Nyliberalismens skadevirkninger

Øyvind Jaer Øyvind Jaer

Øyvind Jaer, mag. art. og dr.philos. i sosialantropologi, er pensjonist, foredragsholder, tidligere stedlig representant for frivillige organisasjoner i Maldivene og i Kambodsja, rådgiver i UD og i Justisdepartementet med ansvar for forskning og kompetansebygging på migrasjons- og innvandringsspørsmål.

Les også delt 2 

https://labrador.medierogledelse.no/edit/article/id/1356696

Nyliberalismen har de siste 45 årene vært en av de mest gjennomgripende kreftene i utformingen av det moderne samfunnet. Nyliberalismens idéverden, som blant annet vektlegger markedets fortreffelighet, individuell frihet og minimal statlig inngripen, har satt sitt preg på politikk, økonomi og samfunnsliv i mange av verdens land fra 1980-tallet og til vår egen tid. Globaliseringen har akselerert, finanssektoren har vokst seg stadig sterkere, og forskjellene mellom rike og fattige har økt – til dels dramatisk – ikke bare i USA, men også i Norge.

Men som vi vet, i mange før-moderne samfunn var ulikheten mellom mennesker langt større og mer brutal enn i dag. Gjennomgående var disse legitimert av en ideologi preget av hierarki som bærende prinsipp. Moderne samfunn, derimot, styres av idealer om likhet. Dette er et vesentlig poeng som vi må ha i mente, når vi vurderer den økonomiske ulikhetens konsekvenser i vårt moderne samfunn.

Det eksisterer ikke noe «nyliberalt manifest», og få omtaler seg selv som nyliberalister. Økonomer og tenketanker, som Civita/Nordbakken (2020), hevder at betegnelsen er upresis, lite egnet som analytisk verktøy og ofte blir brukt som et løst skjellsord om markedsliberal politikk. Imidlertid, fra 2010 er «nyliberalismen» en betegnelse som brukes av de fleste for å beskrive den dominerende politikken, økonomien og ideologien fra 1980 og til vår tid.

Nyliberalismen har røtter i klassisk liberalisme, men tok for alvor form som en ny variant fra slutten av 1940-tallet. Friedrich Hayek (1899–1992) og Milton Friedman (1912–2006) – begge økonomiprofessorer og Nobelprisvinnere i økonomi på 70-tallet – regnes av de fleste som nyliberalismens viktigste teoretikere. Deres ideer ble utprøvd i Chile under Pinochet-regimet – et første «laboratorium» for nyliberalismen ledet av Friedmans elever – de såkalte Chicago Boys.

Hayek og Friedman fremhevet betydningen av verdier som individuell frihet, privat eiendomsrett, frihandel, et fritt marked med ordnet konkurranse og prisstabilitet (Friedman 1951), mindre stat, mer marked osv. Videre vektla de at bedrifters hovedmål med sin virksomhet er å maksimere profitt for sine eiere – shareholders’ value – den såkalte Friedman-doktrinen fra 1970.¹ Hvorvidt markedets «usynlige hånd» besitter den guddommelige kraft til også å sørge for fellesnytten, er fremdeles et interessant og ikke uvesentlig spørsmål.

Referansene er klare: Hayek og Friedman som teoretikerne og Reagan og Thatcher som de politiske praktikerne. Sammen utformet de det teoretiske, ideologiske og politiske rammeverket for en ny epoke i kapitalismens historie – nyliberalismen – uten at de selv brukte den betegnelsen.

Nyliberalismens real-historiske bakteppe:

Det umiddelbare bakteppet for nyliberalismens fremvekst kan spores tilbake til avviklingen av Bretton Woods-systemet 1971-73 og gullstandarden 1973, samt oljekrisen i 1973. Etter tre tiår med vekst og økende likhet ble 1970-tallet preget av stagflasjon – en uheldig kombinasjon av lav vekst og høy inflasjon. Mange mente at den sosialdemokratiske blandingsøkonomien ikke lenger strakk til, og veien lå åpen for nye løsninger.

Sovjetunionens sammenbrudd og fremveksten av en unipolar verdensorden med USA og Vesten som dominerende aktører, åpnet ytterligere opp for markedsøkonomiske reformer i stadig flere land. Data- og internett-revolusjonen på 1990-tallet katalyserte denne utviklingen med etablering av globale kommunikasjons- og transaksjons-plattformer.

Nyliberalismen – en definisjon:

Nyliberalismen representerer et klart brudd med den foregående sosialdemokratiske epoken. Samtidig skiller den seg fra klassisk liberalisme ved at staten får en aktiv rolle i å etablere og gjennomføre nyliberal politikk. Sammenfattende kan «nyliberalismen» forstås som den siste epoken og siste versjonen av kapitalismen så langt vi kjenner til.

Videre er «nyliberalismen» vår samtids dominerende ideologi basert på verdier som:

• Individets frihet og sterk beskyttelse av privat eiendom.
• Mindre stat, mer marked: Privatisering og konkurranseutsetting
• Deregulering av økonomi og finans: Fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft
• Frihandel og global konkurranse
• Aksjonærverdier satt i sentrum
• Skattereduksjoner for næringsliv og formuende
• Begrenset velferdsstat og økt individuelt ansvar

Politikken «slapp kreftene løs»

Fra 1980-tallet og fremover ble de nyliberale ideene omsatt til praktisk politikk i mange land. Reaganomics i USA og thatcherisme i Storbritannia innebar store skattekutt, en hardere linje overfor fagforeningene, omfattende deregulering av markeder og betydelig privatisering av statlige virksomheter. Offentlige budsjetter ble strammet inn med kraftfull «spare-politikk».

