– Det er gøy å skrive ut digresjoner. Så får heller redaktøren piske meg tilbake på den smale sti. «Dette er ikke av interesse for leseren», pleier hun å si

Hva handler romanen om?

– Utgangspunktet for handliga er dødsfallet til Per Olav, en optimistisk teknologigrunder, og de etterlattes forsøk på å finne fotfeste. Til forskjell fra den avdøde preges ikke disse av store vyer, og de snubler stort sett rundt i beina til hverandre. Det er videre et slags trekantdrama som ligger i bunn, så sjalusi og bitterhet er vel de sterkeste retninsgivende elementer, men tilfeldighetene er mange, og i sum overveldende. Skjebnen får det altså til slutt som den vil.

– Sånn helt overordna rammes historien inn av teknologiske til dels politiske forhold, i denne sammenheng reises forhåpentlig spørsmålet om hva det vil si å være et menneske, nå og i framtida.

– Planen er, såframt den ikke slaktes, at dette er første bok i en triologi.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ja, sikkert begge deler. Men mest samtida når det gjelder tema, synes det er enklere å skrive om noe halvfjernt enn noe nært, altså uten for mye sperrer. Det mer personlige, eller erfaringsmessige, gir muligens farge, men ikke form. Det er også sånn at når en roman begynner å bli til, dukker det raskt opp et eget moment, med egne føringer og regler. Den avføder med andre ord egne ideer.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det er ikke sånn at jeg brenner inne med en verdifull innsikt eller moralsk kjepphest som jeg bare må dele med verden. Håpet er vel å finne en slags gjenklang for enkelte betraktninger. Mennesket er ikke endestasjonene for evolusjonen. Det er sikkert. Men det menneskelige heier jeg på. Absolutt. Og om leseren samtidig lar seg underholde, er jo det supert. Drivkraften for min del, med å skrive, er nok heller å strekke seg mot, eller gripe, noe jeg ikke helt vet hva er. Det er muligens en klisje, men sånn er det nok likevel.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Egentlig ikke. Utfordringen er oftere at jeg må kutte ned. Jeg skriver stort sett etter innfallsmetoden. Det er morsomt å skrive sånn, synes jeg. Det genererer imidlertid ganske mye tekst, som siden må redigerers. Det er ikke alltid like lystbetont, men da har heldigvis forpliktelsene vokst seg såpass store at arbeidet på et eller annet vis må landes. Dessuten har jeg en redaktør som holder meg i øra.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Ja, som nevnt – jeg skriver etter innfallsmetoden. Skjønt, det er kanskje ikke en «metode», i ordets rette forstand. Det er i det store og hele ukurant. Fordelen er at jeg ikke er særlig bundet. Jeg har gjerne et tematisk siktepunkt, men ikke et plott. Også gror det derfra. Best er det når en kan overraske seg selv. Det er gøy å skrive ut digresjoner. Så får heller redaktøren piske meg tilbake på den smale sti. «Dette er ikke av interesse for leseren», pleier hun å si, eller «Nå skriver du mest for deg selv, merker jeg». Og selv om jeg kan være hårsår, er jeg også føyelig av natur, så det pleier å gå greit.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– At jeg ville skrive var nok en erkjennelse som kom gradvis, utover tjue-åra. Jeg tror at alle som leser mye på et eller annet tidspunkt stiller seg spørsmålet, altså hvorvidt det er mulig og ønskelig, eventuelt nødvendig, å skrive. En går jo rundt med diverse oppi hodet, enkelte tanker er noenlunde samstemte, mens andre er direkte motstridende. Det å gi tanker en språklig form gjør dem i hvert fall mer oversiktlige. Så på et eller annet plan skrives det nok for å rydde, altså mentalt. Liksom – Ok, så var den tanken tenkt ferdig.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg er overbevist om at KI kommer til å utkonkurrere oss på alle mulige måter. Altså kvalitativt. Dessverre. Også på områdene som vi anser som kreative, eller kunstneriske, inkludert litteratur.

– Nå er det imidlertid sånn at noe av verdien med kunst er tosidigheten, med det mener jeg at noe av verdien for leseren er vissheten om verdien for den som skriver, eller maler, eller hva det skal være. Jeg tenker på verdien av gjensidig, menneskelig innlevelse. Dette blir jo borte om KI er den skapende part. Men det overrasker meg ikke om dette er en problemstilling KI klarer å sno seg unna.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Hadde vært hyggelig om kona mi vil lese den nå i ferien, som hun faktisk har lovet.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Er det lov å svare Alvoret av Truls Grimstad?

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Ingen. Pusser opp bad. Er «in between books». Men snart er det ferie.