Molvær feirer 60-årsdagen på scenen

Nils Petter Molvær skulle vært på verdensturné. I stedet lar han seg begeistre over noen tyske kuer i et landsens landskap.

De ser den verdenskjente, norske trompetisten fra bilvinduet. Sammen med sin nye, musikalske samarbeidspartner, perkusjonisten Mino Cinelu, var han nylig på hjul mot nærmeste storflyplass etter å ha opptrådt på jazzfestival i Salzburg.

– Det var utrolig deilig, folk er helt sultefôret. Vi skulle spilt i Europa, Asia og Sør-Amerika, rundt i hele verden. Men alt ble lagt ned; alle festivalene i Europa, alle konsertene. Det er ganske håpløst. 50–60 konserter gikk i vasken, sier Molvær til NTB.

Når dette leses, er musikantene begge i karantene – før to konserter på Nasjonal Jazzscene i Oslo fredag. Der skal de fremføre verk fra sin ferske og felles plate «SulaMadiana» – kritikerrost og oppkalt etter de to øyene de kommer fra:

Molværs Sula og Cinelus farsopphavsøy Madiana, et synonym for Martinique.

Fysisk savn

Fredag er også Nils Petter Molværs 60-årsdag. Å tilbringe den på scenen er en gave. Han skulle egentlig turnert fra august til jul. Det er noen få konserter til på gang, men ikke flere i Norge enn helgens.

– For meg er dette jobben min, og den er jeg er veldig glad i. Når du ikke får jobbet, må du være strukturert. Jeg har fått øvd masse, gått i studio, og det har jeg prøvd å se positivt på. Men samtidig vil jeg bare ut og spille den platen vi har jobbet så hardt med. Det betyr faktisk ganske mye: Jeg kjenner det helt fysisk, som en velværefølelse, å få spille for noen. Jeg gjorde noen strømmekonserter, men å spille inn i et sort hull … sier han med et hørbart sukk.

Molvær understreker at han er glad for å være med på den digitale jazzfestivalen som Christer Falck står bak og som varer ut måneden. Men å entre scenen – foran folk som sitter og venter på deg – er noe helt annet.

– Musikk bryter ned alle språkbarrierer, musikk er en utrolig viktig del av manges liv. Et samfunn uten musikk, uten kultur, er ganske utenkelig.

Koronaferdig

De to jazzstjernene rakk å spille inn deler av albumet før korona. Men restarbeidet ble gjort på koronavis – digitalt, det også.

– Da ble det plutselig WeTransfer og Dropbox og masse samtaler på WhatsApp og FaceTime og en million mailer å holde styr på. Utrolig slitsomt, oppsummerer Molvær. Som nøkternt fastslår om albumet det resulterte i – kalt «mestermøte» og «trollbindende session» av begeistrede jazzanmeldere:

– Det ble et ålreit resultat.

Mino Cinelu har tidligere jobbet med det Molvær kaller «hele bøtteballetten»: Miles Davis, Herbie Hancock, Weather Report og Sting. De to, stjerner fra hver sin kant av verden, møttes i Tyrkia for fem år siden. Før det hadde de bare kjent til hverandre.

– Jeg skulle spille, og jeg ser han sitter ved mikseren. Da jeg var ferdig, satt han fortsatt der. Det er litt uvanlig. Mange musikere stikker innom og lytter litt. Mino ble helt til slutt.

Som meditasjon

De skrev «SulaMadiana» sammen, og fulgte følelsene uten tanke på barrierer og grenser, har de fortalt. Musikken hyller iblant Cinelus mentor Manu Dibango, som han kaller en vis mann, andre steder afrobeatmesteren Tony Allen og den nylig avdøde jazztrommeslageren Jimmy Cobb.

Om hva samarbeidet med Mino Cinelu betød for Molvær? Svaret er litt overraskende:

– Han er veldig mye mer utadvendt enn meg på scenen. Det å spille med en som er så utadvendt, som skal involvere meg hele tiden – det er en utfordring for meg, medgir Molvær, kjent for å forsvinne inn i musikken:

– Han er en fabelaktig musiker. Vi gir hverandre rom, lar ting være åpne. Når det er på det beste, er det som en lang meditasjon. Man kommer veldig tett på hverandre. På det beste er det et utrolig intimt møte mellom to mennesker som jobber for å skape noe fint og vakkert sammen.

Permittert

Molvær har mye på gang fremover. Ifølge Jazz i Norge er han akkurat ferdig med musikken til en film som Per Maning har laget om Thorvald Steen, skal forhåpentligvis i gang med musikk for 2021-oppsetningen«Peer Gynt» på Gålå samt komponere teatermusikk til en Petter Næss-oppsetning.

– Lager jeg ballett- eller filmmusikk, sitter jeg for meg selv. Men mer og mer, også når jeg jobber med bandet mitt, liker jeg å inkludere musikerne og deres ideer. Det å skape ting sammen er jeg blitt mer opptatt av. Jeg spiller med folk som er kreative, og det å slippe dem løs er en berikelse for musikken. Til syvende og sist er det mine plater og jeg bestemmer. Men jeg bestemmer meg for å inkludere alle sammen! ler han.

Nils Petter Molvær ser ut av bilvinduet på ny, lar seg fascinere av enorme, tyske jorder med solcellepanel. Han er glad for å være på landeveien igjen, sier at det finnes kolleger som kan komme til å gå til grunne der de ikke får spilt.

– Selv om jeg har tapt enormt mye penger, har jeg et A/S og kunne permittere meg selv. Jeg er ikke like uheldig som dem som har enkeltmannsforetak. Det er helt krise for dem – som ellers gjerne hylles som Kultur-Norges flaggskip, påpeker bransjeveteranen.