Økt byråkrati og mindre forutsigbarhet

Morten Gjelten er direktør Norsk teater- og orkesterforening (NTO)

SYNSPUNKT. Under overskriften «Frykten for regionreformen» kommenterer kommunaldirektøren i Oslo, Stein Slyngstad, bransjens reaksjoner på beslutningen om at hele eller deler av finansieringsansvaret for kulturinstitusjoner skal overføres fra stat til region.

Hva som blir resultatet i hver region på kort og lang sikt er uvisst.

Finansieringssystemet satt i spill

Med dette er hele finansieringssystemet for musikk- og scenekunstinstitusjonene satt i spill.

Det er riktig som Slyngstad påpeker at bransjen frykter både budsjettreduksjoner, mindre forutsigbarhet og en svekkelse av prinsippet om en armlengdes avstand mellom politikk og kunst.

Men hva er kommunaldirektørens motivasjon for å karakterisere denne frykten for at kulturen vil tape i budsjettkonkurransen mot andre viktige fylkeskommunale oppgaver som en «bekymringsfullt defensiv holdning, nærmest et lite mindreverdighetskompleks»? Han viser jo selv til at frykten er begrunnet og at det er verdt å lytte til bransjens problematisering av regionreformen.

Fragmentering av statens ansvar

Det bransjen er kritisk til er at staten, på regionreformens premisser, svekker sitt viktigste verktøy for å sikre en landsdekkende infrastruktur av sterke, frie institusjoner.

Vi har til gode å få svar på hvordan en fragmentering av det statlige ansvaret gjennom større delegering til regionene skal bidra til å sikre infrastrukturen for fri ytring på en bedre måte enn dagens helhetlige system. Hva er det som skal bli bedre for kunsten og publikum? Hvilke kulturpolitiske hull er det fylkeskommunene skal bidra til å fylle?

Det nærmeste vi kommer en kulturpolitisk begrunnelse er den Slyngstad selv gjengir og karakteriserer som banal; å gjøre kulturpolitikken viktigere: «Budsjettstørrelse definerer hvor viktig et politikkområde er. Hvis kulturbudsjettene vokser, vil det bli mer attraktivt å jobbe med kulturpolitikk. Så banalt er det.»

Mulig det, men så er det ikke slik at kulturbudsjettene vokser ved at penger overføres fra et forvaltningsnivå til et annet. Hvis Slyngstad har rett i at engasjementet vokser proporsjonalt med budsjettene, så må vi tro at statens engasjement vil svekkes tilsvarende når finansieringsansvaret reduseres.

Byråkratiseringsreform

Det er også mye som tyder på at det blir mindre penger direkte til kunsten og kulturen med innføring av en sterkt byråkratiserende reform – som ironisk nok kommer midt i regjeringens egen avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE-reformen). Slyngstad innrømmer selv at reformen vil medføre unødig byråkrati og kompleksitet i forvaltningen.

Hvordan er økte forvaltningskostnader beregnet, og hvor skal kostnader til kompetansebygging og økt kapasitet hentes fra? Kan vi få en garanti for at økte administrative kostnader ikke går på bekostning av kunsten?

Svekket forutsigbarhet

Slyngstad spår at flertallet av kulturinstitusjonene ender med finansieringsmodeller hvor både stat og fylkeskommune/kommune bidrar, og at en slik delt finansieringsløsning vil virke stabiliserende og bidra til mer forutsigbare rammebetingelser. Om kommunaldirektøren her snakker om Oslo-regionen eller hele landet er for oss uklart.

Når det gjelder de institusjonene som i dag mottar hele det offentlige driftstilskuddet fra staten er signalene fra de pågående prosessene at en andel av det statlige finansieringsansvaret trolig vil overføres til regionen, men at staten vil ha hovedansvaret.

For øvrig sier kulturmeldingen at minst én virksomhet innenfor musikk og scenekunst i hver region skal inngå i en delt finansieringsmodell, og hovedregelen skal være at regionen har hovedansvaret.

Det Slyngstad ikke nevner er at ordningen med fast fordelingsnøkkel vedtatt av Stortinget avvikles.

Hvordan kommunaldirektøren mener at delt finansiering uten fast fordelingsnøkkel skal virke stabiliserende og bidra til mer forutsigbare rammebetingelser fordrer en forklaring.

Uro basert på erfaring

Avviklingen av fast fordelingsnøkkel gir fylkeskommunen handlingsrom til selv å prioritere de midlene som i 2021 overføres fra staten.

Det vil si at dersom en andel av statens tilskudd til institusjoner som Den Norske Opera & Ballett, Nationaltheatret og Det Norske Teatret i 2021 overføres til Oslo kommune, står kommunen altså i prinsippet fritt både til å styrke institusjonene og til å bruke disse pengene til noe annet året etter.

Staten står selvsagt like fritt til å omprioritere hvert budsjettår. Så hvorfor er bransjen da så urolig?

Jo, fordi disse virksomhetene vil ikke bare havne i et krevende konkurranseforhold med andre viktige oppgaver som skole og fylkesveier. I trange fylkeskommunale kulturbudsjetter vil profesjonelle, arbeidsintensive institusjoner i tillegg fremstå som store utgiftsposter sammenlignet med f.eks. frivillig virksomhet eller andre mindre personalintensive kulturvirksomheter uten tariffavtaler.

Dette kan medføre en risiko for nedprioritering av disse institusjonene; en risiko som Oslo Nye Teaters bevilgningshistorie tydelig illustrerer.

Hele det offentlige finansieringsansvaret for dette teatret ble i et makeskifte mellom stat og kommune overført til Oslo kommune i 1999. Siden dette makeskiftet har Oslo Nye Teaters rammevilkår blitt betydelig svekket sammenlignet med de teatrene som mottar direkte statstilskudd.

Dersom bevilgningen til Oslo Nye Teater hadde hatt tilsvarende vekst som de andre største teatrene, ville den vært over 35 millioner kroner høyere enn dagens nivå.

Viktige problematiseringer eller mindreverdighetskompleks?

Så hvorfor er Slyngstad så bekymret for bransjens kritikk og problematisering av reformen?

Dersom bekymringen kom fra en fylkespolitiker med «umettelige [..] iver etter nye oppgaver og utvidet ansvar», kunne den tolkes som et ønske om å forsvare en politisk beslutning som bransjen selv er imot.

Det er vanskeligere å forstå hvorfor en byråkrat, som skal representere faglig styrke og har som ansvar å iverksette politiske beslutninger, uttrykker en slik bekymring og tyr til karakteristikker.

Vi kan berolige kommunaldirektøren med at de institusjonene som måtte få Oslo kommune som ny finansieringspart på driftssiden selvsagt vil gå inn i en likeså offensiv og konstruktiv dialog med kommunen som de allerede har om ulike lokale prosjekter.

Bransjen vil også, nå som før, gjøre det den makter for å synliggjøre kunstinstitusjonenes grunnleggende verdi. Dersom Oslo kommune og de øvrige av landets fylkeskommuner gjennom sine fremtidige satsinger bidrar til å styrke denne verdien, er ingenting bedre enn det.

Vi deler Slyngstad håp om økt kompetanse, forståelse og engasjement for kunsten og kulturen. En slik positiv innstilling kan likevel ikke stå i veien for kritiske konsekvensanalyser av en så dyptgripende reform.