HP Gundersen: – Drivkraften bak platen er at jeg og Cecilie har hatt det veldig gøy med musikk sammen

Det kaller han, med angst for ikke å «høres riktig klok ut», et mirakel.

Nå er hun med i HP Gundersens mangfoldige, musikalske kollektiv, og spiller en rekke instrumenter på albumet – der han komponerer sangene, produserer og spiller gitar. Det gis ut under hans bandnavn The Last Hurrah (!!), som det femte – og mest europeiskinspirerte – i rekken.

– Snakket bare musikk

Leganger tok pianoet fatt etter at håndballkarrieren var slutt, og knakk koden til det å komponere selv. Den bergenske popmusikklegenden hørte en av komposisjonene hennes ved en tilfeldighet.

– Jeg elsket alt ved det stykket. Jeg tok kontakt, og vi snakket bare om musikk. Jeg tror vi ble forelsket i hverandre i løpet av den telefonsamtalen. Så kom pandemien og jeg flyttet ut til henne. Vi var nesten som fremmede! Men allerede etter en uke skjønte vi at dette aldri kom til å bli slutt, og forlovet oss.

Samtidig måtte den evig virkelystne HP Gundersen ha noe musikalsk å drive med under koronatiden. For at han skal få lyst til skape noe i musikken, må han ha minst én sparringpartner, «ellers blir jeg bare lei meg selv», sier han.

– Drivkraften bak platen er at jeg og Cecilie har hatt det veldig gøy med musikk sammen. Så ble det vi gjorde så bra at vi ville dele det.

Skaffet mellotron

Det viste seg raskt at de begge hadde en voldsom sans for den barokk-psykedeliske popmusikken anno 1967. Den som H.P. Gundersen har en enorm forkjærlighet for – men som Cecilie Leganger ikke hadde hørt før.

– Vi liker veldig godt popmusikk som har lånt veldig mye harmonisk struktur fra klassisk musikk. Slik som Beach Boys, Left Bank, Beatles og det britiske popbandet Nirvana. Vi er begge to også glade i filmmusikkomponister som Morricone og John Barry.

Det som virkelig gjorde susen for det musikalske kjæresteparets felles platearbeiderinnsats var at en mellotron gjorde sitt inntog i heimen. Det er et elektrisk tangentinstrument som spiller av analoge samples, og som hadde sin første storhetstid nettopp på 1960-tallet – da band som The Moody Blues ute og Popol Ace her hjemme yndet å bruke mellotron.

– Da kunne vi arrangere og orkestrere musikken som vi ville uten at det trengs et stort budsjett, forteller Gundersen og Leganger.

Vil spille live

Om bord på «Modern Nostalgia»s musikerlag befinner trommeslager Stein Inge Brækhus, Nora Yuyue Zheng på guzheng, bassist Andreas Naustdal og Mari Persen på fiolin seg, sammen med vokalister som Maria Due og amerikanerne Tim «Ledfoot» Scott McConnell, Foster Timms og Shane Alexander.

– Jeg hadde lyst til å lage et Bergen-lokalband, så jeg kunne spille mer live. Ellers er de så vanskelige å samle, påpeker H.P. Gundersen, som ble litt forskrekket da Cecilie Leganger kastet opp foran deres første konsert sammen. Hun ler når hun forteller:

– Da lurte Hans Petter på om dette var noe for meg. Da sa jeg bare «slapp av, jeg har vært gjennom dette før». Prestasjonsangsten min var enormt stor i håndballen også. Da jeg plutselig begynte med dette nye i livet fikk jeg angst for om dette kom til å gå bra. Men jeg vet at jeg må holde ut, komme over kneiken. Det er utrolig spennende å oppdage at det finnes ting i deg som du ikke er klar over.

Musikk også lagspill

Gjenkjennelig er også følelsen av lagspill, forteller Leganger – som sier hun iblant må klype seg i armen. Hun føler seg veldig heldig som fikk gå fra et miljø der laget står sterkt, altså håndballen, til et annet der hun fikk bruke de egenskapene hun hadde lært gjennom et helt liv.

For HP Gundersen har bygget seg opp et stort nettverk, både internasjonalt og på hjemmebane, en hel verden av det han kaller «givende, kreative mestermusikere».

– Alle oppsøker musikal stimulans. De beste oppsøker de beste, sier han uten å blunke og kaller musikerkollegene rundt i verden for «familien sin».

– Det viktigste av alt når det kommer til musikk for min del, er all kjærligheten som finner sted i sånne miljøer. I den ikke-narsissistiske avdelingen av musikkverdenen finnes det inderlige, ydmyke, begavede mennesker. Når jeg treffer slike, tar jeg vare på dem.

Første syretripp

HP Gundersen sier han laget en plate han selv har lyst til å høre, og avviser nærmest på sitt særegne vis tittelens nostalgifremkallende assosiasjoner.

– Jeg driver ikke med retromusikk, for jeg er vintage. Jeg var der da det smalt. Den gamle musikken er mitt fundament. Mitt første møte med musikk var «True Love» av Cole Porter med Bing Crosby. Så bygger jeg den nye musikken på den gamle stammen. Det hører du i mange av mine komposisjoner i dag. Popmusikken var veldig harmonisk kompleks på 1950-tallet, og jeg lærte å elske det lenge før jeg hørte Beatles – som jeg likte fordi de brukte gammeldagse akkorder!

I mai rundet HP Gundersen 70 år. Han minner om at Mick Jagger er 80 – og med Stones har laget et av sine beste album.

– De er så oppegående at det ikke blir galt. I 50 år har de fått høre at de er for gamle, sier han – og påpeker at dagens eldregenerasjon er helt utrolig. Han mener de er svært åpne for ny musikk fremdeles, fordi de er oppvokst med alle forandringene som skjedde i musikkens gullalder.

– Når de tenker tilbake på sin ungdom, så tenker de på sin første syretripp!