Nyliberalismen og globaliseringens utviklingsveier

Del 2: Det globale perspektivet. Del 1 kan du lese her.

Øyvind Jaer Øyvind Jaer

Øyvind Jaer, mag.art. og dr.philos i sosialantropologi, er pensjonist, foredragsholder, tidligere stedlig representant for frivillige organisasjoner i Maldivene og i Kambodsja, rådgiver i UD og i Justisdepartementet med ansvar for forskning og kompetansebygging på migrasjons- og innvandringsspørsmål.

Mens globaliseringslignende prosesser har preget menneskehetens historie – eksempelvis kolonialismens verdensomspennende handelsnettverk – er dagens globalisering mer omfattende og gjennomgripende enn noen gang tidligere. Den moderne globaliseringen beskriver prosesser der verden blir stadig mer sammenkoblet i et stadig større tempo ved hjelp av ny teknologi og med økt handel, kommunikasjon og migrasjon på tvers av landegrenser. Mange bedrifter opererer globalt med varer som produseres i flere land før de når forbrukeren. Og migrasjon er noe som fører til kulturell utveksling, standardisering og dannelsen av flerkulturelle samfunn. Sammen med finansialiseringen er globaliseringen den sterkeste endringsdriveren i den nyliberale epoken.

Kapitalismens systemiske behov for vekst og ekspansjon:

En som tidlig koblet globaliseringslignende prosesser til kapitalismens utviklingstendenser, er Marx når han snakker om «kapitalismens sivilisatoriske rolle» (Marx 1973: 408-409). Denne formuleringen fremhever hva Marx forstod som en av kapitalismens progressive sider, nemlig systemets nødvendige behov for vekst og ekspansjon som bryter ned kulturelle og sosiale barrierer nasjonalt og globalt, initierer lokale utviklingsprosesser og således bidrar til å skape verdensmarkedet.¹

Når nasjonale markeder i verdensøkonomiens sentra viser avtagende vekst, færre investeringsmuligheter og fallende profitt, søkes det etter nye vekstområder. Finansialisering, urbanisering og globalisering er ifølge Harvey (2001) eksempler på slike områder hvor man søker nye profittmuligheter. Selve globaliseringen skjer ved å flytte produksjonen til nye markeder med lavere lønninger, lavere produktivitet og bedre profittmuligheter. Multinasjonale selskaper produserer helst der det er billigst og reguleringene færrest og beskattes der satsene er lavest.

Thatcher og Reagans frihandelspolitikk åpnet opp for en verden der kapital, varer, tjenester og arbeidskraft beveget seg raskere og friere over landegrenser. Den selvgode optimismen som preget fortellingene etter «kapitalismens endelige seier» i 1991, var også forløsende krefter. Nittitallet ble en periode da man trodde at demokratiet og markedsøkonomien kunne eksporteres til alle verdens land uansett alfabetiseringsgrad og tradisjon, eksempelvis Afghanistan og Irak – en «End of History»-epoke med kort levetid.

Globaliseringens utviklingsveier

Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Malaysia opplevde betydelig vekst og velstandsøkning allerede tidlig i den nyliberale epoken. Felles for disse landene var at staten spilte en aktiv og styrende rolle i industrialiseringen. Myndighetene beskyttet egne næringer i oppbyggingsfasen og brukte målrettede politiske virkemidler for å styre kapitalstrømmer og teknologioverføringer (Chang 2002).

Kina var «mirakelet» med statlig styring. En betydelig andel av verdens fattigdomsreduksjon kan tilskrives Kinas bemerkelsesverdige økonomiske vekst siden 1980.² Landet åpnet gradvis opp for markedskrefter, men beholdt samtidig en sterk statlig styring og planlegging (Weber 2021). Kina satset strategisk på investeringer i infrastruktur, utdanning og industri før internasjonale markedsmekanismer i større grad ble sluppet til – en særegen hybridmodell som skiller seg tydelig fra den nyliberale oppskriften (Ang, 2016; Harvey, 2005).

