Knut Lundby: Kristendom på medienes nåde

­Lesetid: ca. 13 minutter.

Tilbakeblikk på tre egne studier om medier og religion gjennom et spenn på femti år kan hjelpe til et blikk på kristendommens situasjon i Norge i dag. De tre undersøkelsene setter fram hver sin påstand om kirke og religion, kristendom og medier:

Første del av 1970-tallet: «Tilpasning eller forskansning?» Kirken sto i valget mellom å tilpasse kristendommen til den allmenne kulturutviklingen, eller å forskanse seg og kristendommen i egne religiøse avlukker.

Midten av 1980-tallet: «Folkekirkens oppløsning». Sterke, tette menighetsmiljøer med bakgrunn i pietistiske tradisjoner kunne få tause kristne til å trekke seg tilbake, slik at folkekirken mistet noe av det brede fundamentet for kristendom i befolkningen. Innvandring og økende mangfold bidro også til å utfordre folkekirken.

Begynnelsen av 2020-tallet: «Religion i medienes grep». Medienes gjennomgripende innflytelse i samfunnslivet setter rammer for formidlingen av kristendom og all annen religion.

Påstandene fra disse tre undersøkelsene drøftes nedenfor.

Diskusjonen konsentreres om kristendommen. Her gjelder den siste påstanden, altså «kristendom i medienes grep». Videre avgrenser jeg diskusjonen til kristendom i Den norske kirkes form. Jeg er godt klar over det levende kristenlivet som utfolder seg i Den katolske kirke i Norge, i frikirker og i immigrantmenigheter. Men jeg gjør det enklere for meg selv: Når jeg skriver om «kirken», er det den tidligere statskirken − som nå omtales som «folkekirken» − jeg sikter til.

I løpet av de siste femti årene har denne kirken gradvis mistet autoritet og innflytelse over nordmenns tro og liv, også blant sine medlemmer. Dette har skjedd i takt med økt mangfold og mindre respekt for autoriteter i samfunnet ellers. Egne åndelige erfaringer tillegges mer vekt enn tilhørighet til kirken som institusjon, hevder teologen Jan-Olav Henriksen og sosiologen Pål Repstad i en ny bok om «Gud etter at kirken mistet kontrollen».^[1] Hvor mye har dette med mediene å gjøre?

Endringene i medieteknologi, medietilgang, medieinnhold og mediebruk i Norge har vært enorme. Kort oppsummert:

På 1970-tallet hadde NRK kringkastingsmonopol. Det var bare én kanal i radio og én i fjernsyn. Avisene var lojale med hver sine partier.

1980-tallet ga forsøk med nærkringkasting og kabelnett. Partipressen gikk gradvis i oppløsning.

TV 2 slapp til på 1990-tallet. Kanaler fra utlandet over satellitt og kabel økte valgmulighetene i fjernsyn. NRK splittet sitt radiotilbud i P1, P2 og P3 og fikk konkurranse av kommersielle radiokanaler. Reklame ble tillatt utenfor NRK.

Digitaliseringen av «gamle» medier tok for alvor til på 2000-tallet. Internett vant fotfeste med verdensveven World Wide Web, Google-søk, nettaviser, Facebook og andre sosiale medier.

Mobiltelefonen ble «smart» og vanlig som mediemaskin og dataterminal i alles lommer utover 2010- tallet. Mediebrukernes data blir gull verd for selskapene på internett. I 2020-årene øker kritikken og forsøkene på regulering av de store utenlandske plattformselskapenes makt over våre liv.

Hva betyr denne utviklingen for kristendommens plass i samfunn og dagligliv? Svaret avdekkes etter hvert, med diskusjonen av de tre påstandene.

«Tilpasning eller forskansning?»

Kristendommen i Norge var i klemme av sekulariseringen allerede på 1970-tallet. Respekten for kirke og kristendom var fortsatt stor i andre samfunnsinstitusjoner. Men oppstand var på vei, med «Aksjon ut av statskirken», ungdoms- og studentopprør og kvinnekamp. Kirkens tidligere hegemoni og innflytelse ble utfordret både fra moderniseringen av samfunnet, svekket respekt for autoriteter og nye kulturuttrykk.