Reagan og Thatcher la stor vekt på «fleksibilitet» i arbeidsmarkedet for, etter sigende, å bedre produktiviteten. Dette innebar svekket stillingsvern, enklere oppsigelsesregler og en bevisst politikk for å redusere fagforeningers makt. Konsekvensene for mange ble lavere lønninger og mindre trygghet. I Norge har utviklingen vært mildere.

Konkurranseutsetting av helsetjenester og eldreomsorg kom også etter hvert på dagsorden. Og på 2000-tallet fikk New Public Management (NPM) fotfeste som styrings-modell i offentlig sektor - også i Norge. Alle oppgaver får en pris. Hver avdeling «kjøper» av hverandre. Hver avdeling er i prinsippet «selvregulerende», men i konkurranse med de andre avdelingene og underlagt målstyring og resultatrapporterings rammer.²

Deregulerings-og liberaliserings-politikken, et annet sentralt grep under Reagan og Thatcher, fikk stor betydning for finansialiseringen og globaliseringen av økonomien – krefter som snart fikk eget momentum og ble sentrale drivere i den nasjonale og globale utviklingen. Data- og internett-revolusjonen på 1990-tallet katalyserte denne utviklingen.

Ekspanderende finans

Før 1980 var bank og finans vurdert som en nødvendig kostnad. Under Reagan og nyliberalismen ble finanssektoren omdefinert til å være en verdiskapende virksomhet, og dens innflytelse økte betydelig. I USA vokste finanssektoren fra 5 prosent til rundt 9 prosent av økonomien fra 1980 til 2025, mens tallene for Norge er lavere, men fortsatt betydelige.

Finansialisering innebærer at økonomiske beslutninger i økende grad styres av finansielle hensyn og kortsiktig profitt, ofte på bekostning av langsiktig verdiskaping. Veksten i likviditet drevet av økende gjeld og lavere skatter, har vært sentral: Amerikansk statsgjeld økte fra 31 prosent til 120 prosent av BNP i perioden, mens størrelsen og veksten i norsk statsgjeld var betydelig lavere, hovedsakelig pga. vår oljeformue. Men den norske husholdningsgjelden steg kraftig i perioden, fra 40 prosent til 87 prosent. Selskapsskatten i USA falt fra 46 prosent i 1980 til 21 prosent noen år etter, mens Norge gikk fra 50,8 prosent til 22 prosent. Marginalskatten for personer har også sunket markant. Kombinasjonen lavere skatter og høyere gjeld, fører til betydelig økt likviditet i samfunns-økonomien - finanskapitalens sentrale «råstoff» og en driver for finansialiseringen.

Finansialiseringen har også bidratt til klare endringer i investerings-profilen.³ For Norge falt investeringene i realøkonomien fra om lag 75 prosent i 1980 til rundt 45 prosent i 2025. For USA var fallet fra 70 prosent til 35 prosent. Finansielle investeringer steg tilsvarende. Av omsetningen på Oslo Børs utgjorde ny-emisjoner om lag 15 prosent i 1980 og kun om lag 2 prosent i 2025. Resten var salg og kjøp av verdipapirer.

Finansialiseringen reflekteres ikke bare i volum, men også i hastighet – en indikasjon på dette er den stigende transaksjonshastigheten på finansmarkedene drevet av høyfrekvent, algoritmisk handel og informasjon som krysser kloden på et øyeblikk.⁴ Akselerasjon er et tydelig trekk ved finansialisering, globalisering og hurtig økende økonomisk ulikhet - drivkreftene som omhandles i dette essayet. Akselerasjon preger også vår livsopplevelse. Habermas’ begrep om «økonomiens kolonialisering av livsverden» illustrerer hvordan akselerasjon og individualisme blir stadig mer dominerende trekk i hverdagen.⁵

En tiltagende konsentrasjon av rikdom:

Marx beskrev allerede på 1800-tallet kapitalismens tendens til økende konsentrasjon, sentralisering og monopolisering av rikdom – noe dagens utvikling tydelig bekrefter. Andelen av nasjonalformuen som tilhører den rikeste promillen har økt markant: Fra 7 prosent til 22 prosent i USA, og fra 5 prosent til 10 prosent i Norge siden 1980. Likevel er de reelle forskjellene trolig betydelig større, blant annet på grunn av underrapportering. For eksempel anslo bladet Kapital i 2015 at Norges 400 rikeste satt på fire ganger så mye formue som det SSB registrerte for sine 400 rikeste (SSB 2018: Formues-ulikhet i Norge 1995–2016). Ifølge nyere analyser eier de 1 prosent rikeste 31 prosent av all formue i Norge (Davies m.fl. 2017), og landet har et av Europas høyeste nivåer av formuesulikhet (Halvorsen og Stjernø 2021).

Også inntektsforskjellene har økt. I USA har den rikeste promillen løftet sin andel av nasjonalinntekten fra 2,5 til 8 prosent (1980–2025); i Norge fra 1 til 6 prosent om man legger til tilbakeholdt utbytte. Samtidig betaler Norges rikeste, ifølge SSB, minst effektiv skatt, mellom 10 og 20 prosent, mens vanlige innbyggere betaler rundt 25 prosent (SSB 2020; forskning.no 25.09.2020).

