Film og tv

Konvoi forventes å fylle norske kinoer til neste år, og det er ingen dristig gjetning at den blir en publikumsvinner.

Krigsfilmene – lettsolgt underholdning

Det er lett å tro at den evige strømmen av norske krigsfilmer gir oss ny kunnskap om andre verdenskrig. Men slik er det ikke.

Publisert Sist oppdatert

­Når Amanda-prisene deles ut denne helgen er de to ferskeste krigsfilmene, Krigsseileren og Kampen om Narvik nominert til 12 av de 22 prisene. De er nominert i kategoriene beste kostyme, beste scenografi/produksjonsdesign, beste foto, beste visuelle effekter, beste lyddesign, beste mannlige og kvinnelige birolle og beste mannlige og kvinnelige skuespiller.

De eneste kategoriene de ikke er nominert i er de mest prestisjetunge; kategoriene for beste manus, beste regi og beste norske kinofilm. Men begge er nominert til Folkets Amanda, som er en popularitetsavstemming i regi av NRK. Her kan publikum også stemme på tre andre filmer; Folk og Røvere i Kardemomme by, Olsenbanden: siste stikk, og Teddybjørnens jul.

– Ofte rene tullefilmer

Både Krigsseileren og Kampen om Narvik, regissert av henholdsvis Gunnar Vikene og Eirik Skjoldbjærg, er storslåtte og påkostede produksjoner som har innfridd kommersielt. De har solgt henholdsvis 400.000 og 500.000 billetter. Men gir de oss ny innsikt? Eller kan de stå i veien for vår forståelse av Tyskland i dag?

– Mange krigsfilmer er rene tullefilmer – ut fra et historisk perspektiv. Sprøyt og tull fra ende til annen, sier Tom Kristiansen til Samtiden. Han er professor i historie ved UiT – Norges arktiske universitet i Tromsø.

Han er nøye med å understreke at det finnes unntak, men er likevel hard i sin dom over sjangeren generelt. Fra tid til annen har han, som ekspert på andre verdenskrig, blitt spurt til råds av filmskapere tidlig i prosessen, men han mener at de som lager spillefilmer er langt mindre opptatt av å forholde seg til krigen slik den var, enn dokumentarfilmskapere, som han også har samarbeidet med.

Tom Kristiansen, professor i historie ved UiT – Norges arktiske universitet, mener at krigsfilmene i for stor grad styres av dramaturgiske behov, ikke av hendelsene de tar utgangspunkt i. Etter hans mening fører det til mange «tullefilmer» det er umulig å forholde seg seriøst til. Foto Anka Ryall

Hans hovedinnvending er at krigsfilmene har et omtrentlig forhold til historiske hendelser. Derfor blir det svært vanskelig å forholde seg til filmene, selv om mange har faktiske hendelser som sitt utgangspunkt, mener UiT-professoren.

Det er problematisk, mener han, når filmer og TV-serier lager en slags alternativ historie, som får bred utbredelse. Og som etter hvert blir oppfattet som sannheten om vesentlige krigshistoriske hendelser.

Han peker også på at filmene også kan forsterke stereotypier og fordommer om Tyskland og tyskere.

– Filmskaperne tar dramaturgiske hensyn og toner ned kravene til å fortelle faktabaserte historier, sier Kristiansen.

Kristiansen mener det er vanskelig å si noe eksakt om hvordan krigsfilmenes store popularitet virker inn på hvordan vi ser på dagens Tyskland. Men han tror bildet er todelt. Noen i Norge har nær kontakt med det moderne Tyskland, kulturelt og forretningsmessig. Landet i rask endring, kulturelt, sikkerhetspolitisk og energipolitisk. Men for mange er Tyskland et land langt unna, med en kultur vi fortsatt har barrierer mot. Og for de som ikke er opptatt av Tyskland vil krigsfilmene kunne prege oppfatningen av det Tyskland som vokste frem i ruinene av andre verdenskrig. Og som nå er motoren i EU.

