig ønske om å forstå.

KILDER Ahmed, S., 2000. Strange Encounters: Embodied Others in Post-Coloniality, London: Routledge.

Ayoub, L.J., 2000. «Rasisme går ikke bare en vei», Agenda Magasin. Tilgjengelig: https://agendamagasin.no/debat... [2020, 12. august].

Beer, D., 2009. «Power through the algorithm? Participatory web cultures and the technological unconscious», New Media & Society, 11.6, s. 985–1002.

Foucault, M., 1983. «On the Genealogy of Ethics: An Overview of Work in Progress», i Hubert L. Dreyfus og Paul Rabinow, Michel Foucault: Beyond Structuralism and Hermeneutics, 2. oppl. Chicago: University of Massachusetts Press.

Fromell, A., 2018. «Dysconnect – Towards a Digital Political Dramaturgy: Re-Humanizing Agency in the Age of Alghorithms», The Theatre Times. Tilgjengelig: https:// thetheatretimes.com/dysconnect-towards-a-digital-political-dramaturgy-re-humanizing-agency-in-the-age-of-algorithms/ [2020, 12. august].

Geniušas, S., 2008. «Self-consciousness and Otherness: Hegel and Husserl», Santalka Filosofija. 16 (3), s. 27–36.

Goffman, E., 1956. The Presentation of Self in Everyday Life. Edinburgh University Press.

Helseth, H., 2020. «Når ens hvithet havner på anklagebenken», Agenda Magasin. Tilgjengelig: https:// agendamagasin.no/debatt/nar-ens-hvithet-havner-pa-anklagebenken/ [2020, 12. august].

Knudsen, S., 2020. «Når myter sementeres», Agenda Magasin. Tilgjengelig: https://agendamagasin.no/debat... [2020, 12. august].

Powell, G. & Menendian, 2016. «The Problem of Othering – Towards Inclusiveness and Belonging», i Othering & Belonging: Expanding the circle of Human Concern. 1, s. 14–37.