Edy Poppy begynte å skrive romanen da hun var trettisyv år, singel for første gang siden hun var sytten. Og barnløs.

Hva handler romanen om?

– Om Edy Poppys liv i tre faser:

Edy, 20 år: Hun gifter seg med en fransk mann, de inngår en pakt om gjensidig utroskap, ønsker å leve ut kunstnerdrømmen. Men så blir hun gravid, og det er umulig. Det aborterte barnet, som hun har kalt Iggy, forsvinner ikke, bare fordi det er borte.

Edy, 30 år: Hun debuterer med en roman og får seg en ung, italiensk elsker. Han vil ha barn og prøver å overbevise henne om et liv i trofasthet. Etter noen år havarerer forholdet, og Edy er alene for første gang. Men ikke helt. Iggy er der fortsatt. Han kommer til henne i drømmene hennes.

Edy, 42 år: Hun har en liten gutt på to år og en jente i magen. Hun er sammen med den tyske performancekunstneren Julian Blaue, livet skal være et kunstverk, men trivialitetene truer.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg begynte å skrive på Iggy da jeg var trettisyv år, singel for første gang siden jeg var sytten. Og ikke minst barnløs. I tyveårene hadde jeg valgt bort barnet mitt «Iggy», tatt abort for å satse på kunsten og å leve et overskridende liv. Jeg drømte om å leve så forskjellig fra oppveksten min på bygda i Bø i Telemark som jeg kunne forestille meg. Jeg angret aldri på at jeg tok abort, men den ugjenkallelige beslutningen var skjebnetung. Var den 17 år gamle graviditeten min eneste sjanse til å bli mor? Spørsmålene gikk amok inne i hodet. Dette ville jeg undersøke nærmere. Da jeg begynte å skrive Iggy, hadde jeg ingen anelse om hvordan romanen skulle ende, jeg måtte vente på at livet skulle skje, på at det skulle guide meg. Vet jeg svaret på forhånd, blir skriften min død, daff. Det er i utforskningen og det uvisse at språket mitt kommer til live, finner sin form. At livet mitt blir til fiksjon.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Mange av oss går rundt og bærer på en «Iggy-historie». Enten via en spontanabort eller en abort, som meg selv. Hvordan sørge over en selvvalgt abort man ikke angrer på? Hvor begraver man fostrene, når man ikke kan begrave dem på kirkegården? Langt nede i ens egen underbevissthet? Med romanen min Iggy ønsker jeg å åpne opp et rom for å snakke om de som ikke ble. Et annet tema som går igjen i mitt forfatterskap, er dette med åpne versus lukkede forhold. Hvordan ønsker vi å leve ut kjærligheten vår, begjæret? Og hva skjer med våre emosjonelle kompass når vi blir løyet for?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg har hatt mange kriser, mer enn skrivesperrer med Iggy. Lenge fikk jeg ikke til den siste delen. Jeg skrev hundrevis av sider, som redaktøren min refuserte. Jeg skrev på ny og fikk enda en refusjon. Men det var umulig å gi opp så nærme slutten. Jeg gir egentlig aldri opp. Jeg lette i en gammel dagbok fra 2017, og der fant jeg noen tekster om kjærlighetens og kunstens vanskelige betingelser i småbarnstilværelsens kaos. Jeg jobbet videre med disse som utgangspunkt. Da Julian, kjæresten min, og jeg var på ferie i Tyskland sammen med barna våre noen uker senere, leste jeg det jeg hadde skrevet høyt mens Julian kjørte på Autobahn i 150 i timen og barna sov i baksetet. Jeg var nervøs, det handlet om ham, om familien vår. Men han var profesjonell. Ga meg konstruktiv kritikk, jeg skrev videre mens bilen suste av gårde slik at billysene så ut som stjerneskudd i mørket. Sånn holdt vi på helt til klokka to om natta. Dagen etter sendte jeg den fjerde delen til redaktøren min, denne gangen fikk jeg ja og Iggy kunne endelig bli bok.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er en forfatter som bruker lang tid på å finne ut hva jeg driver med. Jeg starter ikke med et ferdig plot, spenningskurver, et ufravikelig tema osv., men føler meg fram, lytter til teksten, ser hvor den vil, lytter til mitt eget liv, ser hva det vil. Jeg skriver, i likhet med mange før meg og samtidig med meg, tett på eget liv. Mitt liv har i stor grad foregått i ulike kunstneriske sub-kulturer rundt omkring i Europa, i tett dialog med litteratur og kunst. Dette, og min bakgrunn fra bygda i Norge, er både mitt skriftmateriale og har formet blikket mitt på dette materialet, om det gir mening. Selv om jeg bruker meg selv som muse – noe som er en fordel siden jeg kan behandle meg selv så skjødesløst jeg vil – tar det lang tid å finne hendelser i eget liv med litterær verdi jeg kan fiksjonalisere. Jeg føler meg som en skulptør, jeg bygger først opp en stor tekstmasse, og så hugger og sliper jeg i avsnitt, setninger, ord til teksten nesten er borte, bygger den opp igjen osv. Fra rundt 1000 sider, har Iggy blitt en tynn roman på 222 sider. Jeg har tro på at det man stryker ikke forsvinner, men legger seg mellom linjene.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg hadde dragning mot skriften allerede i barndommen. Jeg lengtet ut av bygda Bø, ville se verden. Men vi måtte for det meste være hjemme på gården og passe på kornet. Litteraturen ble min måte å reise på. Jeg var ofte alene i huset mens pappa jobbet ute på jordene og mamma var på møter i Senterpartiet, da skrev jeg egne historier for å underholde meg selv. Men det var brannen av barndomshjemmet mitt som gjorde meg til kunstner. Jeg ble opptatt av brannens poesi, og å leke i restene etter det brente huset, i asken. Senere så jeg Offeret av Tarkovskij, og det var som å se huset mitt brenne på ny. Jeg skriver om brannen i debutromanen min Anatomi. Monotoni. Jeg drømte tidlig om å bli forfatter, men turte ikke fortelle det til noen. Ikke før jeg møtte min franske eksmann som søttenåring på et diskotek i Sør-Frankrike. Selv om jeg knapt kunne snakke fransk da vi møttes, og holdt på med teater, film og foto på gymnaset der, var han overbevist om at jeg hadde et litterært talent og pushet meg til å tørre å satse på det. En annen stor inspirasjonskilde er livet og skriften til den franske forfatteren Marguerite Duras.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg jobber for det meste innenfor autofiksjonen, der forfatterens eksistens og livserfaring er en viktig ingrediens i leseropplevelsen. En maskin har hverken et liv å hente inspirasjonen sin fra eller en personlighet. En tekst skrevet av en maskin er kanskje en interessant kuriositet. Den kan sikkert bli ok, men hvem vil lese ok litteratur når det finnes fantastiske bøker?

