Hege Knarvik Sande: Katastrofale eksporttall for norsk scenekunst

­

Rett før jul kom Kulturdirektoratets rapport «Kunst i tall», som synliggjorde ytterligere fall i eksportinntekter for norsk scenekunst. I 2022 genererte scenekunstfeltet kun 3 millioner kroner i inntekter fra fremføringer på internasjonale arenaer, en drastisk nedgang fra 18,3 millioner før pandemien. Før pandemien hadde scenekunstfeltet en årlig vekst i eksportinntektene, og feltet var en sektor i gledelig vekst. Den nedgangen som nå dokumenteres i de seneste rapportene, er katastrofal for den delen av bransjen som turnerer internasjonalt, og som hovedsakelig utgjør scenekunstkompanier innenfor det frie scenefeltet.

Danse- og teatersentrum har som formål å fremme scenekunst fra Norge nasjonalt og internasjonalt, og vi har lenge varslet om nedbygging av strukturer i det frie feltet, en nedbygging som er forårsaket av manglende langsiktig finansiering for etablerte kompanier. Med nyheten om statsbudsjettet for 2024 fikk vi den gledelige nyheten om at det endelig ble etablert en ordning, og 20 millioner kroner ble tilført til feltet. Men for at sektoren skal gjenreise seg, er det livsviktig at ordningen styrkes og økes i årene som kommer. Det er nemlig en realitet at skaden allerede har skjedd: Nedbyggingen av det frie scenekunstfeltet er helt reell, den drastiske nedgangen i eksporttallene levner ingen tvil.

De kompaniene som i lengre tid hadde fått forutsigbar støtte, og som derfor hadde kapasitet til å bygge seg opp som viktige, internasjonale aktører, har stått så lenge uten økonomisk trygghet at aktiviteten nå er kuttet til et minimum. Selv om interessen for norsk scenekunst har vært stor i 2023, ser vi på nytt en situasjon der aktører, nye og gamle, må etablere seg og bygge opp strukturer i et marked som etter pandemien har endret seg og som har nye rammer. Resultatet er at færre aktører legger ut på langsiktige turneer og at honorarinntektene er lavere. Skal vi opp på samme vekstnivå som før pandemien, må det satses ytterligere fra myndighetenes hold, både når det kommer til økning i støtteordningen for etablerte kompanier, og ikke minst til Danse- og teatersentrums internasjonale nettverks- og mobilitetsarbeid. Feltet har også behov for en økning i støtteordninger som svarer på behovene i sektoren.

Lovnader gitt under pandemien må fortsatt være gjeldende

Det er ikke bare bransjen utenfor institusjonene som ikke har kommet seg helt på bena etter pandemien. Heller ikke teaterinstitusjonene har frisknet helt til. Sist uke kom Kulturbarometeret for 2023, som viser at bare 38 prosent av befolkningen brukte tilbudet ved landets teaterinstitusjoner, noe som er langt unna tallet før pandemien, da 50 prosent av befolkningen meldte at de benyttet seg av teatertilbudet (Kulturbarometeret 2016). En av hovedårsakene til at publikum ikke bruker tilbudet, er ifølge rapporten økonomi.

Det er ingen tvil om at scenekunstfeltet fikk en betydelig knekk under pandemien, og myndighetene kom med tydelige signaler på at sektoren skulle gjenoppbygges. Men i en periode med økonomisk dyrtid, høy prisvekst og inflasjon forårsaket av mildt sagt anstrengte geopolitiske forhold, kan det se ut som om scenekunstfeltet har kommet maks uheldig ut av det. Tallene er krystallklare – nedgangstiden etter pandemien er fortsatt en realitet, og dyrtiden svekker sektoren ytterligere. Konsekvensene er betydelige: Scenekunsttilbudet svekkes, billettprisene økes og ansatte ved teaterinstitusjonene blir sagt opp. Tilsvarende vil de nåværende lave eksporttallene svekke kunstnerøkonomien utenfor institusjonene, og føre til at verkene som ser dagens lys får kortere levetid, samt at færre publikummere får oppleve scenekunst.

Behovet for scenekunst er stort i en verden med en stadig snevrere ytringskultur

Vi lever i en tid der medier over hele verden opplever at ytringsrommet snevres inn, og der flere uttrykker at det er utfordrende å ytre seg, også her til lands. Myndighetene må se nytten av å bygge opp en sterk scenekunstsektor som kan bidra til et mangfold av ytringer, og gi folk muligheten til å se på verden gjennom andres øyne.

Det er på tide at myndighetene ser sektoren som ett, og lager en helhetlig plan for hvordan hele sektoren skal komme seg på bena. Samfunnet trenger livskraftige teaterinstitusjoner med risikovilje, som kan tilby kunst til rimelige billetter. I tillegg trenger vi en livskraftig og mangfoldig scenekunstbransje utenfor institusjonene der det er gode finansieringsordninger, og der scenekunst fra Norge skaper, beveger og beriker publikum over hele verden. La 2025-budsjettet bli en satsing på scenekunst!