Litteraturen – vårt siste håp

Torunn M Eriksen

Torunn Margrete Eriksen har nordisk hovedfag fra Universitetet i Tromsø og har jobbet som skribent, frilansjournalist og lektor i videregående skole. Hun har vært sentral i utviklingen av det lokale kulturlivet på Lillehammer og skapte konseptet og la grunnlaget for Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene.

Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene feirer 30-års-jubileum i år. Festivalen åpnet tirsdag 3. Juni med fest-forestilling i Maihaugsalen. Forestillingens kunstneriske del var helt og holdent viet samisk kultur og speilet dermed årets hovedfokus: Litteratur fra Sápmi og nordlige minoriteter.

Under årets Litteraturfestival holdt Torunn Margrete Eriksen avslutningsforedraget i seminaret for barne- og ungdomsbokforfattere på Nansenskolen. Hun pekte på den viktige rollen festivalen har spilt i Norden i 30 år og hvorfor den er viktigere enn noen gang som beskyttelse av det frie ordet, av litteratur som kunstnerisk uttrykk, som møteplass der vi kan bli i stand til å se det menneskelige også i den som synes fremmed og fiendtlig.

---

Da jeg var barn fikk jeg ei lita bok jeg aldri har glemt. Boka om «Snømannen»¹ og ei jente. Gullryggen på boka glitret, fargene var et syn – i hvitt, nesten ikke blått, litt rødt, bitte litt gult, og noe veldig svart. Jeg husker bokstavene, lukta av mormor, lukta av papir og trykksverte da hun åpnet boka og bladde i den. Jeg husker alt. At jenta bygde snømannen. At det var vanskelig. At hun fikk det til likevel. At hun og han snakket med hverandre. At hun tok av seg det røde skjerfet og kledde det på snømannen før hun måtte gå inn og legge seg. Og da hun våknet: At det forferdelige hadde skjedd. Alt var ødelagt. Snøen var smeltet. Snømannen var falt sammen. Jeg ville bygge snømannen opp igjen. Jeg ville rydde. Hjelpe henne. Reparere. Begynne på nytt. Jeg ville lese boka omvendt vei, jeg ville høre boka om igjen og om igjen. Så jeg satte mormor på repeat. 

Fortellinga ga meg meg språk til å forstå meg selv i omgivelsene.

Vi er tidlig på 1950-tallet. Husene omkring oss er bomba og brent ned. Foreldrene mine rydder i ruiner og bygger. De har alltid mye å gjøre. De driver med gjenreisning. Mormor og jeg leser og vi synger sammen med søstrene hennes. Skillingsviser. Slik skaper vi oss ei framtid i en ødelagt by, mellom grå murer og svære, tomme gap etter vinduer og dører, på slagmarka etter 2. verdenskrig i Narvik.

Snømannen ble grunnen til at jeg ville lese selv, til at jeg ville studere litteratur og til at jeg skrev en avhandling om skillingsviser² .Jeg fant ut at mengder populære, folkelige viser på skillingstrykk, en gang ble kjøpt opp og makulert. Jeg var ung og det jeg fant sjokkerte meg: Viser som folk likte, som folk sang, skrev ned i visebøker, ble bekjempet, rett og slett tilintetgjort. Saken var at fiffen i det litterære selskap anså visene for «skadelig vulgærpoesi». Den fiffen samlet seg blant annet i Efterslægts Selskabet som ble dannet i 1786 i København, hvor norske Edvard Storm var et produktivt medlem. 

De «stjal» visenes populære melodier og fikk dermed direkte inngang i allmuens musikalske hukommelse med sine nyskrevne, «edlere» tekster, det de kalte «forbedrede viser for allmuen». Alt gjort for opplysningen og oppdragelsens skyld! Vi kan vel kalle det overstyring.

Fortellingen om Snømannen og det jeg fant ut om skillingsvisene ble nok også grunnen til at jeg fikk en prat i kassakøa på Coop et par dager før jul en gang. Jeg hadde plukka med meg Knoll og Tott fra hylla og kom i snakk med ei dame i køa. Jeg spurte om hun også leste Knoll og Tott.