Lederlønningene har også skutt i været. I USA har toppledernes lønninger økt med over 1300 prosent siden 1978, og i 2020 tjente de 351 ganger mer enn en gjennomsnittsarbeider. I Norge var dette forholdet rundt 20:1 i 2023, også det er en økning.

Kapitalens avkastning driver den økonomiske ulikheten:

Piketty (2014) hevder at økonomisk ulikhet tiltar når avkastningen på kapital overstiger den økonomiske veksten. Tall fra perioden 2013 til 2025 gir eksempler på denne dynamikken: I USA har den gjennomsnittlige årlige avkastningen på kapital ligget rundt 13 prosent⁶ mens den økonomiske veksten kun har vært 2,5 prosent. I Norge har den norske børsens hovedindeks steget fra 530 i 2013 til over 1600 i dag, altså en årlig vekst på 10 prosent, mens den økonomiske veksten har vært på om lag 2 prosent Aksjeavkastningen er ikke inflasjonsjustert og gir oss ikke det hele bildet, men gapet blir uansett meget betydelig – og ifølge Piketty, nettopp det som driver økende konsentrasjon av formue.

Utviklingen bekrefter hypotesen: I USA har de 0,1 prosent rikeste økt sin andel av nasjonalformuen fra 22 til 25 prosent mellom 2013 og 2025. I Norge har den rikeste promillen økt sin andel fra 8 til 10 prosent i samme periode. Dette innebærer at de som allerede besitter betydelig kapital, får en stadig større andel av samfunnets rikdom over tid. For å motvirke denne tendensen foreslår Piketty blant annet økt progressiv beskatning og skjerpet arveavgift.

Nyliberalismens økonomiske resultater?

Nyliberal politikk ble begrunnet med løfter om økt effektivitet, innovasjon og vekst. Ved å redusere statlig innblanding og åpne for friere markeder skulle investeringer og velstand øke. Frihandel og kapitalflyt skulle gi en mer effektiv fordeling av ressurser og billigere varer for forbrukerne. Hva ble resultatet?

Mange land opplevde lavere inflasjon og lønnskostnader, og i visse tilfeller også lavere arbeidsledighet på 1980-90-tallet. Mindre byråkrati og korrupsjon kunne gi mer dynamiske økonomier, eksempelvis boligmarkedet der «under-bordet»-praksisen forsvant. Tilhengere av nyliberalismen fremhever også gjerne at gig-økonomien og teknologibedrifter har skapt nye arbeidsformer og nye arbeidsplasser, og at forbrukerne har fått billigere varer og økt velstand - en frukt av et innovativt næringsliv i en fri økonomi konkluderer tilhengerne.

Idealet om mindre stat–mer marked har resultert i omfattende privatisering og konkurranse-utsetting, for eksempel innen telekommunikasjon, jernbane og energi. Flere slike privatiserings-prosjekter vurderes som vellykkede av mange, eksempelvis privatisering av det offentlige telemonopolet på 1980-90tallet. Samtidig har markedsreformer innen jernbane, energi og velferd vist seg mer omstridte; effektene på effektivitet og pris, eksempelvis New Public Management (NPM), synes å være liten – hvis noen? Mange vil også mene at byråkrati og stress blant de ansatte er blitt verre samtidig som viktige kvalitets-aspekter ofte ikke fanges opp.

Nyliberalismens kritikere

Kritikere som Harvey (2005) hevder at løftet om høyere vekst for alle langt på vei har slått feil. Nyliberal politikk har flyttet enorme rikdommer til toppen av samfunnet, men uten å skape en ny æra med høyere vekst enn de tretti regulerte etterkrigsårene da vekstraten var høyere og fordelingen betydelig bedre enn i den nyliberale epoken.

Markedsstyring har ført til flere tapere: arbeidsplasser har forsvunnet, lokalsamfunn forvitret, og mange unge må ta til takke med usikre og dårlig betalte jobber. Pasienter opplever at helsetjenester blir dyrere og middelklassen stagnerer mens toppledere blir milliardærer. Økende økonomisk ulikhet utfordrer tilliten både til markedet og demokratiske institusjoner.

Samtidig har spare-politikken svekket sosiale sikkerhetsnett, ikke minst i USA og Europa, hvor kutt i offentlige utgifter har rammet utsatte grupper. I USA under Bill Clinton på 1990-tallet⁷ ble for eksempel sosialhjelpen redusert betydelig – helt i tråd med den nyliberale tidsånden.

Mazzucato (2013) utfordrer ideen om en passiv stat, og viser til at staten ofte har stått bak viktige innovasjoner – som internett og smarttelefonen. Medielandskapet vektlegger imidlertid gjerne statens feilskjær, eksempelvis da det amerikanske energidepartementet ga to lån på 500 millioner dollar hver, ett til solenergiselskapet Solyndra og ett til Tesla. Solyndra gikk konkurs, mens Tesla ble en verdensledende aktør. Mediedekningen fokuserte imidlertid ensidig på statens feilvurdering med Solyndra, og overså den betydelige suksessen med Tesla. Dette illustrerer hvordan fortellingen om privat sektor som den fremste motoren for økonomisk vekst ofte overskygger statens avgjørende rolle.

En IMF-rapport vakte oppsikt i 2016 da den stilte spørsmålet Neoliberalism oversold? og i praksis innrømmet at flere av hoved-løftene ikke har innfridd: Gjennomsnittlig vekst har ikke økt, mens ulikheten har blitt større. Rapporten peker også på at økende ulikhet kan skade økonomiens langsiktige vekstevne, og at nyliberal politikk har forsterket finansielle kriser, særlig gjennom kravene i Washington Consensus-reformene. Med andre ord: gevinstene var høyst usikre, mens bivirkningene var reelle. Dette, altså ifølge IMF, en av nyliberalismens fyrtårn!

