Har Rommen Scene funnet teaternøkkelen?

Teater med gjest: I denne artikkelserien tar journalist Nina Kraft med seg en gjest på teater, og intervjuer vedkommende etterpå. Denne gangen: Tatovering med kultursosiolog Håkon Larsen.­

– Vi var på teater på et sted hvor det flerkulturelle Norge bor. Stykket var satt i et miljø ikke ulikt deres eget. Det varte ikke altfor lenge, det hadde humor og rapmusikk ble brukt aktivt gjennom stykket, tilføyer kultursosiologen.

Vi har nettopp gått ut av teatersalen som ligger i Rommen Ungdomsskole, mellom Romsås og Vestli på T-banen. På banen opp noterte jeg meg at de reisende ble mer og mer fargerike.

Fullt så mye melanin kan jeg ikke spore i salen, men det er da en del ungdom med synlig flerkulturell bakgrunn der. Og det er et yngre publikum enn jeg er vant til å se.

Mannsdominert

Forestillingen begynner med en ung svart kvinne på en hvit scene. Hun prøver seg frem, går litt fremover, litt bakover, ser usikker ut. Hvem er jeg, tenker hun kanskje, hvordan skal jeg presentere meg overfor publikum? Kanskje også: Har jeg et slag krav på meg til å si det viktigste som er å si om det å vokse opp i et flerkulturelt miljø?

I et tungt mannsdominert miljø også, viser det seg. Ikke fordi vi får se en masse menn på scenen, ikke en eneste en faktisk, men fordi kvinnen stadig vekk snakker om menn. Hun snakker ikke om moren sin, vi vet ikke om hun har noen. Hun snakker om faren sin, som hun aldri har kjent ordentlig, og som nå ligger for døden, oppspist av kreft.Hun snakker om kjæresten sin etter hvert – Ibrahim – han som «staver som en tiåring», og som døde i krigen, sannsynligvis Afghanistan. De andre guttene hun nevner er også døde, én i bilulykke, én av stoff.

Den eneste andre kvinnen i stykket er venninnen Jasmin. Da vår hovedperson og Jasmin hadde sommerjobb som 14-åringer i en klesbutikk, får vi høre, spurte sjefen hennes om hun var «trang der nede». De to jentene hevnet seg ved å rundstjele butikkeieren, inkludert klærne han hadde på seg, og droppet nøkkelen i kloakken.

Hun mistet jomfrudommen som 14-åring også, i en scene som minner om en komisk pornofilm. Hun trer et kondom på mikrofonen og sutter på den mens hun smatter høylytt. «Å dette er det mest romantiske jeg har opplevd i mitt liv», stønner hun. Publikum ler. Det er kanskje flere som har en sår, pinlig og lite romantisk første-sex-opplevelse og etterpå å ha forkledd den som en kul erfaring.

Universelle temaer

– At også jeg, en middeladrende majoritets-middelklassemann, finner stykket godt, interessant og morsomt viser også at det evner å kommunisere med et bredere publikum enn unge med tilsvarende erfaringer som personene i stykket, sier Larsen.

– Det tar opp noen universelle temaer relatert til død og avskjed, sårbarhet og styrke, og refleksjoner rundt kvaliteten i de nære relasjoner. Samtidig var det også interessant å bli kjent med mer spesifikke erfaringene med å vokse opp som kvinne i et flerkulturelt arbeiderklassemiljø.

– Hva betyr stykkets tittel, Tatovering i denne sammenhengen – det betyr jo ellers å bli permanent merket på kroppen, her er det vel mer sjelen?

– Hun fikk merket inn initialene til faren på armen, og viste dem til faren. Men han svarte ikke. Som han ikke svarte på datterens rop om kontakt. Det var ikke så mange svar. Men slik er det vel ikke i livet heller.

– Hun er veldig utagerende når hun ikke får bekreftelse – mer som en gutt enn som en typisk jente. Både hun og venninne Jasmin er tøffe i trynet, enten det er første samleie eller forsøk på overgrep, eller kjærestens død, eller når hovedpersonen dytter Jasmin ned på togskinnen så hun blør?

– «Shit happens», sier Jasmin da. Det er kanskje realistisk. Dette er et resultat av gruppesosialisering i ungdomsgjengen i et miljø hvor voksne autoritetspersoner ser ut til å være fraværende.

Avmystifiserende

– Beskytter hun sitt flerkulturelle arbeiderklassemiljø ved ikke direkte å kritisere mannsdominansen?

– Jeg synes hverken hun kritiserer eller beskytter. Hun forteller – sånn er det. Det vil publikum fra samme miljø kjenne igjen, og vi som kommer fra andre sosiale klasser og bydeler lærer kanskje noe nytt.