- Nei, jeg leser ikke, sa hun, jeg har det ikke med det …
- Aldri? Ingenting?
- Nei.
- Ikke tegneserier engang? Stomperud eller – ting man finner i hylla her ved siden av kassa?
- Nei …
- … eller … (Hun dro på det. Så kom det)
- … bare «Isfolket». Og det er jo ikke akkurat lesing, vil jeg si 

Vi behøver forhåpentligvis ikke si mer i 2025. Vi vet at dette betegner et makt-avmakts-forhold. Menneskelig sett, helt forjævlig. Det viste seg at de leste Margit Sandemo sin serie, Sagaen om Isfolket (1982–1989)³ på jobben – bøkene gikk på omgang. De snakket om fortellingene i matpausene. Det hadde pågått et par tre år. De hadde snart lest alle 47 bøkene. Det er altså tale om 11 750 siders tekst. 11 750 siders tekst som utgangspunkt for opplevelser, samtaler, undring og refleksjoner.

Samtalen i kassakøa på Coop og det jeg fant ut om skillingsviser har minnet meg om det jeg tenkte som barn da jeg leste boka om Snømannen. Jeg så og skjønte at foreldrene mine som «aldri» var inne, ville rydde og reparere. Jeg så at det som var ødelagt kunne repareres. Jeg tenkte, opplevde og opplever den følelsen alltid, at jeg vil være med på å reparere, at alt kan bli fint igjen. Fokuset er framtida.

LES OGSÅ: Niels Fredrik Dahl i samtale med Alf van der Hagen: Skriving er en slags troshandling

Poenget er leseropplevelsen og betydningen den kan ha. Poenget er det skjøre forholdet mellom tekst, leser og opplevelse og det vi vet: At ytre forhold kan støtte eller forstyrre leseopplevelsen. At ytre, dominerende krefter, gjennom historien, viser seg å kunne gripe inn i, forstyrre og ødelegge dette kommunikasjons-feltet. At vi har å gjøre med sensur.

Med dette som bakteppe ble Norsk Litteraturfestival skapt og har fått sin betydning i det nasjonale og internasjonale litteraturfeltet. Vi er stadig i en kamp for ytringsfrihet. Bøker trekkes tilbake verden over. Festivalen trengs mer enn noen gang. Leseopplevelsene må forsvares, litteraturen må forsvares.

Forfattere er viktig for vår eksistens. Vi behøver bøkene. Vi behøver en festival som gir forfattere faglig støtte og påfyll, mulighet til å møte hverandre, og snakke om skriveprosessen, når forlaget sender boka til trykking, når mottakelsen av boka ennå er i det blå og hundre spørsmål melder seg. Blir den innkjøpt til bibliotekene? Blir den omtalt? Blir den oversatt? Blir den markedsført? Går den i glemmeboka

Gjennom 30 år har forfattere, litteratur og lesere fått en tydelig plass og møteplasser i det offentlige rom. Det har sikret fokus på bøkenes og lesingens betydning. Festivalen skaper leselyst.

Når taxisjåføren her om dagen, kjører meg ned gjennom byen til et arrangement i Lillehammer Bibliotek, med en av årets bøker på dashbordet, når han sier at han har den med seg for å lese i pausene og gladelig snakker om handlingen i boka, er det fristende å tenke at Litteraturfestivalen har hatt en smitteeffekt, også over i testosteronfeltet.

Men ikke bare der.

Ta for eksempel de gule kyllingene, rekker av små unger som kommer strømmende i flokker til festivalen. Med lærerne sine. De er forberedt. De har lest og snakket. De har møtt forfattere. De er forberedt fordi arbeidet de gjør er gjennomtenkt. Lagt til rette. De er blitt interessert.

Mange ungdommer fra alle landets fylker deltar under festivalen. Gjennom året leser de nominerte bøker til årets «U-pris»⁴, prisen for årets beste ungdomsbok. De argumenterer skriftlig for boka de mener er vinneren. Så kommer de til Lillehammer fra Finnmark for eksempel og er med på kåringen. Foreningen Les, festivalen og fylkene samarbeider om dette artige og fremtidsretta leseprosjektet.