Vietnam har senere fulgt en tilsvarende strategi, med betydelige statlige investeringer og reguleringer parallelt med åpning mot global handel. Resultatet har vært en markant reduksjon i fattigdom. Verdensbanken (2020) omtaler utviklingen i Vietnam som «pro-poor», en omtale Kina ikke har oppnådd.

India innledet omfattende økonomiske reformer på 1990-tallet, der liberalisering, privatisering og økt integrering med verdensøkonomien sto sentralt. Under Modi-regjeringen har denne utviklingen blitt ytterligere akselerert gjennom skattelettelser og deregulering, samtidig som flere statlige velferdsordninger har blitt bygget ned (Rej 2017, Nayyar 2018). Resultatene er blandede: Selv om landet har opplevd betydelig økonomisk vekst, har gapet mellom fattig og rik økt betraktelig, og stadig flere mennesker lever nå under fattigdomsgrensen. India har falt på Global Hunger Index, noe som indikerer økende utfordringer knyttet til matsikkerhet. Modis politikk har dessuten kombinert økonomisk liberalisering med Hindutva, en nasjonal-konservativ hinduideologi. Denne retningen gir grunn til bekymring for den videre sosiale og økonomiske utviklingen i landet.

Strukturtilpasningsprogrammer (SAP) rettet inn mot utviklingsland innebar blant annet sparepolitikk, kutt i subsidier, rask privatisering og dereguleringer for tilpasning til det nyliberale verdensmarkedet – det hele med løfter om økonomisk vekst. SAP-kravene om liberalisering og valutareserver tvang mange land til å satse ensidig på eksport av råvarer til fordel for industrilandene, og gjorde dem sårbare for store prisendringer på verdens-markedet.

Lynprivatiseringen av den russiske økonomien³ etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 fulgte stort sett anbefalingene fra Washington Consensus og «lynprivatiserings-modellen» som tidligere hadde blitt implementert av «Chicago Boys» i Chile. Verdensbanken, IMF og EBRD var sentrale rådgivere og långivere. Målet var å omforme den sovjetiske planøkonomien til en markedsøkonomi av nyliberal type. Sovjetformuen gikk på billigsalg til et fåtall senere kjent som de russiske oligarker.

Det siste tiåret har USA, EU, Norge og andre rike land i økende grad kjent på konsekvensene av frihandels- og dereguleringspolitikken som startet opp med Reagan og Thatcher, der særlig den massive «outsourcing»-bølgen har fått store ringvirkninger. Store deler av industriproduksjonen ble flyttet til lavkostland som Kina for å maksimere profitt og redusere arbeidskostnader. Dette har ført til tap av arbeidsplasser og nøkkelkompetanse i eget land.

Nyliberalismens mål om frihandel av varer, tjenester og arbeidskraft har bidratt til fremveksten av migrasjonsliberalismen – en ideologisk driver for den økende innvandringen som mange land har erfart i den nyliberale epoken, og som etter hvert er blitt en stor politisk utfordring.

Globaliseringens resultater

Etter flere tiår med nyliberalt hegemoni har verden endret seg dramatisk. Økonomiene er blitt tettere sammenvevd og videreutviklet, drevet frem av teknologiske gjennombrudd, fri flyt av kapital og en utstrakt tro på markedets fortreffelighet. Dette har bidratt til rimeligere varer og tjenester, økt tilgang til informasjon og nye muligheter for både bedrifter og individer. Nyliberalismens støttespillere peker gjerne på slike resultater som bevis på politikkens suksess.

Flere av de østasiatiske landene, ikke minst Kina, har opplevd betydelig fattigdomsreduksjon og sterk økonomisk vekst. Disse landene har benyttet seg av globaliseringens muligheter, men har samtidig valgt en annen vei enn den nyliberale modellen ved å kombinere sterk statlig styring med markeds-tilpasning. Med lave arbeidskostnader, effektiv infrastruktur og en stabil, styrt økonomi, utviklet Kina seg til å bli et globalt produksjons-sentrum, og etter hvert også til en ny teknologisk stormakt. Fremgangen har medført økende økonomisk ulikhet (forskning.no – 18.08.2022) og en økende autoritær utvikling under Xi Jinpings styre siden 2012, noe som gir grunn til bekymring.