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– De to siste bøkene til Linn Ullmann, De urolige og Jente 1983 gjorde inntrykk på meg. Jeg liker hennes bevegelse fra fiksjonen mot autofiksjonen. Jeg kunne tenke meg å diskutere med henne hvordan å bruke seg selv, og sine nærmeste, litterært. Hva som skjer med språket da, hvilke hindre som oppstår og hvordan å overkomme dem.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jentedyr av Cecilie Lind er en roman som grep fatt i meg fra første setning. Denne Lolita-fortellingen, fortalt fra Lolitaens perspektiv, den 13 år gamle Sara, har et språk, et begjær, en desperasjon, en overskridelse og en ømhet som gjorde meg yr. Energien, språkbruken og setningsstrukturen i denne teksten hadde, for meg, noe nyskapende og friskt over seg, det fikk meg til å sluke romanen hel, og etter at jeg hadde fortært ordene, bildene, det uforskammede begjæret til den unge jenta som forfører voksne menn, for eksempel pappaen til bestevenninnen og rivalen sin, hadde jeg vondt i magen i lang tid. Dette er ikke stoff som er lett å fordøye.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå befinner jeg meg mellom bøker. Med meg på sommerferie har jeg franske Constance Debrés selvbiografiske roman Love med tender – som handler om hennes egenvalgte sosiale fall og seksuelle oppvåkning. Jeg tiltrekkes av folk som tar radikale valg og hva slags skrift som oppstår da. Debré forlater sin juristkarriere, den fasjonable leiligheten midt i Paris og ektemannen gjennom 20 – kommer ut av skapet som lesbisk og risikerer å miste samværsretten til sin åtte år gamle sønn Paul for å leve et utsvevende liv. Andre bøker med på reisen er Vanessa Springoras Samtykke om hennes lange forhold til en berømt fransk forfatter. Da forholdet startet var hun 13, han 50. Romanen endret Frankrike juridisk. Jeg planlegger også å lese min gode venninne Mette Karlsviks Året har tretten netter og Jævla menn av Andrev Walden. Sommerferien min står altså i autofiksjonens navn.