Finansialiseringens resultater?

Den teknologiske utviklingen og effektiviseringen av finansbransjen med kortbruk og online banking hvor vi kan gjøre det meste fra hvor og når som helst, er noe de fleste av oss verdsetter. Når det gjelder andre sider ved finans er det mange kritiske røster.

Den nyliberale epoken har vært preget av gjentatte finanskriser som har utfordret både økonomisk vekst og velstand, nasjonalt og globalt. Etter omfattende dereguleringer på 1980- 90-tallet ble mange land rammet av dype kriser – som Mexico, Asia, Russland og Argentina – ofte utløst av kapitalflukt og valutakollaps etter nyliberalistiske reformer som ble presset frem av IMF og Verdensbanken (Eichengreen, 2004).

Finanskrisen i 2008 startet på Wall Street med en boble i det amerikanske boligmarkedet, drevet av en deregulert finanssektor, risikable subprime-lån og manglende kontroll. Da boblen sprakk, kollapset Lehman Brothers med en gjeld på 600 milliarder dollar. Amerikanske banker tapte 500 milliarder dollar og sentralbanken grep inn med krisepakker på 700 milliarder dollar og deretter kvantitative lettelser tilsvarende 40 000 milliarder NOK i årene som fulgte. Også den europeiske sentralbanken bidro med lignende beløp, altså en enorm innsprøytning av likviditet i markedet. Resultatet ble at finanssektoren og aksjemarkedene styrket seg, mens vanlige folk opplevde tap av jobber og hjem, økt ulikhet og økonomisk usikkerhet. Finanskapitalen ble reddet, mens fellesskapet måtte ta regningen. Det hører vel også med til historien at den relativt nyrike og til dels styrtrike finanseliten har utviklet en bransje-kultur som øker skadevirkningene av den hurtig voksende økonomiske ulikheten. Wall Street-filmene og NRKs Exit-serie sier noe om denne kulturen.

Bidrar finans til verdiskaping?

Mazzucato (2019) stiller spørsmålet om finanssektoren skaper verdier eller først og fremst tilegner seg dem fra resten av økonomien. Hun argumenterer for at finanskapitalen ofte opptrer som «verditaker», blant annet gjennom spekulasjon og privatisering av gevinster, mens risikoen skyves over på samfunnet, som under finanskrisen i 2008.

Mazzucato fremhever også hvordan finanssektoren «spiser» av realøkonomien, blant annet gjennom omfattende tilbakekjøp av egne aksjer og store utbytter for å øke egne aksjeverdier og inntekter. Resultatet blir at en mindre del av overskuddet går til investeringer i realøkonomien eller til økte lønninger. Forsvinnende lite, hvis noe, går til verdiskaping.

For eksempel brukte 449 selskaper i S&P 500-indeksen mellom 2003 og 2012 hele 2 400 milliarder USD på tilbakekjøp av egne aksjer, tilsvarende 54 prosent av samlet inntjening, mens utbyttebetalinger utgjorde 37 prosent. Kun 9 prosent gikk til investeringer eller lønnsvekst (Mazzucato op.cit:163). Dette svekker verdiskaping og fører til økt politisk innflytelse for finanssektoren på bekostning av demokratisk kontroll. Dette ble særlig tydelig under finanskrisen i 2008 med gigantiske redningspakker som fellesskapet måtte dekke. Økonomisk politikk har også i økende grad prioritert finansmarkedenes stabilitet fremfor sysselsetting og rettferdig fordeling, noe som har bidratt til økende ulikhet.

Det nyliberale frihetsbegrepet

Flere tenkere, som Friedman og Hayek, hevder at økonomisk liberalisme gir personlig frihet. Dette er overraskende ettersom flere land med nyliberal politikk har vært eller beveger seg i autoritær retning, eksempelvis Chile under Pinochet. Ifølge Slobodian (2025) finnes det en klar sammenheng mellom nyliberalisme og ytre høyrepopulisme. Han hevder nyliberalismen videreutvikler det han kaller iboende autoritære trekk.

Markeds-tenkere omtaler også markedet som et selvstendig subjekt: «Markedet reagerer», «Vi får se hvor markedet går», «Markedet har talt». Denne «fetisjeringen» oppløfter nærmest markedet til et super-subjekt – en «første beveger» for å bruke Aristoteles gudsbegrep⁸ Spørsmålet blir da hva slags frihet som faktisk råder når det er markedet og ikke mennesker som styrer.

Er rikdommen fortjent?

Ifølge arbeidsverditeorien, som Smith, Ricardo og Marx utviklet, skapes økonomisk verdi gjennom levende arbeid, mens kapital er privatisert, fortidig, «størknet» arbeid, som produksjonsmidler etc. Kapital alene skaper ifølge denne tenkningen ingen nye verdier. Kun i samvirke med levende arbeid skjer verdiskapingen.⁹

Liberalismens rettferdighetsprinsipp sier at folk har rett til fruktene av sitt arbeid. Marx bygger sin kritikk av kapitalismen på dette: Det dreier seg om merverdien. Bak tilsynelatende rettferdige transaksjoner på markedet skjuler det seg et ulikt bytte: Bruken av den innkjøpte arbeidskraften produserer mer verdi enn kostnadene som går med til å få produktet solgt på markedet. Men merverdien fordeles ikke til dem som har skapt verdiene, men til fabrikk-eieren/kapitalisten. Ifølge Marx skjer det ingen fordeling etter «just deserts»-prinsippet som John Locke var opptatt av.