Å ha fokuset på barn og lesemuligheter er enormt viktig. Å lese utvikler språket, evnen til å tenke, friheten til å tenke selv, til å tenke nytt. Festivalen har satset på barna. Nøkkelprogrammet PEGASUS som ble bygd opp av forfatteren Widar Aspelid og nå drives av Ole Ivar Burås Storås, trekker mengder av barn og unge til festivalen. I jubileumsåret er det snakk om at 110 av festivalens 260⁵ arrangementer er rettet inn mot barn og unge. Arrangementene er gratis og utviklet i et samarbeid mellom Festivalen, Lillehammerskolen, Biblioteket og Den Kulturelle Skolesekken. Dermed er leseprosjektene tilgjengelig for alle barn. Å lese skaper forutsetninger for å kunne stå opp med egen vilje og ytre seg!

Programmet på festivalen er innholdsrikt.

Det handler om litteratur fra alle kontinenter, muligheter til å bli kjent med forfatterskap. Skjønnlitteratur. Sakprosa. Alle sjangre. Vi møter debutanter. Erfarne forfattere. Mange vi ikke visste om. Oversettere. Kritikere. Vi får opplesninger. Seminarer. Debatter. Folketaler. Direkte møter med mennesker der vi kommer inn i andre menneskers, ofte fremmede kulturers tankegang.

For meg framstår programmets bredde som et litteraturens vindu slik Kassel eller Venezia er det for billedkunst. Norsk Litteraturfestival blir som et marked du kan gå inn i. Du kan gå i dybden der du har planlagt å gå. Eller du kan gå inn der du tilfeldig dumper på noe du aldri visste fantes.

I 2024 kom det kritikk fra kultursjefen i Stockholmsavisa Expressen, Victor Malm. Han svippet innom kritikerseminaret på festivalen, og etter besøket skrev han 3. juni en artikkel i sin egen avis.⁶ Han syntes selve litteraturen ble borte i ståk og støy og skreiv det slik: «Jag åkte til Norge, drack dyr öl och såg ett problem». Han syntes at han hadde oppdaget festivalen som et «jippo» med forfattereventer som flyttet fokuset bort fra litteratur og bok og til forfatter.

Han skrev at «Forfatteren har erstattet boka som litteraturens primære vare». Han mente at dette kom til syne som «koseprat fra scenen mellom forfattere og samtale-ledere». At forfatteren dermed står i fokus og i veien for selve boka, for litteraturen.

Victor Malm reiser en interessant problemstilling. Jeg er ikke fremmed for tanken. For eksempel i de intense forestillingene med Vigdis Hjorth gjennom årene. Hvor gikk grensa mellom boka og Vigdis Hjorth da? For eksempel i den nærbildedialogen mellom henne og Alf van der Hagen i Kulturhuset Banken i 2024, på scenen, der de går lenger enn langt inn i sin personlige og private relasjon. Og det er bortimot pinlig – helt til en ung student bakerst i salen assosierer til naturalismen i norsk litteratur; og ikke kan la være å si det hun tenker på. Snakker høyt fra bakerste rekke, bryter av samtalen på scenen, spør hva Vigdis Hjorth tenker om sitt forfatterskap og den retningen i norsk litteratur, og Vigdis Hjorth, som aner at det skjer noe, vender seg i bøyd stilling mot salen, lytter, strekker seg opp mens hun hører, svarer, glir inn i en samtale med studenten og er dermed reddet fra å havne rett i fanget på Alf van der Hagen. Vipps var vi inne i litteraturen.

Jeg følger Victor Malm til en viss grad. For hvor interessant for litteraturen var den sterke vektleggingen på egne opplevelser i Arv og miljø fra 2016 og motboka som søsteren, Helga Hjort skrev, Fri vilje i 2017? All den private skittentøyvask for åpen scene. Hva mer enn sladder og heidundrende forestillinger var det der? Blir ikke Hjorth- biografien stående i veien for fiksjonen på den måten? Blir ikke personen stående i veien for boka? Blir ikke forfatteren dermed den litterære varen? Og boka den tapende part?

Den diskusjonen er ikke over.

Vigdis Hjorth er en multikunstner. Forfatter, artist og performancekunstner. Publikum tar imot det hun gjør med åpne armer. Det er gull verdt. Hun river oss med. Vi er med på å bryte is og grenser. Knuse noe stivna. Bråke. Det er deilig. Befriende. Og jeg behøver ikke å bryte fartsgrensa på lenge. For det har allerede skjedd. Jeg har sagt at det er bra at festivalen holder tak i Vigdis Hjorth, at hun er her hvert år. At hun får spillerom. Vi snakker om en formidlingsvariant i litteraturen, talen, den muntlige kunstarten. Forfatteren blir som en døråpner.