Bildet nyanseres litt

I og med at krigsfilmer, både utenlandske og norske, nå først og fremst lages for å underholde et bredt publikum, er det ikke uventet, slik UiT-professoren ser det, at karakterene er lite nyanserte. Og de som fremstilles mest unyansert, er naturlig nok tyskerne, som okkupanter. Filmene fremstiller gjerne alle tyskerne i Norge som Hitlers ideologiske agenter, men Kristensen minner om at de fleste tyske soldatene som var i Norge under krigen var vernepliktige soldater, bortsett fra et lite mindretall, spesialsoldatene i SS og SA. Den store majoriteten av unge tyske soldater, de som ikke var tilknyttet SS (Shutzstaffel) eller SA (Sturmabteilung) var neppe verken politisk eller ideologisk bevisste. Mens både SS og SA var integrerte enheter i Hitlers nasjonalsosialistiske parti NSDAP.

Store krigsfilmer som Kampen om Narvik og Den 12. mann er omdiskuterte, men oppfattes av det brede publikum som sann krigshistorie, til historikernes fortvilelse. Foto Nordisk Film

I Kampen om Narvik, som gir et nærbilde av personlige dilemmaer i en krig, fremstilles i alle fall en av de sentrale tyskerne mer nyansert enn det som har vært vanlig i norske krigsfilmer. Den tyskeren som vises frem med litt større dybde enn det tyskere på filmlerretet vanligvis er forunt, er konsul Fritz Wuzzow, spilt av den tyske skuespilleren Christoph Bach. Wuzzow portretteres som en pragmatisk, men lojal tysk tjenestemann, men fremstår ikke som en karikatur. I en analyse av Kampen om Narvik påpekte Anne Gjelsvik, professor i filmvitenskap ved NTNU, i Montages at «filmen er langt mindre svart/hvit i fremstillingen av okkupasjonsmakten enn vi ofte ser. Først og fremst gjennom å gjøre Konsul Wuzzow til en sentral rollefigur».

Gjelsvik ser på dette som et vellykket grep. Og viser til at filmskaperne kunne ha valgt å la okkupasjonsmaktens hovedperson være generalmajor Eduard Dietl som var overbevist nasjonalsosialist og en av Hitlers best betrodde offiserer. Dietl ble både forfremmet og høyt dekorert for sin innsats i slaget om Narvik.

Uten å gå dypt inn i en diskusjon om Kampen om Narvik, stiller Kristiansen likevel spørsmålet:

– Hva handlet nå egentlig denne filmen om?

Med andre ord, han mener at filmen ikke belyser de historiske aspektene knyttet til slaget om Narvik, en av de mest sentrale hendelsene under andre verdenskrig på norsk jord.

Sjangeren latterliggjøres

Blant internasjonale historikere har krigsfilmsjangeren liten respekt, og Kristiansen mener at et av de mest fornøyelige oppgjør med sjangeren er tatt av en av verdens fremste krigshistorikere, britiske Antony Beevor, i The Guardian i 2018. I essayet The greatest war movie ever – and the ones I can't bear, harselerer han over filmbransjen som gir seg selv rett til å sjonglere med fakta, og «er arrogant nok til å antyde at deres versjon er like god som den virkelige sannheten».

Den britiske krigshistorikeren Antony Beevor har i en årrekke ytret seg svært kritisk til krigsfilmsjangeren, og at filmskaperne er «arrogante nok til å antyde at deres versjon er like god som den virkelige sannheten». Foto Bjørn Erik Pedersen / Wikipedia

Norske akademikere har de siste årene vært opptatt av å analysere krigsfilmene og krigens plass i nasjonens kollektive minne. Og hvordan krigsfilmenes tolkninger av kjente historiske hendelser gradvis går inn i nasjonens kollektive minne som sanne. En av de yngre norske historikerne som fatter interesse for dette er Hedda Robberstad Strand. I masteroppgaven Norske krigsfilmer - Det kollektive minnet og dets påvirkning av norske krigsfilmer (UiT – Norges arktiske universitet 2023) drøfter hun krigsfilmenes voldsomme popularitet 78 år etter krigens slutt.