Globaliseringen har bidratt til økende økonomisk ulikhet, både mellom land og innad i dem. Kapitalens mobilitet har overgått nasjonalstatenes evne til å skattlegge og regulere, noe som blant annet har svekket velferdsstatens omfordelende funksjon (Piketty 2014) og resultert i usikre arbeidsplasser, økt bruk av skatteparadiser og miljøutfordringer.

Den nyliberale globaliseringen har bidratt til å forsterke det ulike byttet mellom sør og nord. Handelsavtaler og patentregler utformes ofte slik at de avanserte økonomiene drar mest nytte, mens utviklingslandene blir sittende igjen med råvareeksport og gjeld. Ifølge Stiglitz (2002) mistet utviklingslandene 52 prosent av sine eksportinntekter mellom 1980 og 1992. Hickel, Jason m.fl. (2022) dokumenterer at det ulike byttet mellom nord og sør mellom 1990 og 2015 førte til en netto overføring av ressurser og arbeidskraft fra sør til nord tilsvarende 242 milliarder dollar (i 2010 USD).

Lynprivatiseringen av Russland resulterte i en økonomi dominert av oligarker med nøkkelindustrier konsentrert i hendene på et fåtall. Korrupsjon og kapitalflukt florerte. Det anslås at hundrevis av milliarder dollar ble tatt ut av landet på 1990-tallet (Klein, 2007; Åslund, 2007). Resultatet ble raskt en ustabil økonomi preget av hyperinflasjon, økonomiske krise og store sosiale skadevirkninger. Ulikheten mellom folk eksploderte. Offentlige tjenester brøt sammen, og arbeidsledighet, fattigdom og sosial nød økte raskt gjennom 1990-tallet. Levealderen for menn sank fra 64 til 58 år mellom 1991 og 1994 (WHO, 2000). Det hele endte i den såkalte Vodka krisen 1997-99 med Jeltsins fratreden og Putins tiltreden den 31.12.1999. Russlands møte med globalisering og nyliberalisme, dannet grunnlaget for en ny ideologisk kurs der kollektivisme og en sterk, autoritær stat samt løftet om stabilitet og gjenoppliving av tradisjonelle verdier sto sentralt. Putins Russland bærer tydelig preg av denne nasjonalkonservative vendingen.

Erfaringene med SAP-ene – Strukturtilpasningsprogrammene – har ofte vært smertefulle: Latin-Amerika opplevde det «tapte tiåret», mens mange afrikanske land fikk økt fattigdom, større ulikhet og svekkede offentlige tjenester (Stiglitz, 2002; Easterly, 2001). Ifølge Rodrik (2006, 2011) mener de fleste fagfolk at SAP-reformene har hatt uheldige og ofte svært skadelige konsekvenser. Reformene har bidratt til å rive ned lokale økonomier, som er blitt presset inn i en nyliberal modell der gevinsten først og fremst har tilfalt en lokal elite, internasjonale kreditorer og investorer.

Jeffrey Sachs (2005), som spilte en sentral rolle i utformingen av strukturtilpasningsprogrammene, har senere kritisert SAP-enes ensidige fokus på markedsliberalisering og innrømmet at de ofte førte til økt fattigdom, sosial uro og miljømessige utfordringer.

Den indiske nobelprisvinnende økonomen og filosofen Amartya Sen, mannen bak UNDPs Human Development Index, har i en årrekke kritisert nyliberalismens ensidige markedsfokus (Sen 1999). Han påpeker at frihet for mennesker langt fra bare handler om å slippe statlig inngripen, men desto mer om å ha reelle muligheter til utdanning, helse og trygghet – noe markedet ikke kan sikre.

For de rike landene resulterte globaliseringen blant annet i en stor utflytting av eget næringsliv. Det førte til en markant svekkelse av realøkonomien, mens finans overtok deler av tomrommet og i særdeleshet den økende likviditeten. Pandemien og geopolitiske spenninger, som handelskrigen mellom USA og Kina, har tydeliggjort hvor avhengig Vesten er blitt av utenlandsk produksjon.