Boka taper ikke. Den er bare et annet sted i slike øyeblikk. Jeg kommer aldri til å glemme det snille, skjerpa og morsomme møtet mellom den eritreisk-fødte, svenske forfatteren Sami Said og biblioteksjef på Lillehammer, Cathrine Strøm i 2023. De snakket. Han leste. Jeg kommer aldri til å glemme boka de snakket om, hans bok: Människan är den vackraste staden.⁷

Bare tittelen! San Fransisco er hovedpersonen, en reisende som kommer fra Afrikas Horn og tilfeldig strander i og prøver å overleve i Europa, mens han hele tiden lengter hjem. Boka er en underlig, språklig reise inn i tillit, humor, vennskap, samhold og menneskelige handlinger, boka framstiller en oppfinnsom vilje, det som skal til for å holde ut og overleve i en ekstremt krevende samtid i vestlige omgivelser, der han, hovedpersonen er på oppdagelsesferd. Metoden er framstillingen av kontraster mellom overflod og knappe ressurser, metoden er frie, ville refleksjoner og humor utspilt gjennom hovedpersonen San Fransisco under tilstander jeg aldri noen gang har sett for meg. Jeg elsker boka for beskrivelsen av den viljen. Sami Said holder opp verdier vi trenger i vår velstand. 

Jeg har et eksempel til. Det er kraftig og referer til talen som kunstform. Eksemplet er fra 2024. Jeg snakker om Sumaya Jirde Alis «Folketale» i Søndre Park⁸ torsdag den 30. mai.

Den talen skapte interaksjon mellom sal og scene, bølger, og svære diskusjoner etterpå. Publikum revnet. Gråt. Noen ble opprørt og forlot arenaen. Jeg nevner dette fordi hendelsen demonstrerer verdien i en møteplass der mellomrommet mellom forfatteren og publikum fylles av betydning som skaper endring. Saken angikk alle.

Sumaya Jirde Ali snakket om rasisme. Hun slo tilbake. Kraftig. Hun snakket om det som skjer i et menneske når mennesket opplever å bli utsatt for rasistiske utspill og angrep. Hun snakket selve smerten, den forferdelige følelsen av å bli gjort til ingenting. Hun gjenskapte det forferdelig tunge løftet det må ha vært å komme seg opp igjen og bli til igjen etter at noe drepte menneskeverdet hennes.

Talen var adressert til en situasjon med Atle Antonsen, den norske komikeren, og den referer til hendelsen på Bar Boca i Oslo i 2022, der han kom med ytringer som hun følte rammet henne. Saken mot Atle Antonsen ble henlagt. Han ble trodd på at han ikke oppførte seg aggressivt og at situasjonen må forstås mer nyansert og annerledes enn vi forsto den til å begynne med. Antonsen har beklaget og bedt Sumaja Jirde Ali om unnskyldning.

Dette skal likevel ikke hindre Sumaya Jirde Ali i å ytre sin subjektive opplevelse og forståelse av hendelsen. 

To år etter hendelsen slår Sumaja Jirde Ali tilbake med språk mot det hun opplevde undertrykkende. Hun forsvarer seg, redder seg og redder oss med et språk som framstår nytt der og da med direkte forbindelse til en kilde hun bare lot flomme. Hun gjorde seg ikke til offer. Hun skjelte ut Atle Antonsens handling. Slik gjorde hun selve handlingen og ikke ham til fiende. Hun snakket med formuleringer som den dagen skapte innsikt, noe universelt, som flyttet en grense. I hvert fall i mitt sinn, i hvert fall i min hvite forstand.

Den franske litteraturforskeren Roland Barthes⁹ hadde frydet seg om han hadde vært der. Da hadde han sett det skje som han skriver om i Mytologier: Om hvordan språket, som er bundet i og uttrykker psykologiske og samfunnsmessige strukturer, kan forandres av forfatteren når trykket fra det etablerte språket er uutholdelig, og forfatteren gjør opprør og noe nytt kan skapes og oppstå i situasjonen; forfatterens eget språk som så bryter stivna forestillinger og fører til endringer. Her møtte vi talen som kunstform. Språket fikk være kniven vi behøver for å trenge gjennom overflata i kulturen og inn til nerven av det som ennå ikke er sett.

