Robert Steen om filmen om sønnen: – Uroen var der fra det første besøket til verdenspremieren på Sundance

Det er i disse dager fire år siden Benjamin Ree ringte Robert Steen første gang, og spurte: Er du sånn som faren min?

Dette var starten på det Steen omtaler som et livslangt vennskap og begynnelsen på et fire år langt prosjekt, der Benjamin har tatt ham med på smått og stort i produksjonen av filmen om sønnen hans.

De har gjennomlevd en pandemi sammen – Ree som regissør, Steen som helsebyråd i Oslo – mens de har søkt etter «bitene» som skulle bli film.

Det har vært «blant de fire mest spennende årene i mitt liv», sier Steen.

Samtidig har han hele tiden hatt en uro, fra de møttes første gang og frem til filmen, som har fått tittelen Ibelin, ble vist under den amerikanske Sundance-festivalen – der en av seniorene fra festivalen sa: sånn skjer aldri under Sundance.

Mats «Ibelin» Steen

Grunnen til at Ree tok kontakt med Steen, er historien om sønnen hans, Mats Steen, som døde av en muskelsykdom da han var 25 år gammel. Da hadde han levd fem år lenger enn legene hadde antydet.

Mats var født med Duchennes muskeldystrofi, en sykdom som gjorde at musklene ikke utviklet seg. Foreldrene oppdaget sykdommen etter hvert som Mats vokste opp.

Foreldrenes store sorg var at Mats ikke skulle få oppleve vennskap, kjærlighet og det å være viktig i andre menneskers liv.

Da han døde, trodde de han hadde vært ensom.

Men mens de sørget over det de trodde var et begrenset liv, rant det inn med e-poster fra hele Europa. E-postene var fra venner av Mats, som skrev hvor mye Mats hadde betydd for dem.

Mats brukte mye tid foran PC-en og på å spille World of Warcraft. Det var også noe foreldrene bekymret seg for. Han fortalte foreldrene og søsteren at han ofte spilte sammen med andre, men familien tenkte at dette var perifere bekjentskaper.

Noen dager etter at Mats døde, kom foreldrene hans på at de kanskje måtte gi beskjed til de Mats spilte med at han ikke kom til å logge på igjen.

Mats hadde gitt dem passordet til bloggen sin, og de skrev derfor et innlegg om at Mats var gått bort. De trodde ikke den hadde noe særlig rekkevidde, og de visste ikke om noen i det hele tatt ville se det.

Responsen de fikk var overveldende. Moren forteller at det tikket inn fra den ene etter den andre og at familien ikke skjønte noen ting. Mange av dem som skrev, skrev masse.

50 VHS-kassetter med 75 timer

Men tilbake til den aller første telefonsamtalen mellom Benjamin Ree og Robert Steen, og til spørsmålet hans: Var Robert Steen som faren hans?

– Jeg kjente ikke Benjamin, så jeg måtte be han om å forklare, sier han, og utdyper:

– Benjamin er sju dager yngre enn Mats, og han forklarte at, etter hans mening, så løp uforholdsmessig mange foreldre på 80- og 90-tallet rundt med VHS-kamera og filmet alt de kom over – ofte til familienes store frustrasjon.

– Dette kunne jeg leende bekrefte, og Benjamin ba seg selv på besøk og skattejakt, sier Steen.

Etter noen timer fant de det de søkte etter – 50 kassetter som inneholdt 75 timer med videofilm fra Mats sitt liv.

I filmen får vi se en rekke klipp fra disse filmene. Vi får se moren til Mats, høygravid med Mats i magen, Mats som nyfødt liggende ved siden av moren, faren som skifter på en nyfødt Mats på stellebordet. Mats som etter hvert har lært seg å gå, at familien er på ferie, første skoledag, bursdager, Mats sammen med søsteren, med familiens hund, med venner. Vi får se at Mats etter hvert blir avhengig av rullestolen. Og at han spiller.

Telefonsamtalen som endret nei til ja

I 2019 delte foreldrene historien om Mats og hans virtuelle liv med NRK. Saken ble den mest leste på NRKs nettsider noensinne og ble etter hvert oversatt til en rekke språk.

Millioner av mennesker over hele verden hadde etter hvert lest fortellingen om Mats.

– Vi fikk mange henvendelser fra personer og selskaper som ønsket å lage film om denne historien. Vi takket høflig nei til alle henvendelsene. Vår tanke var at det var en intim og personlig utfordring å dele historien i tekst med NRK, og at det å gjøre det igjen i form av film ville bli for utfordrende, forteller Steen.

Men så skjer en av de tilfeldighetene som vi noen ganger opplever i dette lille landet vårt, forteller han:

– Før Benjamin ringte, slik jeg fortalte om, så fikk jeg en telefon fra min lillebror, Nils Otto. Nils Otto er lærer og hadde 20 år tidligere undervist på Røyse barneskole ved Tyrifjorden. En av hans elever het Benjamin Ree, og om vi noen gang skulle vurdere å gjøre en dokumentarfilm om Mats, så ville Benjamin være den vi trygt kunne overlate ansvaret til for å gjøre det på en god måte, forteller han.

– Vi var fortsatt nervøse og urolige, men det var denne telefonen som endret vårt svar fra nei til ja. Men uroen i forhold til hva vi sa ja til var nok der hele veien fra det første besøket i garasjen til verdenspremieren under Sundance-festivalen 18. januar i år.