Mazzucato (op.cit.) viser hva hun legger i betegnelsen «verditaking» ved å belyse utviklingen av internett og smarttelefonen. Begge er eksempler på teknologier som ble utviklet gjennom statlig finansierte prosjekter – internett som et militærprosjekt på 1960-tallet og smarttelefonens nøkkelkomponenter som GPS, berøringsskjerm, stemmegjenkjenning etc. gjennom offentlig forskning. Da internett ble kommersialisert på 1990-tallet, var det statlige initiativer som la grunnlaget for veksten i Silicon Valley: Teknologimiljøene grep mulighetene, og kunne dermed høste fritt av «teknologi-allmenningen» samt dra nytte av statens satsinger på kommersialisering. Private selskaper kunne dermed høste gevinstene av fellesskapets investeringer uten å betale nevneverdig tilbake. Mange av de større selskapene flyttet produksjonen til lavkostland og skattet der hvor satsene var lavest.

En annen form for verditaking er monopoldannelser og kunstig høye priser, særlig i legemiddelindustrien. Mazzucato viser hvordan patentsystemet, styrket under Reagan, lar selskaper ta skyhøye priser på «me too drugs» – små varianter av eksisterende medisiner utviklet med offentlig støtte. Ofte bidrar selskapene lite til reell innovasjon, men fokuserer på marginale endringer som kan patenteres, noe som kan sikre super profitt. Gjennom-gående innebærer denne praksis en betydelig form for verditaking fra fellesskapet.

Mazzucato konkluderer med at det ofte er offentlig sektor som tar den største risikoen ved å finansiere forsknings- og innovasjonsbiten, mens private selskaper kommersialiserer teknologien og tilegner seg gratis-gevinster fra felleskapets «teknologi-allmenningen».¹⁰ Både merverdi- og verdi-takingen er skjult for aktørene på markedet. Derfor betraktes ofte rikdommen som skapes på private hender som fortjent. Men sett med «åpne øyne» er mye av rikdommen systemiske gratisgevinster på felleskapets regning og altså ikke fortjent ifølge liberalismens og Lockes syn på rettferdighet som «just desserts».¹¹

Ulikhetens pris

Økonomisk ulikhet nådde et toppunkt i 1929. Etter børskrakket i 1929 og depresjonsårene deretter, snudde utviklingen. Dette ble en nedadgående trend i økonomisk ulikhet som forsterket seg ytterligere gjennom andre verdenskrig og de påfølgende tre tiårene preget av Keynes’ økonomi-forståelse og sosialdemokratisk styring. Med Reagan og Thatcher fra 1980 vokste ulikheten, og denne utviklingen har tiltatt i økende hastighet siden 1990-tallet i de fleste land. Krugman omtaler perioden etter 1979 som «The Great Divergence», og påpeker at den akselerende økonomisk ulikheten lenge var et fraværende tema på den politiske dagsordenen og lite kjent blant folk flest.

Store skadevirkninger:

Ulikhetens skadevirkninger gir grunn til undring: Hvorfor har rike land, midt i en enorm overflod hvor de fleste synes å ha nok materielle goder, økende helse- og sosiale problemer? Og hvorfor er det så store forskjeller på den økonomiske ulikhetens skadevirkninger mellom land med rimelig likt BNP per capita?

Økonomiske liberalister og folk på høyre-siden generelt, hevder gjerne at så lenge alle har nok, er ikke økonomisk ulikhet et problem. Forskningen om økonomisk ulikhet tilbakeviser dette. Det er ikke «nok» som er problemet. Ulikhetens pris handler ikke om fattigdom. Det er ulikheten i seg selv det dreier seg om, hvem man sammenligner seg med. Hvem som er ens referansegruppe. Vårt likhetsideal er også relevant for å forstå ulikhetens pris.

Wilkinson og Pickett har undersøkt sammenhengen mellom økonomisk ulikhet og forekomsten av 25 negative samfunnsforhold i 23 av verdens rikeste land og USAs 50 delstater. Forskningen deres viser en tydelig sammenheng: Jo større økonomisk ulikhet, desto høyere forekomst av helseproblemer, kriminalitet, lav sosial mobilitet, kortere levealder, fedme, angst, depresjon etc. (se Ulikhetens pris, norsk utgave 2012, engelsk 2009).

Fedmeepidemien illustrerer dette godt og USA — landet med en av verdens høyeste ulikhetsgrader — topper også statistikken for fedme. Svaret er ikke bare at «junk food» er billig og USA har mange fattige. Wilkinson og Pickett tolker dette som et eksempel på hvordan økonomisk ulikhet – altså forskjellen i seg selv – forsterker skadevirkningene . Samlet konkluderes det i Ulikhetens pris at rettferdig fordeling er helt avgjørende for et sunt og bærekraftig samfunn.

Ulikhetens pris har mottatt priser og bred anerkjennelse, men den har også vært gjenstand for kritikk. Blant annet påpekte Civita (2011) at konklusjonene til tider bygger på forenklede antagelser og ufullstendig statistikk. Mye av kritikken har blitt imøtegått, og nyere forskning har styrket hovedbudskapet i Ulikhetens pris. Dette kommer frem i oppfølgeren The Spirit Level at 15 (2024) som markerer 15-årsjubileet for den opprinnelige utgivelsen. Boken introduserer to nye indekser og inneholder oppdaterte data på totalt 27 dimensjoner.