Språk, makt og ytringsfrihet. For ikke lenge siden analyserte «PEN – America» 4 218 (firetusen tohundre og atten) boktitler som hadde blitt forbudt fra skoler i USA i 2024. De fant bøker i forskjellige sjangre, skrevet for forskjellige aldersgrupper med fokus på fargede personer, rase, rasisme og LHBT -tematikk. Amerikanske myndigheter fordømmer og forbyr bruk av disse bok-titlene. Trosser dermed et av de viktigste prinsippene i et demokratisk samfunn. Det er et angrep mot ytringsfriheten. 

I 1993 opplevde Norge et direkte angrep på ytringsfriheten. Det gjaldt Aschehougs norske oversettelse av Salman Rushdis Sataniske vers¹⁰ (1988) som hadde fått ayatolla Khomeini til å dømme både forfatteren, oversettere og fremtidig forleggere av boka til døden. Muslimer oppfatter boka som blasfemisk. Dere kjenner saken: Drapsforsøket mot William Nygaard, den 11. oktober 1993. På mirakuløst vis overlevde han. Vi opplevde det mest alvorlige angrep på ytringsfriheten etter annen verdenskrig i Norge. Dette rystet oss alle.

William Nygaard og Aschehoug var med under pionerarbeidet med Litteraturfestivalen mellom 1992 og 1995; og etter hvert som Nygaard ble bedre, kom han tilbake til møtene våre. Med livvakter. Hendelsen understreket alvoret i arbeidet vi drev med. Vi hadde gjennomført Litteraturfestival – piloten i 1993 og gjennomførte også en festivalpilot til i juni 1994¹¹, begge med et sammensatt program, presentert i Lillehammer by som åpen festivalarena¹² slik vi kjenner festivalen nå. I ytringsfrihetens navn. Det var en seier overfor det vi fryktet kunne skje.

Å arrangere litteraturfestival i ytringsfrihetens navn er ikke bare-bare. I 2022 går diskusjonen høyt før festivalen åpner. Nok en gang viser festivalen sin betydning som samfunnsaktør. Den russiske invasjonen og krigen i Ukraina skremmer oss. Under programposten «Ukrainsk løype» vil festivalen gi publikum innblikk i forholdet mellom Ukraina og Russland. Både ukrainske og russiske forfattere inviteres til å delta. Det provoserer ukrainerne. Fem ukrainske forfattere reagerer. De nekter å delta på Litteraturfestivalens premisser og argumenterer. De sier at å plassere russere på samme festivalprogram som dem, midt i russernes angrepskrig, er å sette likhetstegn mellom overgriper og offer. Så de boikotter festivalen. Russerne de skulle møte var regimekritiske forfattere.¹³

Det er vanskelig å ikke hate den som myrder. Problemet er at vi tenker dårlig med hat og frykt som redskap. Vi trenger distanse til følelsene. Er det ikke akkurat det vi oppnår om vi klarer å slippe inn andre røster enn de vi helst klamrer oss til? Trenger vi ikke stemmer fra sammenhenger med fortellinger vi aldri har hørt? Slike som kanskje er vanskelig å tåle? Er det ikke nettopp det som skal til hvis vi skal forstå «den andre» – den vi ikke kjenner og aldri har møtt?

Programposten ble avlyst. Russerne og ukrainerne gikk glipp av hverandre. Vi gikk glipp av å høre dem. Vi gikk glipp av debatten. Festivalen mangler verken kompetanse eller klima for å ta en sånn debatt. Så dette var en uventa og tankevekkende hendelse.

Å lytte, ikke forgude Bernhard Ellefsen skriver interessant om Festivalens «klima» i Morgenbladet til 25-årsjubileet¹⁴ Vi er under koronaen. Han ser digitale overføringer fra festivalen, sammenlikner med festivalen- «live» og skriver at «denne festivalen knapt kan sies å gi mening uten smørbrød i Parken, stimling ved baren i Kulturhuset Banken, vandring mellom Kunstmuseet, biblioteket og teltet på torget før man tar det eksistensielle valget: Håkons Pub?» Han beskriver festivalens særpreg, det at festivalen forener et livlig folkeliv med faglig fordypelse og høye, kunstneriske ambisjoner. Så kommer det han skriver så gjenkjennelig om festivalens «klima» eller holdning, den stemningen som han opplever rammer inn samtaler, debatter og hendelser under festivalen.