Denne sekulariseringen viste seg i den statlige monopolinstitusjonen NRK. Programmer om kirke og religion i NRKs ene radioprogram og ene fjernsynskanal i 1972 avdekket den milde sekulariseringen på denne tiden.^[2] Tre former for sekularisering ble belyst, i temaprogrammer om kirke og religion i reportasjer, debatter, magasiner og intervjuer. (Nyheter og forkynnende programmer ble holdt utenfor.) For det første, i hvor stor grad religion ble ansett som et privat anliggende. For det andre, i hvor stor grad religion framsto i et pluralistisk livssynsmarked. For det tredje, i hvor stor grad programmene viste kamp rundt kirkens og kristendommens stilling i samfunnet.

I disse temaprogrammene om religion i NRK tidlig på 1970-tallet slapp kirken til mer eller mindre på egne premisser. Denne analysen ledet til dilemmaet for kirkens formidling av kristendom: Sekulariseringen på den ene siden førte til tilpasning, på den andre siden til forskansning. Dette er motsatsene. I praksis er det sjelden så rentegnet. Motsetningen ble formulert slik:

«Kirken kan løse presset fra sekulariseringen ved tilpasning, ved å tilby sine varer» – altså kristendommen – «på det religiøse og ideologiske marked. Men dette vil kreve at kirken avsliper og tilpasser sine produkter» – kristendommen – «etter forbrukernes ønsker».

Eller «kirken kan møte utfordringen fra sekulariseringen med å forskanse seg i de tradisjonelle, små miljøer den makter å opprettholde. Bare innenfor slike avlukker kan kirken klare å holde på sin gamle bekjennelse som om ingenting var hendt».^[3]

NRKs monopolkanaler i radio og fjernsyn tidlig på 1970-tallet ga en viss dekning for forskansning, til å framstille kristendommen slik kirken og dens ledere med konservativ autoritet tolket den. Men i det lange løp, fram til i dag, har tendensen vært tilpasning til dominerende stemninger i samfunnet.

De kristne miljøene med tilknytning til Den norske kirke som framholder «klassisk» og «bibeltro» kristendom, er blitt færre og marginalisert. Kirken forfekter i dag en kristendom som i stor grad kommuniserer med sin samtid. Men beholder den sprengkraften i sitt budskap? Og hva har medieutviklingen å si for denne tilpasningen? Det kommer jeg tilbake til.

«Folkekirkens oppløsning»

På midten av 1980-tallet kunne tette menighetsfellesskap i Den norske kirke skape avstand til stillferdige medlemmer i kirken. Å skille mellom menighetskjernen og «de kirkefremmede», mellom kirkemedlemmer som var «innenfor» og «utenfor», var ganske vanlig. Forskansning i den indre menighetskjernen utløste prosesser i folkekirkens oppløsning.

Bakgrunnen for påstanden var en studie av menigheten i Tøyenkirken i Oslo fra dette kirkebygget ble tatt i bruk i 1907 og fram til aktiviteten ebbet ut i begynnelsen av 1980-åra.^[4] Da var kjernetroppene blitt gamle og bydelen i ferd med å bli overtatt av pakistanske innvandrere.^[5]

Kirken i Herslebs gate, vis-à-vis «gråbein-gårdene», som forfatteren Oskar Braaten skrev om, var en såkalt småkirke. En småkirkemenighet var ment å være «menneskenær».^[6]Den dekket et lite geografisk område, men kirkebygget hadde mange rom for ulike formål. «Se, Guds bolig er hos menneskene», siterte den første presten fra Bibelen da Tøyenkirken ble innviet.

Kirken var ment for arbeiderbefolkningen på Tøyen. Men de som kom til å dominere menighetsaktiviteten, var «finere» folk fra andre områder i byen. De utviklet sitt eget fellesskap, «troskollektivet», i motsetning til beboerne i strøket. I Tøyenkirken ble det «vekkelser» med stor tilslutning, som trakk folk utenfra og på sett og vis koloniserte kirken i dette arbeiderstrøket.

De fleste som bodde i området, regnet seg som kristne og var medlemmer i statskirken. Men den intense aktiviteten fra dem som styrte i kirken deres, fikk de lokale beboerne til å trekke seg stillferdig bort.

Siden folkekirken forutsetter bred kontakt med den del av folket som er døpte medlemmer i kirken – og det var de fleste på den tiden, antok jeg at forskansningen over tid ville føre til folkekirkens oppløsning. Men der tok jeg feil, folkekirken fant nye veier.