En ny innsikt fra The Spirit Level at 15 er hvordan økonomisk ulikhet ikke bare skader mennesker, men også miljøet og klimaet. Ulikhet påvirker hele samfunnsveven – miljø, økonomi, folkehelse, sosial tillit og demokrati inkludert. Bekymringer som fremveksten av ytre høyre og svekket tillit til statlige institusjoner kobles stadig sterkere til økt konsentrasjon av rikdom hos de superrike. USA trekkes ofte frem som tydelig eksempel. Økende ulikhet påvirker også, ifølge The Spirit Level at 15, barns trivsel, skoleprestasjoner og sosial mobilitet negativt. Og økende ulikhet gir dårligere folkehelse på de fleste parametere. Psykologen Payne (2018) går enda lenger og hevder at ulikhet kryper inn under huden på oss – den former hvordan vi opplever verden, hvordan vi lever, og hvordan vi forholder oss til andre.¹²

Ulikhetens pris i Norge:

For norske forhold er boka Økonomisk og sosial ulikhet i Norge (Halvorsen og Stjernø 2021), samt rapporter fra SSB og forskning.no, sentrale kilder. I et intervju med Khrono.no (6. juni 2021) sier Stjernø: «Forskjellene er små i Norge. Tror vi. Men det er en myte. Vi ble overrasket,» sier Stjernø, og peker på at de 0,1 prosent rikeste – rundt 3 500 personer – mottar 12 prosent av totalinntekten. Altså betydelig mer enn SSB-tallene vi viste til ovenfor. De rikeste blir stadig rikere, samtidig som innvandring har ført til en økning i andelen med lavinntekt.

Halvorsen og Stjernø diskuterer hvordan høy ulikhet påvirker økonomisk vekst, levekår, helse, samfunnstillit, og folks tilfredshet med livet. Folk med lavere inntekt og formue har ofte har dårligere helse og kortere forventet levealder. Flere barn vokser opp i fattige familier, og andelen fattige har økt. Innvandring er en del av dette bildet. Videre pekes det på at valgdeltakelsen har sunket blant dem med lavere inntekt, og at fagbevegelsen sliter med sviktende medlemstall. Dette skjer mens kapitalsterke interesser bruker kommunikasjons-byråer og lobbyister til å påvirke politiske beslutninger.

Forfatterne argumenterer for at tiltak som reduserer ulikhet ikke bare er rettferdige, men også nødvendige for å sikre et bærekraftig og harmonisk samfunn. «Vi må flytte skatt fra inntekt til formue og eiendom og innføre arveavgift,» sier Stjernø, samtidig som han understreker behovet for et solid bunnfradrag, slik at vanlige folk og, vi legger til, små og mellomstore bedrifter ikke rammes.¹³

Ulikhetens pris i USA:

Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi, belyser i sin bok, The Price of Inequality: How Today's Divided Society Endangers Our Future (2012), hvordan økende økonomisk ulikhet i USA ikke bare er et moralsk dilemma, men også et alvorlig hinder for økonomisk vekst, sosial mobilitet og demokratisk stabilitet. Stiglitz påpeker at den øverste 1 prosent har fått hele 95 prosent av inntektsveksten etter finanskrisen, mens lønningene for middelklassen og de lavest lønnede har stagnert eller sunket. Slik svekkes selve kjernen i «den amerikanske drømmen» – troen på like muligheter for alle. Sammenlignet med andre industriland har USA ikke bare størst økonomisk ulikhet, men også minst sosial mobilitet.

Stiglitz tilbakeviser «trickle-down»-teorien, som hevder at velstand hos de rikeste vil sildre ned til resten av samfunnet. Tvert imot viser data at de rikeste stadig tar en større del av kaka, mens flertallet står igjen med lite eller endog mindre. Når ulikheten blir så høy som i USA, skjer det fundamentale endringer: De rikeste begynner å mene at de fortjener all sin rikdom, mens vanlige folk mister tillit til myndigheter og samfunnsinstitusjoner.

Stigende ulikhet fører til økt politisk polarisering og gir de rikeste mer makt og innflytelse over politiske beslutninger som gjennomgående beriker dem selv. Oppsvinget for populistiske protestbevegelser i en rekke land det siste tiåret, blir av mange tolket som en reaksjon på økonomisk usikkerhet og tiltagende økonomisk ulikhet, næret av flere tiår med nyliberal politikk. Stiglitz understreker at graden av økonomisk ulikhet i hovedsak skyldes politikk, og at ny politikk kan gi store forbedringer – for rettferdighet så vel som økonomisk ytelse.¹⁴

Demokratiet utfordres

Mange ledende samfunnsforskere er enige om at høy økonomisk ulikhet, slik vi ser i dagens USA, utgjør en alvorlig fare for demokratiets stabilitet og bærekraft. Dette støttes både av omfattende empirisk forskning og av klassiske analyser som Polanyis The Great Transformation (1944). Polanyi introduserer konseptet «dobbeltbevegelsen», som beskriver hvordan kriser utløser motreaksjoner som enten kan være demokratiske eller autokratiske. Eksempler fra krisene etter laissez faire liberalismen på 1920-tallet er USAs «New Deal» og Skandinavias sosialdemokrati som den demokratiske responsen, kontra fascismen og nazismen i Italia og Tyskland som den autokratiske.