«Arrangementene på litteraturfestivalen er ikke glatte shows, men ofte litt stotrende og prøvende (…) med litt skjelvende hender:

For her handler det ikke om hvordan Maja Lunde og Helene Flood føler det når bøkene deres blir solgt til Hollywood, men snarere om samtaler og diskusjoner som får lov til å være litterære eller inderlige eller litt innforståtte».

Nettopp. Leser jeg Bernhard Ellefsen riktig, har han sett det: Festivalens nerve. For på denne Litteraturfestivalen gjelder det å lytte, ikke beundre eller forgude.

Det handler om tillit og mot, det som skal til for å tåle egne forsøk på å snakke, undersøke, forstå, tryggheten publikum trenger for å sette undring og ny erfaring på begrep. Det handler om interaksjon, om det som gjør at publikum fra alle kanter planlegger å oppsøke festivalen, at publikum viser sin interesse og oppmerksomhet, at folk føler seg vel og ventet og blir, som gjør at publikum oppsøker festivalen år etter år. Det handler om opplevelsesrom som stimulerer, utfordrer og åpner oss, slik et kunstverk, et maleri eller et musikkstykke kan gjøre det.

Du går ikke uberørt fra møtet med et menneske. Litteraturfestivalens nerve kan beskrives som dette, som de hendelser, de samtaler, det liv som oppstår på møteplassene, i det store rommet mellom forfattere og leser med litteratur i fokus. Vi møter hverandre ansikt til ansikt, ansvarlige overfor hverandre. Dette er Litteraturfestivalens nerve. Dette er Litteraturfestivalens verdi. Vi kan være bra glad for dette. Vi kan være bra glad for at Litteraturfestivalen henter fagfolk hit for å provosere oss og for å opplyse oss. Vi kan være bra glad for alle personlige møter i løpet av en festival. For du går ikke uberørt fra møtet med et menneske.

Peter Sellars, en av verdens fremste tv-, opera- og teaterregissører, professor på University of California med undervisning i kunst som sosial handling og kunst som moralsk handling, ble invitert til Festivalen i 2006 for å holde hovedforedraget under åpningsforestillingen. Temaet var iscenesettelse. Til Klassekampen sa han, onsdag 31. mai 2006¹⁵ at «Dagens politiske virkelighet er en høyrenessanse for iscenesettelse, og det har farlige konsekvenser». Sellars er opptatt av kunstens rolle i en multikulturell verden preget av vold og mener at kunsten gir muligheter til å finne alternativer, og for å finne alternativer til dagens ordninger, mener han at vi «trenger å fantasere. Det gjør man i kunsten. Der skaper man alternative virkeligheter der to pluss to ikke nødvendigvis er fire».¹⁶

– Kunsten er rommet for profetier og langsiktig tenkning, sa han.

Jeg fikk være sammen med han et par dager i 2006. På flyplassen møtte jeg en knall gul koffert, høy som ei høyblokk og Peter Sellars, en mann som knapt rakk opp til øverste etasje av kofferten. Høyt stritt hår. Svarte klær.

Et møte kan forandre et liv og en tankegang. Dette var et slikt møte. I baksetet på min blå Volvo 240, hadde jeg en nistekurv med nystrøket hvitt håndkle over. Jeg hadde planlagt en liten piknik med nybakt brød, Gudbrandsdalsost og kaffe, sånn sirka halvveis mellom Gardermoen og Lillehammer. Så jeg stopper på ei utkjøring med utsikt nordover Mjøsa. Vi går ut av bilen til en vårlig dag med høy himmel. Jeg tar det nystrøkne håndkleet av kurven. Og så skjer det noe. Han sperrer øynene opp, kommer med helt inadekvate utbrudd og store bevegelser. Han er rystet. Peker. Jeg skjønner det gjelder brødkniven. Den stikker opp fra kurven. En helt vanlig brødkniv med riller og treskaft. «Hva!!» «Er det mulig? roper han. «Dette er helt crazy! Kjører dere omkring med kniver sånn i det fri her i Norge». Et lite opptrinn, som et lite teater.