Hun peker nettopp på at «det som blir vist til offentligheten er som regel det som blir trodd på, og det skapes en konsensus i samfunnet at det er slik historien foregikk». Hun understreker også at «Hollywood-fenomenet» dominerer de siste årenes filmer. «En stor del av fokuset har blitt på å underholde publikum, og dette blir gjort ved å dramatisere historier som kanskje ikke var så spennende fra før av», skriver hun.

Ni liv – historikerens favoritt

Beevor mente da han skrev sitt essay (for fem år siden) at franske La 317ème Section av Pierre Schoendoerffer fra 1965 var tidenes beste krigsfilm. Men Beevor trakk også frem tyske Der Untergang, regissert av Olivier Hirschbiegel. Her formidles Hitlers siste dager i bunkeren under Berlin på en måte som internasjonale historikere ikke har innvendinger mot.

Også Tom Kristiansen har sine favoritter, og også han må langt tilbake i filmhistorien for å finne den norske krigsfilmen som etter hans mening er best; Ni liv fra 1957, av Arne Skouen. Dette er beretningen om den norske kommandosoldaten Jan Baalsruds dramatiske flukt over fjellene i Troms til Sverige. Han var den eneste av 12 sabotører som slapp unna etter å ha blitt oppdaget av tyske soldater. Oppdraget var å gjøre skade på Bardufoss flyplass og sjøflyhavnen i Tromsø, men i stedet for en sabotasjeaksjon, som sikkert kunne blitt en film i ettertid, ble han tvunget på flukt blant annet over Lyngsalpene. Han var skadet, tynnkledd og uten mat. Dessuten ble han snøblind og var nær ved å fryse i hjel, før lokalbefolkningen i Lyngen og samer på Finnmarksvidda fikk ham i sikkerhet over grensen.

Skjermbilde fra filmen Ni liv, som Tom Kristiansen mener er Norges beste krigsfilm gjennom tidene. Foto YouTube

Det dramaet laget Skouen sin berømte film om. En nyskapende krigsfilm som ble nominert til Oscar, men som måtte gi tapt for Federico Fellinis Le notti di Cabiria. I 1991 kåret kinopublikum Ni liv til tidenes beste norske film, og under Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) i 2005, var også en fagjury enig i at filmen var den beste som til da var laget i Norge.

Slik Kristiansen ser det, er det dramatiske høydepunktet i filmen hvordan Baalsrud kjemper med seg selv for å overleve kulde, smerte og matmangel i lang tid i et svært ugjestmildt landskap. Den tyske okkupasjonsmakten, som Baalsrud skjuler seg for, er absolutt til stede i filmen, men Skouen demoniserer ikke tyskerne.

– En ren tullefilm

Det gjør derimot Harald Zwart i Den 12. mann, også det en film som bygger på Baalsruds historie, men etter et fantasifullt manus av Petter Skavlan. Også denne filmen ble en publikumsvinner, men er langt unna Skouens langsomme og dvelende fortelling om personlig mot til å holde seg i live i huler i Lyngsalpene. Den 12. mann, der Baalsrud er en Hollywood-inspirert krigshelt, vant tre Amanda-statuetter i 2018; for beste visuelle effekter, beste lyddesign i tillegg til å hente hjem publikumsprisen Folkets Amanda.

Zwarts film er slik Kristiansen ser det en film svært frikoblet fra den virkelige historien. Og hans konklusjon er at dette er den aller verste norske krigsfilmen.

– Den har alle klisjeer som går an å få inn i en film; inkludert en grusom tyske offiser, selvsagt med et arr i ansiktet, og en helt oppkonstruert handling, sier Kristiansen. Han reagerer både på fremstillingen av tyskerne, på filmskapernes oppdiktede historie, med nazistenes storstilte jakt på Baalsrud med fly og store styrker, ledet av Sturmbannführer Kurt Stage (spilt av irske Jonathan Rhys Meyers). En jakt som virkelighetens Stage aldri satte i gang. I og med at tyskerne trodde Baalsrud døde da de senket fiskefartøyet han og de øvrige sabotørene ble oppdaget i.

