– Når jeg nå vender tilbake til sjangeren, er det for å utforske de uutnyttede mulighetene den rommer

­

Hva handler romanen om?

– Dette er forhåpentligvis en kriminalroman litt utenom det vanlige. Politietterforsker Maria Jensegs metode (som møter mye motstand internt) for å trenge til bunns i forbrytelsen, baserer seg på en innlevelse i den skyldiges motiver og beveggrunner, ikke ulikt slik en karakterskuespiller arbeider med rolletolkningen sin. I dette tilfellet fører den hudløse identifikasjonen til at Maria også blir konfrontert med sine egne fortrengte traumer som filippinskfødt adoptivbarn.

– Jeg har tidligere skrevet i alt åtte kriminalromaner om privatetterforskeren Aron Ask, og når jeg nå vender tilbake til sjangeren etter mange års fravær, er det for å utforske de etter min mening uutnyttede mulighetene som sjangeren rommer, ikke for å følge sjangerkonvensjonene i ett og alt. Mitt hovedanliggende er kort sagt alle de innbyrdes motsetningene og alle de uløste knutene i den menneskelige psyke, ikke å skrive en sosialrealistisk og pinlig korrekt politiroman fra A til Å.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Forfattere er som svampen. Vi suger fortløpende til oss det vi trenger av bakgrunnsmateriale, før vi omformer det til våre kreative behov. Når det er sagt er jeg en god, gammeldags forfatter i den forstand at jeg liker å dikte, fabulere og fantasere, liker ganske enkelt å trekke en kanin opp av hatten. Skrivekunst er jo et synonym for tryllekunst. Det var altså ikke noe konkret som trigget denne romanen, snarere var det et mer filosofisk spørsmål, nemlig dette: Hva har sprengkraften til å skremme ( vettet av ) oss blaserte og overstimulerte nåtidsmennesker?

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg er svært varsom med å formidle entydige budskap, men hvis jeg kan medvirke til å velve en litt høyere himmel over tilværelsen enn det en gjennomrasjonaliserte og blindt fornuftsbasert livsholdning representerer, så vil jeg være svært tilfreds med det.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Ikke for å skryte, men skrivesperre er et fremmedord for meg. Noen dager går tråere enn andre, men jeg får alltid gjort noe, selv om ikke alt er like gullkantet. Men som min gamle skrivelærer Eldrid Lunden sa det: Å skrive, er å skrive om igjen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg jobber målrett, men allikevel improvisert, impresjonistisk. Det vil i praksis si at jeg ikke helt vet hvor jeg vil, jeg vet bare at jeg med hardt og konsentrert arbeid før eller siden kommer til å få det til. Da er man avhengig av en innebygget formsans, kompositorisk sans, noe jeg tror er en undervurdert egenskap for en forfatter. Skriving er blant mye annet også konstruksjonsarbeid. En slags alfabetets arkitektur.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Andre forfattere. Bøker bygger på bøker. For mitt vedkommende har jeg noen litterære gudfedre som i stor grad har gjort meg til den forfatteren jeg er. Av pinefulle plasshensyn får jeg nøye meg med å nevne tre: Knut Hamsun, William Faulkner og Graham Greene.

Hvis debutant: Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Da jeg skjønte at sosiologi var det ulidelig kjedelig universitetsfag! I alle fall helt ute av synk med mitt indre liv. Da var jeg vel 22-23, og debuterte med min første roman med den tidstypisk heftige tittelen "Svart, svart - og et tynt lag hvitt" to år senere, i 1985.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– For å sitere den tyske dramatikeren Hanns Johst ( ikke Hermann Göring eller Joseph Goebbels som mange feilaktig later til å tro ): Når jeg hører ordet kunstig intelligens, avsikrer jeg min pistol.

Nevn én person du håper leser boken?

– Vanskelig spørsmål, men siden jeg aldri har fått Rivertonprisen ( forstå det den som kan! ) tror jeg nesten jeg må svare neste års prisjury, og at de da leser den så øynene blir store og våte av begeistring.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Det finnes vel et tusentalls, men Johan Borgens Lillelord er et dybdepsykologisk mannsportrett som har bevart hele sin duggfriske tiltrekningskraft.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Sønnen min har bosatt seg i Tyskland, og med et lønnlig håp om en gang å kunne matche hans flytende beherskelse av det tyske språk, arbeider jeg meg sakte, men sikkert gjennom Thomas Manns langnovelle Tonio Krøger. Mann er for øvrig også en favorittforfatter.