Vekkelsene og troskollektivet i Tøyenkirken var et eksempel på arven fra pietismen. Det kulturelle og sosiale mangfoldet i landet, som ble tydeligere fra 1980-tallet av, utfordret vekkelseskristendommen. Den brede folkekirkeligheten fikk nytt rom, med en mer åpen kristendomsform, særlig i de store byene. Folkekirken gikk ikke i oppløsning. Snarere fant folkekirken nytt fotfeste gjennom gradvis tilpasning til endringene i samfunnet og samtidskulturen.

Men troskollektivet måtte gi tapt. Småkirkemenigheten på Tøyen ble nedlagt. Kirkebygget ble overtatt av Kirkens Bymisjon. Det ble et senter for mennesker som kunne falle utenfor det gode selskap.

Samtidig som småkirkemenigheten på Tøyen ble avviklet tidlig på 1980-tallet, brøt Høyre-regjeringen kringkastingsmonopolet og åpnet for bølgen av nye kanaler i radio og fjernsyn. Med reklame og nye impulser fra utlandet via kabelnett og satellitt. Dreiningen av kristendommen til en ny folkekirkelighet er ingen direkte «effekt» av den nye medievirkeligheten. Men indirekte har mediene spilt en viktig rolle. Det ble tydelig i tiårene som fulgte.

«Kristendom i medienes grep»

Fram til 1980-tallet hadde statskirken, med sine biskoper og prester, bred inngang i kringkasting og (borgerlige) aviser. De fleste redaksjoner viste respekt for kirken og kristendommen i sin dekning.

Senere ble denne innflytelsen svekket. Kirken hadde ikke lenger samme autoritet i møte med mediene. Kristendommen havnet i økende grad «i medienes grep».^[7]

De redaksjonelle mediene – aviser og kringkasting – skiftet oppmerksomheten fra kirken som institusjon til menneskers liv, tro, tvil og åndelighet. Dette er skiftet som Jan-Olav Henriksen og Pål Repstad påpeker i sin nye bok, men de framhever ikke medienes rolle i denne utviklingen. Dreiningen i nyheter, intervjuer, reportasjer og underholdning må imidlertid være en viktig del av forklaringen på skiftet som Henriksen og Repstad framstiller. Mediene både formidler og former slike forandringer i kulturen.

Dekningen av kristendom fant sted i økende grad nedenfra, om menneskers opplevelser. Medienes blikk på kirken ble samtidig mer kritisk, og gjerne rettet mot konflikter, misbruk og lukkede miljøer. Hvis nyhetsredaksjonene i det hele tatt brydde seg om kirkens virksomhet.

Mediene former bildet av kristendommen i offentligheten. Mange redaksjoner har høye standarder for sitt journalistiske virke. Men de må hele tiden gjøre valg og utvalg. Alt kan ikke dekkes. Konfliktfulle saker får fram brytningene i samfunnet og kulturen. Alminnelig kristenliv når sjelden opp. Det er i dette mediebildet at kristendom i Norge er utlevert til medienes «nåde» – og nådeløshet.

Det inntrykket lesere, seere og lyttere møter i mediene, setter gjerne spor i deres personlige oppfatninger av kristendom. De som er aktive i kristne miljøer, kan selv vite bedre enn det de møter av beskrivelser i kringkasting og aviser. Men for de mange som ikke er «innenfor» de kirkelige miljøene, kan mediedekningen gi et skjevt inntrykk av både kirke og kristendom.

Sosiale medier og utvekslingen på internett skjerper situasjonen. Nettet, via smarttelefon, nettbrett, datamaskiner og store skjermer, opptar mye av nordmenns tid. Alle kan uttrykke seg på nettet. Aktører på nettsteder og i grupper på nettet framstiller sin versjon av kristendom. Men det blir gjerne i avgrensede fora, med likesinnede. Kirken er på nettet, men i enda større grad er det enkeltmenneskers tanker, utspill og kritikk om kristendom og åndelighet som rår. Det er mulig å ytre seg også om kristen tro. Men kristendom opptar en svært begrenset del av skjermbruken. Slik sett er kristendom i nettets grep.

Dagens situasjon

Hvor står kirken og kristendommen i Norge i dag i lys av de tre påstandene?

«Tilpasning eller forskansning?»

