Vilde Fastvold frykter at svigermor leser boka hennes om sex, diskriminering og makt

Debutant Vilde Fastvold har skrevet roman basert på egne erfaringer som antropologistudent på besøk i Karibia.

Hva handler romanen om?

– I «Felt» møter vi en ung antropologistudent som reiser på feltarbeid til Martinique, en fransk øy i Karibia. Når arbeidet stagnerer, innleder hun et forhold til en mann som hun samtidig forsker på i smug. Boka handler om makt, og om det uutgrunnelige i asymmetriske maktrelasjoner. Den handler også en del om norsk selvgodhet, og om kolonialisme og dens mange historiske implikasjoner.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til boka?

– Ja. Jeg har selv vært en ung antropologistudent som reiser på feltarbeid til Martinique, og kjenner godt til gråsonene og dilemmaene det kan innebære. Noe av det som motiverte meg til å skrive boka, var å se hvordan mennesker, ofte med de beste intensjoner, reiser ut og ender opp med å gjøre ting de aldri ville gjort hjemme. Meg selv inkludert. Hva handler det om? Hvorfor er det slik at mange ser ut til å forestille seg at andre regler gjelder når man er et annet sted?

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det er mange ting jeg vil formidle! Men én viktig grunn til at jeg skrev boka, var at det er så mye ved Martinique som jeg syntes er fascinerende: Politisk, historisk, og ikke minst, medisinsk og økologisk. Store deler av jordsmonnet på øya er forgiftet av et plantevernmiddel som det vil ta hundrevis av år å bryte ned. Prostatakreftprevalensen er den høyeste i verden. Hvordan dette lander i befolkningen, kan ikke forstås løsrevet fra kolonihistorien. Det er en vanvittig situasjon som i seg selv fortjener bredere oppmerksomhet.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Etter jeg leverte mastergraden, i 2011.

Når og hvor skriver du?

– Når og hvor jeg kan. Denne boka er blant annet skrevet i ferier, i mammaperm, på rare hotellrom under en småbyturné i sørstatene mens jeg var en slags tourmanager for Sondre Lerche, i helgene når ungen sover på dagen, på kjøkkenet i mørket før familien våkner og før jeg må dra på jobb. Generelt skriver jeg bedre om morgenen, men kveldene kan brukes til redigering.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Som min gode venn og forfatterkollega Edy Poppy pleier å si: Som en snegle på speed.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Jeg teller ikke, men leser en del ny, norsk skjønnlitteratur og litt utenlandsk, sper på med noen klassikere i ny og ne, og en god del fag. Jeg leser bøker som jeg trekkes mot, helt usystematisk, et deilig cover, en herlig slakt, et prosjekt jeg blir nysgjerrig på. Men ingen av dem det blir konsensus om at alle ‘må’ lese, da blir jeg tverr og nekter. Det fører nok til at jeg går glipp av en rekke gode bøker, men så barnslig er jeg altså.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Jeg håper at flere enn tre personer leser boka! Akkurat nå tenker jeg mer på en person jeg nesten håper ikke vil lese den. Svigermor. Hun er en storartet dame, men denne boka har altfor mange klamme sexscener til at søndagsmiddagene kan forløpe uproblematisk hvis hun skulle komme til å plukke den opp. Jeg håper noen advarer henne før det er for sent. Ellers hadde det vært fint om boka ble pensum i antropologi og bistandsstudier, som en slags «how not to»-manual.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Den siste boka som ga meg skikkelig puls fordi den var så bra, var Han Kangs «The Vegetarian». For en tripp.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Suzanne Roussi, i 1936, under studietiden hennes i Paris, og så igjen på Martinique i 1964. Hun var en martinikansk skribent og intellektuell, dypt inne i surrealistbevegelsen. Mor til seks, og gift og skilt med Aimé Césaire, Martiniques nasjonalhelt. Det var hun som skrev at «La poésie martiniquaise sera cannibale ou ne sera pas» (noe sånt som: martinikansk poesi skal være kannibalistisk, eller ikke i det hele tatt) et sitat som til tider tillegges hennes mann, eller mennene i den språkpolitiske kreolistbevegelsen, men det var altså henne.