Så lo han høyt. Så lo vi. Der sto vi.

Han med hovedforedraget og Los Angeles i tankene. Jeg med mormors hvite, snille nystrøkne håndkle i hendene. Han med det svarte amerikanske håret rett opp. Jeg med ei nordisk flette nedover ryggen. Kontraster.

Vi tok kaffen. Vi droppa kniven og brødet. For vi fant ut at vi hadde en ting felles. Vi likte ikke å spise før dagens arbeid var gjort. Og klokka var knapt 14:00. Så kjører vi. Så snakker vi, snakker og snakker. Vi skal til litteraturfestivalen. Vi er spente. Vi er på E6 mot Lillehammer. Lite trafikk. Sola inn fra sørvest. Skinnende blank Mjøsa. Vi er i 2006. Det er fem år siden attakket på TwinTower. Vi snakker om det. Flyene som styrter inn i tårnene, tårnene som kollapser. Sementtåka som ruller gjennom gatene. Synet av svarte pinnefigurer som faller nedover langs veggene. Det ekstreme tapet av menneskeliv. Sementtåka igjen. Mennesker som hopper ut vinduer, faller og faller. Frykten for de fremmede. Frykten. Så forteller jeg om dattera mi. At hun var på toppen av det første tårnet dagen før. At vi visste hun skulle opp dit igjen dagen etter, til en avtale kl. 08.00, den forferdelige dagen. At hun forsov seg. Reddet seg. Reddet meg.

Vi er i samme bil. Vi er i de samme tanker. Puster i samme verden.

 «Människan är den vackraste staden».¹⁷

Så forteller Peter Sellars om Los Angeles der han bor, om fattigdom, om vold, om en leilighet han hadde høyt oppe i en blokk. At han aldri låste leiligheten. At han bare hadde akkurat det han trengte der, et toalettrom, ei seng, et kjøleskap med isbiter og vann. Ellers bare ei skje i tilfelle han hadde med seg noe fra et gatekjøkken. «Så kan den som må, bare gå rett inn» sa han. «Vær så god». Han vil ikke eie så mye mer. Med han, med Peter Sellars kom krystallklare forestillinger om litteraturens betydning for framtida til oss. Han sier at vi må lære å leve med marerittet, i stedet for å rømme fra det. Marerittene er terroren, frykten for hva «de andre» kan finne på. Han sier at litteraturen, kunsten kan åpne veier der det ikke har vært veier før. Det handler om å forestille seg å være i andres sko. Han gikk langt, han sa at

– Kunsten er enste mulige kommunikasjon med noen som vil slå deg i hjel.¹⁸

Uten Litteraturfestivalen hadde vi aldri møtt Peter Sellars og hørt ham snakke. Det han sa var skjellsettende og er like aktuelt i dag, 19 år etter.

Nå er det mye som står på spill. Mektige krefter dreper uskyldige mennesker, herjer, ødelegger, raserer og legger menneskenes hjem i ruiner. Hver dag våkner vi til skrekkbilder fra Ukraina, Gaza, Israel og Iran. Hele Europa står i våpenbutikkene. Barna våre lar seg verve som soldater og vi må se at de, at barna våre, med åpne ansikt, forklarer at de læres opp til å bruke våpen for å drepe. Margaret Atwoods dystopiske forestillinger utspiller seg foran våre øyne. Stormakten USA knebler idéen om fri forskning, knebler forfattere, demonstrerer og krever makt, sprer frykt så folk trekker seg tilbake og inn i taushet eller stormer ut i gatene.

Så vi trenger bøkene nå, litteraturen, kunsten. Vi trenger Litteraturfestivalen mer enn noen gang, som beskyttelse av det frie ordet, av litteratur som kunstnerisk uttrykk, som beskyttelse av de fysiske møteplassene der vi står ansvarlige, menneske overfor menneske, der vi kanskje kan bli i stand til å se det menneskelige også i den som synes fremmed og fiendtlig. Vi trenger å finne det som fører oss videre, sammen. Vi trenger litteraturen, kunsten.

Litteraturen er vårt siste håp.¹⁹