– Det er gøy å skrive ut digresjoner. Så får heller redaktøren piske meg tilbake på den smale sti. «Dette er ikke av interesse for leseren», pleier hun å si
Edy Poppy begynte å skrive romanen da hun var trettisyv år, singel for første gang siden hun var sytten. Og barnløs.
– Hadde det ikke vært for at redaktøren min forventa å få en bok, hadde jeg sikkert sittet der oppe fortsatt, på skriverommet, vill i blikket
– Jeg opplevde mange eldre som var fortvilet og engstelige for å dø, samtidig som jeg ikke hadde tid til å sitte ned og snakke med dem
Kristin Vego: Jeg begynte å skrive denne kjærlighetshistorien, der en kvinne har mistet mannen sin, det året jeg giftet meg
En roman om reality-tv-sjangeren, om ensomhet og om hvem som skal være publikum når alle står på scenen
Heidi Sævareid: – Jeg kjenner yogamiljøet fra innsiden, på godt og vondt, og har lenge hatt lyst til å skrive noe om det
Skjønnlitterær debut om en romanfigur som går på en mental smell i møte med et 100 år gammelt Ibsen-stykke
Gine Cornelia Pedersen skriver best når hun lar følelsene få lede teksten: – En slags fallitt for intellektet mitt, men det er sant
– De to ekstreme ytterpunktene har alltid fascinert meg. Jeg håper leseren møter seg selv litt i døra underveis
– Når jeg nå vender tilbake til sjangeren, er det for å utforske de uutnyttede mulighetene den rommer
Kristian Hegertun: – Jeg håper jeg har skrevet en original roman som bidrar til noen nye perspektiver
Jon Øystein Flink: – Det er vanskelig å forestille seg en tekst som fremstår mer ujålete og ektefølt uten å bli sentimental
Ideen bak romanen kom med erkjennelsen av at de mektigste og farligste kreftene i mennesket ikke forandrer seg gjennom århundrer
– Det var også det å møte andre folk som skrev, som var helt vanlige, som ikke leste litteraturvitenskap eller gikk i frakk
Kim Leine: – Denne tvilrådigheten er et problem hvis man vil skrive faglitteratur, men perfekt stoff til en roman
Kaj Skagen: Den kan være en påminnelse om at ikke alt – heller ikke litteraturen – alltid går fremover
Sindre Mekjan føler av og til det er nytteløst å skrive romaner – til han kommer over et forfatterskap som viser at det er helt feil