Den markante dreiningen mot ytre høyre i USA og flere europeiske land har blant annet sin årsak i økt innvandring. Humanitær innvandring, som i utgangspunktet var begrunnet i asylrettens prinsipp om «beskyttelse så lenge beskyttelse er nødvendig», har i praksis blitt en innvandringskanal.

Globaliseringen, med migrasjon som en av driverne, har fremmet en omfattende kulturell homogenisering. Engelskspråklige medier, multinasjonale selskaper og digitale plattformer har bidratt til en standardisering av livsstil, verdier og institusjoner på tvers av landegrenser. Globalisering og migrasjon fører også til kulturell differensiering, og dersom innvandrergrupper aktivt utvikler en egen identitetspolitikk, kan forskjellene også forsterkes.

Identitetspolitikk har vokst frem som en respons på globaliseringen (Robertson 1992). For innvandrergrupper handler dette om å sikre plass og verdighet i møte med storsamfunnet, mens det for land i sør gjelder å stå imot dominansen fra det dominerende Vesten. For etniske minoritetsgrupper tar gjerne identitetspolitikken utgangspunkt i det man oppfatter som sentrale kulturelle kjennetegn fra forfedrenes tradisjoner. Slik politikk kan styrke samhørigheten innad i gruppen. Men dersom identitetspolitikken drives for langt, risikerer man økt polarisering med betydelige utfordringer for fortellingene om én felles nasjonal identitet.

Avslutning:

Erfaringene viser tydelig at varig fattigdomsreduksjon, økonomisk vekst og en mer rettferdig fordeling forutsetter et langt mer nyansert samspill mellom stat, marked, sivilsamfunn og internasjonale rammeverk enn det nyliberal globalisering og SAP-ene la opp til. Landene som lyktes best, kombinerte en sterk stat og sterke institusjoner med målrettet politikk og fleksible markedsmekanismer Kina og de østasiatiske «tigrene» er eksempler på det. (Rodrik, 2011; Wade, 1990). Over et par tiår har disse landene maktet å løfte seg fra utbredt fattigdom til å bli mellom- eller høyinntektsøkonomier. Det viser at integrasjon i verdensøkonomien kan være en kraftfull vei ut av fattigdom.

Globaliseringens utviklingsveier illustrerer et sentralt poeng – at god samfunns-utvikling fordrer klok politisk styring med en kompetent stat som er i stand til å gjennomføre ønsket politikk. Dette har vi også lært av Polyani og Mazzucato. Markedet må være en «tjener», ingen selvregulerende «herre», som under alle omstendigheter, ifølge Polyani (1944), er og blir en illusjon. Prinsippet om «mindre stat – mer marked» – nyliberalisters hoved mantra, synes ikke å føre til inkluderende vekst eller sosial stabilitet. Nyliberalismens akselererende økonomiske ulikhet, og dens iboende autoritære trekk, ifølge Slobodian 2025, synes heller ikke å være et godt fundament for et velfungerende demokrati.

Et av de mest markante trekkene de siste årene er den økende geopolitiske fragmenteringen, som endrer globaliseringens spilleregler. Tilspissede relasjoner mellom USA og Kina, krigen i Ukraina, samt de vedvarende konflikter i Midtøsten, har ført til økt uforutsigbarhet i de globale verdikjedene. Resultatet er en tydelig trend mot «reshoring», hvor selskaper flytter produksjonen hjem. Denne utviklingen utfordrer den tradisjonelle forståelsen av globalisering, der effektivitet, kostnadsbesparelser og profitt var honnørordene. Nå er det sikkerhet, beredskap og politisk stabilitet det i tiltagende grad det dreier seg om. Denne trenden vil forsterkes dersom nye tollbarrierer og proteksjonistiske tiltak a la Trump vinner frem. Globaliseringen preges ikke lenger av nyliberal optimisme. Samtidig fører automatisering og robotisering også produksjonen hjemover. Billigere arbeidskraft mister gradvis sitt komparative fortrinn. Denne teknologiske utviklingen kombinert med geopolitisk oppsplitting, kan tyde på at vi står på terskelen til en ny epoke.