Noen kristne miljøer, også innenfor Den norske kirke, skjermer seg og velger forskansning. Men i større omfang skjer det i frikirkelige miljøer. Folkekirken går helst tilpasningens vei og justerer sitt budskap etter retningen i samtiden. Det skjer ikke uten teologisk refleksjon og begrunnelse, men det er tilpasninger. Holdningen til LHBT+ er et toneangivende eksempel. Helvete eksisterer knapt lenger i forkynnelsen. I andre spørsmål kan kirken og kirkefolk være i radikal utakt. Det gjelder ikke minst innvandringspolitikken, med kritikk av myndighetenes strenge forvaltning. I sum framstår en romslig og lite dogmatisk kirke med en kristendomsform som legger vekt på at Gud er kjærlighet.^[8]

«Folkekirkens oppløsning»

Den norske kirke mister medlemmer, gudstjenestesøkningen går ned, og færre bruker overgangsritene som kirken forvalter. Men fortsatt er 3,5 millioner medlemmer i folkekirken. Utmeldingstallene er tross alt ikke drastiske. Den norske kirke er den største organisasjonen i det norske sivilsamfunnet. Ikke alle kirkemedlemmer svarer klart at de tror på Gud, men troen har mange fasetter. Kulturkristendommen er også en form for kristendom.

Folkekirken har ikke gått i oppløsning. Medlemstallet er fortsatt høyt. Den norske kirke har fått grunnlovsvern. Den «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».^[9] Og kirken selv har omdefinert kravet til oppslutning der færre enn halvparten av innbyggerne er medlemmer. Det gjelder flere bydeler i Oslo. Der viser kirken til sin åpne profil og sin aktive medvirkning i lokalmiljøet som tegn på at den fortsatt er folkekirke.

«Kristendom i medienes grep»

Redaksjonelle medier, underholdningsmedier og sosiale medier formidler brytninger og endringer i samtidskulturen, som kristendommen i Norge er en del av og må forholde seg til. Men mediene former og formaterer også disse omgivelsene og bildet av kristendommen. Slik sett bidrar mediene til å endre kirken og trosforestillinger både innad i folkekirken og blant folk. Mediene er selvsagt ikke alene om denne påvirkningen. Mediene er mellomledd som fanger opp tendenser og strømninger i kulturen, politikken, økonomien og det sosiale livet. Men i dette er mediene en selvstendig kraft som tolker, redigerer og formaterer sine omgivelser. Satt på spissen er kristendom i Norge derfor på medienes nåde.

Tilpasningens kunst

Hvor fører dette hen? Noen personlige tanker:

Hva blir avgjørende for folkekirken og kristendommen i Norge i framtiden? I en tid der oppslutningen og deltakelsen i kirken som institusjon svekkes, og de egne, individuelle troserfaringene får større vekt?

Den enkelte former kristendommen i sitt bilde, ut fra sine personlige erfaringer og møter med andre mennesker – men også ut fra inntrykk i mediene. Dekningen av kristendom er som råstoff for den enkeltes bearbeiding av egen tro og tvil. Hva som utelates og hva som dekkes, og hvordan kristendom framstilles, er viktig for den enkeltes forståelse. Den økte vekten på sanselighet, erfaringsorientert og estetisk religion stimuleres særlig gjennom mediene, påpeker Pål Repstad.^[10]

For framtiden til Den norske kirke er mitt svar: Det avgjørende er at kirken makter tilpasningens kunst. Med det mener jeg at kirken klarer å lytte til samtiden og møte mennesker i dagens sammensatte livssituasjon. Det krever tilpasning, men ikke motstandsløs jatting.

I møte med mediene innebærer dette å forsøke å forstå hvordan tro og tvil, urett og rettferdighet uttrykkes på TikTok og i andre sosiale medier, i nyhetsdekning og underholdningsprogrammer. Dette er å lytte etter åpningene for kristen tro og tanke i mediemylderet, og så spille inn der. Kirken kan gjerne reise kritiske røster mot lettvint kommersialisering og overflatisk sekularisme, så lenge det ikke skjer med moralsk pekefinger. For det fører ikke fram i dagens samfunn.

For å si det litt høystemt: Kristendommens framtid i Norge beror i denne sammenheng på at kirken klarer å formidle nåde fra Gud, selv om kristendommen er utlevert på medienes nåde.

For videre lesing: I min bok Religion i medienes grep er det en rekke eksempler som legger grunnlag for påstander i dette essayet.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.