– Kort sagt er Den 12. mann en ren tullefilm, sier Kristiansen.

Flere krigsfilmer på vei

Krigsfilmer er norsk films paradegren. Heltefortellingene om motstandsmenn (Kampen om tungtvannet, dramaserie produsert av NRK i 2015) og spektakulære sabotasjeaksjoner (Max Manus 2008) er blant de mange dramaene som har begeistret det norske TV- og kinopublikummet på 2000-tallet. De har stort sett fått ros av kritikerne, men akkurat nok motbør fra historikerne til at de har blitt diskusjonstemaer i de tusen hjem. Max Manus ble sett av nær 1,2 millioner, og er fortsatt den mest sette krigsfilmen.

Carl Martin Eggesbø i filmen Kampen om Narvik. Foto Nordisk film

Nå er flere krigsfilmer på vei. En av dem er Konvoi, som regisseres av Henrik M. Dahlsbakken, mest kjent for Munch (2023). Filmen skal ifølge forhåndsreklamen dykke ned i historiene om «norske sjømenn som brått og uventet ble vitne til at Norge ble en del av en ny og ødeleggende verdenskrig. Plutselig befant de seg i fremste linje. Ansikt til ansikt med krigens grusomheter». Premieredato er andre juledag, og alt ligger an til en dramatisk actionfilm med karakterer vi kjenner godt, gode som onde.

En krigsfilm det knyttes litt andre forventninger til er Erik Poppes film, Quislings siste dager, som også er i arbeid. Og så får Gunnar Sønsteby, Norges mest dekorerte krigshelt, sin egen film, Nr. 24. Begge skal være premiereklare i 2024.

Det onde mot det gode

De siste årene har filmbransjens folk, blant dem Poppe, vært kritisk til at de norske krigsfilmene kommer tett, og har en tendens til å ligne på hverandre. I fjor kom Krigsseileren, Kampen om Narvik og Gulltransporten i Hallvard Bræins regi. Et gjennomgående problem er slik Gjelsvik beskriver det i sin artikkel i Montages at mange norske krigsfilmer har vært preget av «den seiglivede klisjeen om den innbitte og onde nazisten, som forfølger redelige norske motstandsmenn, slik vi ser det i Gulltransporten og Den 12. mann».

Robberstad Strand peker på at de fleste av de 650.000 som så Den 12 mann på kino ikke var født under andre verdenskrig. Hun understreker at kinogjengerne gikk for «å bli underholdt», og at det store publikumet bare har en overfladisk kunnskap om andre verdenskrig, og at mange nok så filmen for å få bekreftet det som er «viktig å vite, at Norge vant over det onde».

Historieveteranene Beevor og Kristiansen er kritiske til sjangeren nettopp på grunn av at filmskaperne ofte komprimerer krigshistorien og kommer ut med et resultat som er i direkte strid med fakta. Den som vil kan lese Beevors artikkel i The Guardian, der han viser at regissørene begår den ene brøleren etter den andre i film etter film. En av de filmene som får gjennomgå for å ta seg mange historiske friheter er Joe Wrights Darkest Hour om Winston Churchills kamp mot nazi-Tyskland.

At krigsfilmene når ut til et bredt publikum fordi de byr på fart og spenning er hevet over tvil. Kristiansen, mener at mange krigsfilmer, og særlig Den 12. mann bare bruker andre verdenskrig som kulisse. Likevel mener Robberstad Strand, som fersk historiker, at Den 12. mann kan «skape forståelse for hvordan livet var under okkupasjon, selv om det blir på et overfladisk plan, og dermed binder sammen generasjoner».

