Bok om ensomhet: – Jeg føler selv en dyp og svart ensomhet

­

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Jeg planla å skrive en bok om ensomhet ett år før Covid traff oss, og begynte 12. mars 2020. Jada, samme dag som Norge stengte ned. Så der satt jeg, da, mens tallene for ensomhet blant unge steg og steg. Jeg skrev om ensomhet fordi jeg selv føler en dyp og svart ensomhet, og jeg ville forstå mer av den og hvordan den påvirker meg. Jeg kan føle meg så fortapt, så helt hjelpeløs. Hvor kommer den følelsen fra? Også ville jeg først og fremst forstå hva som gjør at vi knytter oss til hverandre. Hva er det som gjør at vi klarer å knytte bånd? Hva er de viktigste hindrene mot at vi klarer å knytte oss til hverandre? Hva er menneskelig fellesskap? Nå vet jeg mer: Jeg vet at uten mennesker rundt oss, uten noen til å hjelpe og beskytte og snakke med og forstå oss, får vi det veldig vondt, vi får dårligere både fysisk og psykisk helse, vi klarer oss ikke spesielt godt uten andre mennesker. Selv polfarere er helt avhengig av mange, mange andre mennesker for å klare å gjennomføre. Den ensomme eventyrer må tilbake til fellesskapet til slutt.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Ensomhet er ikke en vag følelse, det er på ingen måte å være alene - vi burde alle være mer alene i vårt eget hode, det har jeg skrevet en hel bok om, Kreativitet heter den. Mange tror at jeg er ensom når jeg sitter og skriver, men det er jeg ikke. Da er jeg dypt forbundet med leserne mine, jeg tenker på lesere som venner. Men jeg kan føle meg dypt ensom på forlagsfest, derimot! Da føler jeg meg utenfor, jeg er jo absolutt ikke den kuleste forfatteren i verden, «bare» sakprosaforfatter, «bare» kvinne. Grunnen til at jeg kan si dette så sikkert, er at ensomhet er evolusjonspsykologisk å forstå slik: Frykten for utstøtelse fra flokken, med det som følge at vi kan dø. Følelsen av ensomhet er å forstå som en slags sult etter andre mennesker, sånn at vi ikke forsvinner ut av flokken - og da vi levde i en vill natur og hjernene våre ble som de fortsatt er i dag, da var det å miste flokken ensbetydende med døden. Det er det jo ikke lenger - om jeg ikke får venner på en forlagsfest er det ikke så farlig, men kroppen og hjernen min vet ikke det. Ensomhet er å sammenligne med sult, for om vi ikke føler sult, spiser vi ikke, og da dør vi. Så ensomhet er en livsviktig og vond følelse. Kronisk ensomhet er en type stress som bryter ned kroppen med lavintensive betennelser, og er en driver inn i diabetes, søvnproblemer, overvekt, autoimmune sykdommer, depresjon og alle mulige andre folkesykdommer. I Storbritannia regnet de ut at ensomhet koster titalls milliarder årlig. Forskningen på ensomhet viser hvordan psyke og kropp henger sammen. Vi kan ikke skille det ene fra det andre. Det er et avgjørende poeng i boka mi.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Ofte omtales ensomhet som noe mystisk. Men ensomhet oppstår ikke plutselig og uten grunn. Vi finner ensomhet og psykisk uhelse over alt hvor det er mobbing, diskriminering, rasisme, utenforskap, fattigdom og dårlig helse, voldtekt og vold og hos barn som utsettes for vold og overgrep og omsorgssvikt. Du finner ensomhet over alt hvor folk presses mot ytterkantene av samfunnet. Du finner ensomhet der ungdommene blir sittende alene på rommet sitt foran en skjerm - bare det å leke og base og bli kost og tatt på er også en del av tilhørighet og tilknytning. Vi bør ta mer på hverandre! Får vi for lite kos, blir vi ensomme! Blir vi ikke sett i øynene og hørt og forstått, blir vi ensomme. Så du bør møte alle på din vei som om de er en del av flokken din. Alle er flokken! Du kan «ensomme» folk ved et blikk eller usynliggjøring, med en hånlig latter, ved å ikke forsøke å forstå. Ensomheten er ikke uforståelig, den oppstår i samfunn hvor det blir færre og færre vinnere og flere og flere som «ikke holder mål», som ikke klarer å opprettholde standarden vi har satt.

Hva vil du oppnå med boken (foruten at flest mulig leser den)?

– At vi skjønner mer av hva ensomhet gjør med kroppen og psyken. Og at vi blir mer empatiske mot hverandre, mer omsorgsfulle mot alle vi møter. Jeg vet at det er sånn det har endret meg.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– En sterk følelse av håp.

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper statsministeren leser boka. Jeg tror kanskje han har levd litt for beskyttet. Kanskje boka mi kan få ham til å skjønne hva det vil si å være virkelig i fare - nemlig når man frykter å miste taket i samfunnet og menneskene rundt seg.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– At det var en global pandemi, som gjorde det vanskelig for meg å treffe folk fysisk. Jeg skulle intervjue et utall personer til bokprosjektet. I tillegg ble jeg mer og mer deprimert av å lese om voldtekt og vold og vold mot barn og mobbing og selvmord. Det var en ganske mørk verden der ute, og en ganske mørk verden på kontoret mitt også.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese - og hvorfor (sett bort fra din egen)?

– Tre, ikke én! Kazuo Ishiguro, «Gå aldri fra meg», den beskriver en så intens ensomhet at det er vanskelig å beskrive det, en sånn sorg og smerte, forkledd som en slags science fiction. Og Caterina Cattaneos «Jeg sluttet å telle dager», om Berly, en kvinne med lepra, innlagt på et leprahospital i Bergen. Den handler både om brutale utstøtelser, utenforskap og maktesløshet, men også om sterkt vennskap og om at selv de som er nederst på rangstigen kan reise seg mot makta. Og til sist: Da jeg hørte at Salman Rushdie var blitt angrepet i New York, kunne jeg først ikke tro det. Det var som om en gammel venn hadde blitt skadet. Selvfølgelig bør vi alle lese «Sataniske vers», men jeg elsker «Midnattsbarn», det er en av mine favorittbøker. Det er en nydelig roman.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Det er jo et umulig spørsmål. Hvordan kan jeg svare på det! Aage Borchgrevink og Anne Bitsch har vært viktige for meg, uten deres bøker hadde det vært vanskeligere å skrive «Kart over ensomheten». Kjersti Bjørkmos poesi og Guro Sibekos antirasistiske bøker har også betydd utrolig mye for arbeidet. Et stort forbilde er selvfølgelig Nobelpris-vinner Svetlana Aleksijevitsj, hennes bøker er som rasende kor av stemmer, det er en så sterk emosjonell kraft i det hun skriver, med rette kalles hun sakprosaens Dostojevskij. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive sånn.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– Å vaske meg i minst 20 sekunder. Ellers må jeg si at det er lite jeg har lært under pandemien som jeg egentlig hadde lyst til å finne ut.