Løfter frem fortellingene til personer med rusavhengighet

Mette Bøe Lyngstad er forsker og forteller, og er førstelektor i drama og teater ved Høgskolen på Vestlandet. Hun står bak prosjektet «Drømmefangerne» – et prosjekt der fortellerkunst skal få personer med rusavhengighet på beina igjen.

I den nyeste utgaven av «Plottet», KulturPlots podkast, gir hun innblikk både i hva prosjektet går ut på og hva deltakerne får igjen for å delta.

– «Drømmefangerne» er et fortellerprosjekt med personer med rusavhengighet og pårørende som vi startet opp for tre år siden. Vi startet dette fordi jeg er opptatt av å inkludere alle mennesker i samfunnet. I stedet for at folk skal bli naglet for ting de tidligere har gjort, ønsker jeg å fokusere på det de er opptatte av og hva de drømmer om. For å kunne tilpasse oss til hverandre, er det viktig at vi kjenner hverandres historier, sier hun.

HØR HELE PODKASTEN HER

Forskningsprosjekt

«Drømmefangerne» er et årlig prosjekt, som det blir forsket på parallelt, forteller Bøe Lyngstad.

– Hva er det med tekst og poesi som kan hjelpe personer med rusavhengighet til et bedre liv?

– Jeg er opptatt av å løfte frem fortellernes egne fortellinger. Mange personer med rusavhengighet opplever at de ikke blir hørt. Derfor er det viktig at deres egne stemmer blir hørt i samfunnet. Med dette prosjektet har vi tatt hverandres egne fortellinger og selve kunstformen på alvor. Personlige fortellinger er alltid utfordrende – vi må være bevisste på grensegangene. Deltakerne forteller bare om ting de har lyst til å fortelle om, sier hun.

«Drømmefangerne» har ulike temaer hvert år. Første året var det nettopp drømmer som var temaet. Det ble laget en forestilling, tilknyttet RØST-konferansen. Konferansen er en bruker- og pårørendekonferanse som skal skape innovasjon i rusfeltet. Fagrådet i Rusfeltets hovedorganisasjon står bak konferansen.

Ulike drømmer

– Vi så at fortellerne hadde ulike drømmer. For noen handlet det om et A4-liv, mens andre søkte trygghet. Noen hadde sluttet helt med å drømme. Mange av brukerne sa at prosjektet bidro til å åpne dører de selv ikke visste var lukket. Prosjektet har vært både spennende og gripende, forteller Bøe Lyngstad.

Det å kunne skape en fortelling, dele den og merke at man blir lyttet til, gjør noe med oss. Det er i hvert fall Mette Bøe Lyngstads erfaring. Hun peker på at møtet mellom fortelleren og lytteren er magisk, og at sorger kan møtes med håp.

– Jeg har veldig stor tro på fortelling som kunstform i dette prosjektet, sier hun.

Fremfører egen historie

I «Plottet» forteller deltaker Cecilie Henne om hva prosjektet har betydd for henne, og fremfører i tillegg sin egen historie «Et sittevindu». Hun forteller at hun alltid har vært glad i språk, og spesielt den skjønnlitterære stilen. Hun setter pris på at hun fikk bruke sitt eget språklige uttrykk, som hun beskriver som malerisk, i «Drømmefangerne».

– Jeg fikk gjøre dette til det fulle. Det ble en måte å finne min rytme og min uttrykksform på. I arbeidet med dette fant jeg tilbake til den jeg en gang var, og til hvordan jeg pleide å uttrykke meg. Det ble en vei tilbake, sier hun.

Dette var ikke et arbeid som gikk på skinner. Det tok litt tid før fremtidsdrømmene ble håndgripelige.

– Jeg tror det var den andre gangen jeg møtte opp. Da var jeg litt frustrert. Jeg hadde glemt hva jeg drømte om i livet. Jeg hadde det ok, og var glad for det, men det var da jeg skulle begynne å drømme. Jeg har jo fått mye hjelp i forbindelse med alt jeg har vært igjennom, og i den konteksten er det mye snakk om delmål og hovedmål. Men i dette prosjektet var det viktig for meg å skille dette fra min drøm, forklarer hun.

Drømmen til Cecilie Henne var mer eksistensiell, og spiller tilbake på en episode på en fest i tenårene. Der møtte hun en gutt som hadde langt mer konkrete drømmer enn henne.

– Gjennom «Drømmefangerne» har jeg innsett at alle drømmer er like mye verdt, sier hun.