Nyere forskning videreutvikler Polanyis innsikter. Block (2007) viser hvordan økende ulikhet, også i vår tid, fremmer autokratiske tendenser. Slobodian (2025) hevder, som nevnt, at det eksisterer en nær forbindelse mellom nyliberalismen og ytre høyre-populisme. Utviklingen mot mer ekstreme bevegelser på høyresiden i den nyliberale epoken ser derfor ut til å bekrefte Polyanis hypotese, utviklingen i USA under Trump likeså. Nobelprisvinnerne i økonomi i 2024 har også fremhevet sammenhengen mellom økonomiske institusjoner og demokratiets helse. De skiller mellom inkluderende og ekstraktive institusjoner. En overvekt av ekstraktive institusjoner, som beskytter de privilegerte og øker ulikheten, truer selve demokratiet ved at makt og ressurser konsentreres hos noen få.

Veksten i ytre høyrepopulistiske bevegelser etter 2000-tallet, har gått hånd i hånd med økende økonomisk ulikhet, globalisering herunder også migrasjon, samt fremveksten av de internasjonalt superrike. Equality Trust (2024) dokumenterer denne korrelasjonen¹⁵ og peker på hvordan samfunns-utviklingen har styrket støtten til partier og ledere på ytre høyre, drevet frem av frustrasjon over økonomisk usikkerhet og svekket samfunnsutjevning. Høyre-dreiningen speiler også en tiltagende migrasjonsliberalisme, noe som i utgangspunktet ble drevet frem av nyliberalismens dereguleringer og mål om frihandel av varer, tjenester og arbeidskraft.

Ironisk nok gjennomfører mange høyrepopulistiske regjeringer som for eksempel Trump i USA, en politikk som snarere forsterker ulikheten – ofte gjennom skattekutt for de rikeste, styrket markedsmakt, svekkede velferdsordninger og angrep på fagforeninger. I USA har superrike som Elon Musk og andre fått økende politisk makt og innflytelse. Konsekvensene ser ut til å være økende sosial uro og et dysfunksjonelt samfunn som mister evnen til å løse felles utfordringer.

Hopkin beskriver i boka American Nightmare: How Neoliberalism Broke US Democracy «post demokratiet»¹⁶ i USA på følgende vis: «…det mest ekstreme eksempelet på underkastelse av samfunnet til markedets brutale makt. …Denne utviklingen…. har resultert i politisk polarisering, ustabilitet og opprør i USA.» Chomsky og McChesney 2011: Profit over People: Neoliberalism and Global Order formulerer det på følgende humoristiske måte: «I stedet for borgere produseres det forbrukere. I stedet for lokalsamfunn produseres det kjøpesentre. Det samlede resultatet er et atomisert samfunn av frakoblede individer som føler seg demoralisert og sosialt maktesløse.»

I 2025 kan vi stå ved et veiskille. Trump fører en form for økonomisk nasjonalisme med tollmurer og industripolitikk som bryter med flere nyliberale dogmer om frihandel samtidig som han gir han store skattekutt til de rike. Det skjer i en klassisk nyliberal ånd der markedet for ham og hans tilhengere synes like fortreffelig som hos de beste markedsfundamentalister. 

Hva skjer med nyliberalismen og i neste instans kapitalismen om slike krefter blir enda mer dominerende? Jeg skriver om dette på slutten av del 2 av dette essayet, som publiseres i morgen.

Referanser:

Block 2007: The Iron Cage Revisited: Institutional Isomorphism and Collective Rationality in the Global Economy. Annual Review of Sociology.

Blyth 2013: Austerity: The History of a Dangerous Idea. Oxford University Press.

Chomsky og McChesney 2011: Profit over People: Neoliberalism and Global Order. Seven Stories Press.

Civita 2011: Kommentarer til Ulikhetens Pris, Clemet 30. august. Civita.no.

Civita nr. 19/2020: Anmeldelse og kritikk av en ny fortelling om (ny)liberalismen, Nordbakken. Civita.no.

Davies m.fl. 2017: Developmental Regimes in Africa: Elites and Institutions in the Political Economy of Development. Oxford University Press.

Eichengreen 2004: Capital Flows and Crises.

Friedman 1951: Neoliberalism and its prospects. Farmand (tidsskrift).

Friedman 1970: A Friedman Doctrine: The Social Responsibility of Business is to Increase its Profits. The New York Times Magazine den 13. September 1970.

Grande 2023: Adam Smiths usynlige hånd: Et teologisk perspektiv. Minerva.

Halvorsen og Stjernø 2021: Økonomisk og sosial ulikhet i Norge – Universitetsforlaget.

Harvey 2005: A Brief History of Neoliberalism. Oxford University Press

Hopkin 2020: American Nightmare: How Neoliberalism Broke US Democracy. Verso Books.

IMF 2016: Neoliberalism oversold? Finance & Development (IMF tidsskrift)

Klein 2007: Katastrofekapitalismens fremmarsj. Knopf Canada / Metropolitan Books.

Krippner 2011: Capitalizing on Crisis: The Political Origins of the Rise of Finance. Harvard University Press.

Krugman 1995: Globalization and the Inequality of Nations. The Quarterly Journal of Economics.

Krugman 2007: The Conscience of a liberal. W. W. Norton & Company.

Mazzucato 2013: The Entrepreneurial State: Debunking Public vs. Private Sector Myths. Anthem Press.

Mazzucato 2019: The Value of Everything: Making and Taking in the Global Economy. Penguin books.