«Sånt skjer aldri under Sundance»

Filmen vant både den internasjonale publikumsprisen og den internasjonale regiprisen under Sundance-festivalen.

For familien har responsen vært over all forventning.

– Første gang vi viste filmen var på et lite, ikonisk teater i fjellbyen Park City på 2.100 meter under Sundance-filmfestival for et ekstremt filmkompetent publikum. Her var nok også nervene sterkest, forteller Steen.

– Publikum responderte med tårer, langvarig stående applaus og klemmer på klemmer. En av seniorene fra festivalen sa: sånt skjer aldri under Sundance.

Det som betyr mest

Etter Sundance har filmen blitt vist på festival i Tromsø og Gøteborg, hvor den også har fått mye oppmerksomhet og vunnet flere priser.

Filmen har også blitt trukket frem som mulig Oscar-kandidat neste år av et amerikansk bransjemagasin, og den har blitt kjøpt opp av Netflix.

Men det er ikke dette som har varmet mest for familien.

– Det er responsen fra publikum. Jeg har mottatt utallige meldinger fra personer som har sett filmen og som forteller om hvordan filmen treffer forskjellige folk på forskjellige måter. Som en skrev til meg: 'Dette er ikke en film om gaming. Dette er en film om livet. Dette er en film om ensomhet, isolasjon og utenforskap, men det er også en film om inkludering, vennskap og kjærlighet. Dette er en film om kompleksiteten i livet. Det er en film om hemmelighetene vi bærer på og tvilen vi føler i forhold til hvem og når vi skal dele våre hemmeligheter og usikkerhet. Det er en film som utfordrer oss på nye møtearenaer og en generasjonskløft. Men kanskje kjernen i denne historien likevel er håp, håp og muligheter. For når en gutt som Mats som var så syk som noe menneske kan bli, allikevel velger og finner glede i å hjelpe andre, tenk hva alle vi andre som har så mange flere muligheter kan få til!'

– Sånne meldinger varmer meg og gjør meg trygg på at de fire årene med svingende usikkerhet, engstelse, frykt og savn virkelig har vært verdt det.

«Nå har din andre bortgang blitt utsatt»

Hva betyr det for deg at historien om sønnen din lever videre og når så mange mennesker?

– Da Mats ble bisatt i Oslo i november 2014, kom flere av hans venner fra spillet World of Warcraft. En av dem som kom – og holdt tale – var guild-leder for Starlight, Kai Simon Fredriksen. I sin tale sa Kai Simon: 'Du dør to ganger. Første gang når din kropp forlater oss. Andre gang - mye senere - når det siste minnet om deg forlater oss.' Da filmen hadde premiere i USA i januar så skrev en annen av Mats sine venner på Facebook fra Danmark: 'Nå har din andre bortgang blitt utsatt'. Sånn tenker nok jeg litt også.

Men det er to andre verdier som er minst like viktige, sier han:

– Gjennom arbeidet med filmen har Benjamin funnet fram enda flere sider ved Mats sitt liv som jeg ikke var klar over. Han har også funnet fram til enda flere historier om Mats som jeg ikke var kjent med – mange flere enn de det var plass til i filmen. Min kunnskap om innholdet i Mats sitt liv blir således ytterligere forsterket, sier han.

– Det andre som gleder er årsaken til at vi i sin tid sa ja til NRK om å dele historien opprinnelig – nemlig alle tilbakemeldingene vi får fra mennesker som forteller om hvordan denne historien har betydd mye for dem i ulike livssituasjoner, generasjoner og geografier. Det ville nok også vært det Mats selv ville vært mest stolt av.

– Tillatt meg å være nær

Fra de lette etter VHS-kassetter sammen til den nå har premiere, har Steen vært med gjennom hele produksjonen.

– Det har ikke gjort meg til noen ekspert, men jeg kan i dag enormt mye mer om hva som skal til for å skape en storfilm som Ibelin, forteller han.

– Benjamin har åpnet opp og tillatt meg å være veldig nær og veldig tilstede under hele produksjonsprosessen. Han har vist og forklart om historieutvikling, vendepunkter, visuell budskapsformidling, publikums evne til å oppfatte, nødvendigheten av å teste, teste og teste, nødvendigheten av å justere, justere og justere, han har vist meg nødvendigheten av å være ekstremt opptatt av at absolutt alle detaljer må bli helt riktig, og hvordan lyd og musikk løfter produktet 20-30 prosent i kvalitet når den legges på toppen til slutt. Dette har definitivt vært blant de fire mest spennende årene i mitt liv.

Hva synes Robert Steen selv om filmen?

Første gang Benjamin Ree satte sammen en full versjon (100 minutter) av filmen og viste ham, var sommeren 2022.

– Siden da har jeg sett ulike versjoner over 80 ganger.

På festivaler og førpremierer i USA, Sverige og Norge har den nå også blitt sett av mellom 10.000 og 15.000 mennesker (før premieren på norske kinoer 8. mars).

– Jeg kan med trygghet si at filmen ble alt jeg hadde håpet, ønsket og mer. Benjamin Ree er sannsynligvis en av verdens desidert beste dokumentarfilmregissører, og denne filmen er et sterkt bevis på det.