Når det gjelder spådommer om fremtiden, er samfunnsvitenskapen og humaniora generelt en usikker kilde. Det er også lite å hente fra mine teoretiske veivisere Marx, Polyani og Mazzucato når det gjelder fremtiden.

Innen marxismen har teorier om kapitalismens sammenbrudd og overgang til sosialistiske samfunnsformer vært grunnleggende. Marx distanserte seg fra slike autoritære og deterministiske fortolkninger.⁴ Marx fremhever kapitalismens utviklingstendenser, herunder tendensene til tiltagende konsentrasjon, sentralisering og monopolisering av kapitalen. Økende økonomisk ulikhet med sentralisering av rikdommen på stadig færre hender ser ut til å fortsette også i Norge.

Mazzucato (2013), i likhet med Polyani, ønsker å reformere kapitalismen. De fokuserer på hvordan samfunnsutviklingen kan sikres gjennom aktiv politikk, en sterk stat og sterke institusjoner, heller enn å spekulere i systemets undergang og hva som kommer etter.

Polyan peker på hvordan kriser kan utløse motreaksjoner som enten kan være demokratiske eller autokratiske.

Det kan være vi høsten 2025 ser konturene av en mer post-liberalistisk samfunnsorden. Kanskje vil utviklingen gå i en mer nasjonalkonservativ, autokratisk retning i for eksempel USA og flere europeiske land. Det er også mulig vi kan få et revitalisert sosialdemokrati. Spørsmålet er om man evner å utfordre de etablerte maktstrukturene og den dominerende ideologien som nyliberalismen har befestet gjennom flere tiår.

-

Referanser (se også del 1):

Amsden 2001: The Rise of “The Rest”: Challenges to the West from Late-Industrializing Economies. Oxford University Press.

Ang 2016: How China Escaped the Poverty Trap. Cornell University Press.

Chang 2002: Kicking Away the Ladder: Development Strategy in Historical Perspective. Anthem Press

Easterly 2001: The Middle-Class Consensus and Economic Development. Journal of Economic Growth.

Harvey 2001: Globalization and the Spatial Fix. Geographische Revue (Tyskland).

Harvey 2003. The New Imperialism. Oxford University Press.

Hickel, Jason m.fl. 2022: (Link): Imperialist appropriation in the world economy: Drain from the global South through unequal exchange, 1990–2015. Global Environmental Change.

Marx 1973: Grundrisse. Penguin.

Nayyar 2018. Modi and Markets. Westland.

Rej 2017: Beyond India's Quest for a Neoliberal Order. The Washington Quarterly.

Robertson 1992: Globalization. Social Theory and Global Culture. Sage Publications.

Rodrik 2011: The Globalization Paradox: Democracy and the Future of the World Economy. W. W. Norton & Company.

Sachs 2005: The End of Poverty. Penguin Press, New York.

Sen 1999: Development as Freedom, Oxford University Press.

Wade 1990: Governing the Market: Economic Theory and the Role of Government in East Asian Industrialization. Princeton University Press.

Weber 2021: How China Escaped Shock Therapy: The Market Reform Debate. Review of International Political Economy.

Åslund 2007: How Capitalism Was Built: The Transformation of Central and Eastern Europe, Russia, and Central Asia. Cambridge University Press.

Fotnoter

[1] Noe Marx vurderte som en av kapitalismens progressive sider. Men mot slutten av livet ble Marx mer i tvil om resultatene da han så hvor brutale slike prosesser kunne være (Musto 2021).

[2] China, the World Bank, and the truth about global poverty | Aeon Essays

https://aeon.co/essays/china-the-world-bank-and-the-truth-about-global-poverty

[3] Klein (2007) kaller dette fenomenet ‘sjokkdoktrinen’–nyliberale reformer som presses igjennom i kjølvannet av sjokk og kriser – til fordel for utenlandske investorer og lokale eliter.

[4] Mot slutten av sitt virksomme liv da marxismen var begynt å vokse frem og få sin virkningshistorie, skal Marx ha sagt klart og tydelig at «Jeg er ingen marxist». Han kritiserte dogmatkerne og deterministene og ønsket at hans verker skulle være et verktøy for analyse og handling. (Musto op.cit.)