Få berøringspunkter med tysk kultur

Med andre ord, de norske heltene, de stereotype onde nazistene og krigens brutale estetikk går hjem, og besøkspotensialet er stort for de kommende norske krigsfilmene. Disse filmene er blant de få berøringspunktene det generelle kinopublikummet har med Tyskland, det vil si det Tyskland og de tyske soldatene og offiserene som okkuperte Norge i fem år. Kinobildene gir, som både historikerne og filmviterne påpeker, ofte forenklede og outrerte bilder av okkupasjonsmakten, gjennomgående presentert som representanter for «det onde».

Det er nok ikke spenningsregissørenes oppgave å gi presis og nyansert historieundervisning om krigen eller okkupasjonen av Norge, men «den innbitte og onde nazisten», møter vi i mye større grad enn andre tyske karakterer. Rett og slett fordi tysk og tyskspråklig film nærmest er helt borte i Norge. Kontrasten er stor til 1970 og 80-tallet, da tysk film stod veldig sterkt her hjemme og internasjonalt. Filmer, med andre temaer enn krigen, av regissører som Reiner Werner Fassbinder, Volker Schlöndorff og Werner Herzog nådde ut til langt flere enn tysklandskjennere. Og hadde gode besøkstall i Norge. De inngikk ofte i en politisk diskusjon om samfunnsutviklingen i Tyskland, med relevans også her hjemme.

Tyske kulturmyndigheter er klar over at andre verdenskrig var, er og kommer til å bli et sentralt tema for filmkunstnere også i fortsettelsen. For å gi et litt annet bilde av Tyskland, forsøkte Goethe Institut, Tysklands verdensomspennende kulturinstitusjon, å øke interessen for tysk film i Norge. Men nyskapningen Tyske filmdager i Oslo fikk ingen oppmerksomhet i media. Og var dårlig besøkt. I en november-uke i fjor ble det vist rundt 15 nyere tyske filmer, både dokumentarer og spillefilmer. Men åpningsarrangementet, der dokumentarfilmen Liebe, D-Mark und Tot (om den tyrkiske innvandringen til Tyskland) ble vist for knapt halvfull sal, viser at interessen for Tyskland og tysk samtidskultur er beskjeden.

Og neste års Amanda går til ...

Men krigen holder Tyskland synlig på kinolerretet verden rundt. Og tyskerne selv lager krigsdramaer som appellerer både til det store publikum og kresne kritikere. I vår vant Intet nytt fra Vestfronten av Edward Berger fire Oscar-statuetter etter å ha fått hele ni nominasjoner. TV-serien Babylon Berlin, om tiden i Tyskland som leder frem til andre verdenskrig har gått sin seiersgang over hele verden, og er tysk TVs største dramasuksess. Tre sesonger har til nå vært vist i Norge.

Denne TV-serien viser seg å være mange historikeres favoritt, ikke minst fordi serien utvikler karakterer som ikke nødvendigvis er utelukkende gode eller onde, de er begge deler. I tillegg finner historikerne, det gjelder også for Tom Kristiansen, få faktafeil selv om fortellingen drives frem gjennom fortellergrep som ikke er fremmed for Hollywood.

Men Babylon Berlin er en serie, som sesong etter sesong nærmest drøfter utviklingen i Tyskland for lojale seere. Krigsfilmene for kinolerretet, også de norske, har rundt to timer på seg til å underholde og sørge for at millionbudsjettene går i balanse. Da må regissørenes grep grovt sett være innenfor det som kunne ha skjedd under andre verdenskrig, og verken kjede eller belære seerne.

Uansett vil Konvoi, Nr. 24 og Erik Poppes kommende film om Quisling gli inn som krigshistorie, riktignok uautorisert, selv om krigshistorikere som Tom Kristiansen og Antony Beevor måtte mislike det. Og filmene vil høyst sannsynlig innkassere priser i hopetall i Haugesund om et års tid. Lenge før de er ferdigklippet ligger alle tre godt an i konkurransen om i alle fall Folkets Amanda. Til neste år. For i år vinner etter all sannsynlighet en annen krigsfilm.

Powered by Labrador CMS