Oscar-dokumentarist om Paul Simon: – Mysterium og god «atlet»

Han vant Oscar for krigsskildringen «Taxi to the Dark Side» (2007). Siden har han dokumentert storpolitiske verkebyller som Enron-skandalen, Trump-regjeringen, Russland og WikiLeaks.

Men Alex Gibney har også utmerket seg med karakterstudier fra kultur og idrett: Frank Sinatra, Fela Kuti, Lance Armstrong, Boris Becker. Nå er turen kommet til Paul Simon.

– Pussig nok var det han som kontaktet meg, sier Gibney (69), og forteller at første møte med den amerikanske nasjonalskalden fant sted på en kafé i sørstatsbyen Austin.

– Han hadde sett Sinatra-filmen og lurte på om jeg kunne tenke meg å gjøre noe tilsvarende på ham. Jeg stilte i Red Socks-caps – hvilket var det verste jeg kunne valgt, siden han var iført Yankees-lue.

Kontroversiell

De to kompakte newyorkerne fant tonen tross rivaliserende baseballpreferanser. Resultatet er 3 timer og 29 minutter lange «In Restless Dreams: The Music of Paul Simon».

Vi følger objektet fra oppveksten i Queens til alderdommen i Texas, hvor han har slått seg ned med sin tredje kone Edie Brickell. 60-tallsgjennombruddet med Art Garfunkel figurerer naturligvis sentralt – det samme gjør den kontroversielle soloinnspillingen «Graceland» (1986), som brukte sørafrikanske musikere under anti-apartheid-boikotten.

Ikke minst følger vi tilblivelsen av vårens «Seven Psalms», Simons 15. studioplate under eget navn.

– To ting overrasket meg, røper Gibney da NTB får audiens under London Film Festival.

– Den ene var at han gjorde seg sårbar og lot oss observere den kreative prosessen. Etter hvert lærte jeg at han angret på at han ikke hadde sluppet folk tettere på seg i tidligere arbeider.

Mistet hørselen

Det andre overraskelsesmomentet var av fysisk art. Simon har snakket offentlig om at han har slitt med helseplager i framskreden alder.

– Selv om det kanskje er ironisk, gitt at han mistet hørselen på det ene øret mens dette pågikk, var det veldig interessant å se ham lytte, fortsetter Gibney.

– Jeg fikk så mye ut av å se Paul høre forskjellige lyder og musikk. Selv i diskusjonene våre er han en god lytter. Det var òg et aspekt ved ham jeg fant både overraskende og fascinerende.

Et nærliggende spørsmål er i hvilken grad Simon forsøkte å kontrollere prosjektet.

– Paul var svært generøs og slo fast: «Dette er din film. Du bestemmer,» bedyrer Gibney.

– Samtidig er det hans liv og hans karriere jeg fokuserer på. Der har du både fordelen og utfordringen med å være dokumentarist: Du observerer, lytter og mottar – og så prøver du å legge fram noe du mener representerer det du har hentet ut.

Oppdagelsesferd

– Hvordan vil du beskrive den lille store mannen?

– Filmen slutter som et mysterium, så jeg tror det er sånn vi må beskrive Paul Simon. Men den handler om en fyr som har vært på oppdagelsesferd hele livet. Musikken hans er et produkt av nærlytting – og av hvordan han følger øret sitt til verdens ende. Han er evig nysgjerrig.

– Hva er fellesnevneren mellom ham og en Lance Armstrong?

– Fellesnevneren er at jeg følger historien dit den tar meg. Da jeg begynte å følge Lance, var planen å lage en comeback-fortelling. Så ble det endringer.

Gibney nikker sorgmuntert til dopingavsløringene rundt den fallerte mestersyklisten.

– Her endte vi ved et album om dødelighet og tro, laget sent i karrieren, med svekket hørsel – og ved evnen til å fullføre med styrke, ydmykhet og selvtillit. Det er en imponerende story, erklærer han.

– Du vet, det er sånn vi blir interessert i sport: ved å se atleter overgå seg selv. Paul er en god «atlet». Han hopper stadig høyere, stadig nærmere.

Det er foreløpig uvisst hvor og når «In Endless Dreams» blir tilgjengelig i Norge.