Han legger til:

– Jeg ble slått av noe du sa før vi gikk inn – at en lærer på skolen her hadde sagt at mange av hans elever synes teater er «skummelt». Dette stykket, presentert på denne scenen, tenker jeg har et potensial til å virke avmystifiserende på publikummere som synes det er litt skummelt å gå i teatret. Ut ifra de som møtte opp her i dag, ser ut som de også har lykkes med å trekke en del publikummere fra den tiltenkte målgruppen for stykket. At det serves gratis popcorn før forestillingen tar til, er jo også interessant som ledd i å ufarliggjøre teaterrommet, tilføyer professoren.

– Uten å ønske om å nedvurdere noen: Kan det bli for krevende fordi det ikke er en-til-en realistisk fremstilt, som på TV? Det er for eksempel to kvinner med ulik hudfarge som spiller hovedpersonen i to aldre; det er ingen kronologi; og ellers er det en del teatereffekter som er typisk for samtidsteater?

– Det tror jeg ikke. De unge i salen var jo med. De kom med tilrop en gang iblant – på steder der det kunne passe. De forstod humoren, som replikken om at det var 22 språk i blokka, men ingen kunne ett språk perfekt.

To personer som spiller én karakter er heller ikke så komplisert når det blir forklart, og det blir det her. Dessuten er bruk av slike virkemidler blitt så vanlig i populærkulturen, som i TV-serier, at jeg tror ikke det er mange som synes det er noe rart.

Nye koder

– Publikum reiste seg ikke på slutten og klappet taktfast i kor og sånt som nesten alltid skjer på en premiere?

– Nei, de hadde vel ikke lært seg alle kodene ennå, alt dette vi forventes å gjøre når vi er på teater. Og det tenker jeg er uproblematisk.

– Til tross for at teatergrupper i Norge og utlandet har reist rundt og hatt forestillinger på fiskevær og i fabrikker siden minst 70-tallet?

– Siden 50-tallet. Ja, det sitter veldig i at teater sikkert er vanskelig, skummelt, passer ikke for sånne som meg, og hva skal jeg ha på meg.

– Nynorsk kan øke avstanden til målgruppen?

– Selv om nynorsk sikkert kan være krevende for en del av det tiltenkte kjernepublikummet ved Rommen Scene, er det jo noe fint ved at det nettopp er det nasjonale minoritetsspråklige teatret som har etablert seg i en bydel med et mangfold av språklige minoriteter, sier han diplomatisk.

– Hva synes du om begynnelsen og slutten hvor den unge kvinnen gjentar at dette ikke skal dreie seg om henne selv, og så gjør det nettopp det?

– Og så gjentar hun at hun forsøker å tenke ut «noe globalt relevant-aktig»? Altså noe viktigere, liksom, enn en ung kvinnes oppvekst og forholdet hennes til faren. Globale utfordringer, er vel noe de fleste unge i dag bekymrer seg for og tenker mye på. Men så er de unge gjerne mest opptatt av sin egen verden allikevel. Ironien gikk nok ikke tapt for publikum heller.

Klassereise

I bilen på vei vestover – jeg bor i Vika, han på Skøyen og han kjører meg til T-banen – spør jeg om hva slags sosial bakgrunn kultursosiologen selv har.

– Jeg vokste opp i et lavere middelklassehjem, sier Larsen og forteller at faren hans var ingeniør, moren husmor og at mange av familien ellers hadde jobber som vanligvis defineres som arbeiderklasse.

– Og så ble jeg professor. Jeg har foretatt en klassereise, konstaterer han tørt.

– Gikk du mye på teater som barn, utover skoleteater – og går det an å si at teater er med på å befordre klassereiser?

– Ja, moren min fikk billige billetter på Det Norske Teatret via en bekjent, så vi gikk mye sammen – både på barneforestillinger og etter hvert stykker beregnet på voksne. Om dette ga meg en slags billett inn i middelklassen? Nei, ikke direkte, for det er ikke en så klar og entydig sammenheng mellom det å ha kunnskap om kunst og kultur og det å beherske de dominerende kodene i Norge som i for eksempel Frankrike. Bourdieus ideer om kulturell kapital har nok relevans her også, men virker nok ikke like sterkt som det Bourdieu beskriver.

– Jeg gir vanligvis ikke terningkast, men for at dette ikke bare skal bli sosiologi, men også teater: Jeg hadde gitt fire prikker, hvor mange prikker hadde du gitt?

– Fem, tror jeg. I hvert fall fire og en halv.