Musto 2020: The Marx Revival. Verso Books.

Noah 2012: The Great Divergence: America's Growing Inequality Crisis and What We Can Do About It. Bloomsbury Press.

Payne 2018: The Broken Ladder: How Inequality Affects the Way We Think, Live, and Die. Penguin Books.

Piketty 2014: Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.

Polanyi 1944: The Great Transformation. Beacon Press.

Rosa 2024: Akselerasjon og resonans. Cappelen Damm (Norge).

Slobodian 2025: Hayek’s Bastards: The Neoliberal Roots of the Populist Right. Zone Books. USA.

SSB 2018: Formues-ulikhet i Norge 1995–2016

SSB 2022/2020: Store utbytter i et vanskelig år.

Stiglitz 2002: Globalization and Its Discontents. W. W. Norton & Company.

Stiglitz 2012: The Price of Inequality: How Today's Divided Society Endangers Our Future. W. W. Norton & Company.

Stuckler & Basu 2013: The Body Economic: Why Austerity Kills. Basic Books.

Wilkinson & Pickett 2012 (2009): Ulikhetens pris. Res Publica.

Wilkinson & Pickett 2024: Spirit Level at 15. Equality Trust, 2024.

Wilkinson & Pickett 2019: The Inner Level. Penguin Books.

Williamson 2004: The Washington Consensus as Policy Prescription for Development. Peterson Institute for International Economics.

Fotnoter

[1] Et essay publisert i The New York Times Magazine den 13. september 1970 med tittelen "A Friedman Doctrine: The Social Responsibility of Business is to Increase its Profits". Dey hører med til historien at også den norske stats næringslivs-engasjement og det norske oljefond langt på vei styres etter dette prinsipp.

[2] Filosofien bak NPM er basert på ideen om at byråkrater etterstreber egennytten på linje med aktører på markedet. Løsningen på denne «ego-driften» var ifølge Buchanan (1962) og Public Choice teorien å innføre markedslogikken i offentlig sektor.

[3] Tallene som brukes her er basert på SSB, OECD og diverse andre kilder analysert av Microsofts Co-pilot. Utvilsomt omtrentlige tall, men tendensene er markante.

[4] Dette synes å avspeile kapitalens utviklings-tendens til stadig hurtigere omløpshastighet, noe Marx behandler i bind 2 av Kapitalen.

[5] Sosiologen Rosa beskriver i Akselerasjon og resonans (2024) hvordan et stadig økende tempo fører til fremmedgjøring og tap av «resonans» – en opplevelse av tidsklemme og mangel på mening og tilstedeværelse. Se også Yogien og actomanen med lignende refleksjoner om vår eksistens (Jaer 1999, Samtiden nr. 5/6 ).

[6] Målt av S&P 500, eller Standard & Poor's 500, som er en av verdens mest kjente aksjeindekser. Den måler den samlede utviklingen til 500 av de største børsnoterte selskapene i USA.

[7] I 1996 signerte Clinton Personal Responsibility and Work Opportunity Reconciliation Act (PRWORA), som markerte et dramatisk skifte i amerikansk velferdspolitikk. Se https://www.history.com/articles/clinton-1990s-welfare-reform-facts

[8] Mange forstår Adam Smiths usynlige hånd som et uttrykk for guds forsyn: «Ideen om den usynlige hånd uttrykker at Gud oppnår sin gode vilje i historien til tross for menneskets selviske intensjoner.» (Adam Smiths usynlige hånd: Et teologisk perspektiv. Grande i Minerva 21.04.2023).

[9] For Ny-klassisk økonomi vil det ikke være urimelig å si at verdiskapingen samsvarer med profitten dersom produktet er produsert på en konkurransedyktig måte og dersom produktet er etterspurt på markedet.

[10] Jeg velger betegnelsen «teknologi-allmenningen» for å understreke den prinsipielle likheten med grunnrenteproblematikk og bruk av felleskapets ressurser.

[11] I Klassekampen 13. april 2023 har Tranøy et interessant innlegg om «å skape for å dele» – Arbeiderpartiets gamle slagord. Ifølge Tranøy kan det virke som om dette slagordet betyr at det er kapital-eieren og privat sektor som skaper verdier, mens offentlig sektor og arbeidskraften er utgiftsposter som må «dele» av det privat sektor og «velvillig» kapital har skapt.

[12] Dette perspektivet forsterkes av Wilkinson og Picketts The Inner Level (2019), som viser hvordan mer like samfunn kan redusere stress, fremme mental helse og forbedre livskvaliteten for mange.

[13] Jf. uttalelser fra oljefondsjef Nicolai Tangen: (link: Aftenposten) der han uttalte at arveavgiften burde vært 100 prosent, fordi det er «...ekstremt urettferdig at noen blir født med en stor pengesekk.» Men tre dager senere trakk oljefondsjefen uttalelsene tilbake.

[14] Jf. Noah 2012, The Great Divergence: America's Growing Inequality Crisis and What We Can Do About It, som kommer til mange av de samme konklusjonene som Stiglitz.

[15] Linker til tekster som styrker denne tesen: «a sharp increase in inequality across developed economies’/ the globalisation of nyliberal economics/and the creation of an international super-rich.»/ «Several studies acrossthe last 20 years», samt ikke minst Spirit Level at 15, (Wilkinson og Pickett 2024).

[16] Colin Crouch (2011) introduserte begrepet «post-demokrati» for å beskrive hvordan markedskrefter ofte trumfer demokratiske prosesser i den nyliberale epoken.