Noen vil stjele oppmerksomheten vår

Fred-Ragnar Skau-Nilsen

Hvorfor har du skrevet boken?

Gjennom et langt yrkesliv som teknologiekspert, endringsleder, rådgiver og bedriftspedagog har det slått meg at menneskers oppmerksomhet er nøkkelressursen i så å si alt vi foretar oss på jobb. Samtidig har vi klart å rigge oss en teknologisk avansert tilværelse, både hjemme og på jobb, hvor vi stadig mister eierskapet til oppmerksomheten vår.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

Boken er skrevet for å gjøre leserne oppmerksomme på oppmerksomheten og for å vise at det ikke er så vanskelig som man kan tro å ta eierskapet til oppmerksomheten tilbake.

Kan du nevne én person du håper leser boken? 

Jeg håper at alle som på en eller annen måte er opptatt av å påvirke andre vil fatte interesse for denne boken. Den som ønsker å vekke andres interesse må interessere seg for hvordan andres interesse fungerer, og det får de hjelp til her.

Navn: 

Fred-Ragnar Skau-Nilsen

Bosted: 

Nøtterøy

Yrke/utdannelse: 

Seniorkonsulent i Sopra Steria

Tittel på boken: 

Oppmerksomhetsledelse – en bok om mestring, mening og tilstedeværende mennesker.

Sidetall: 

218

Forlag: 

Finansavisen Forlag

 

«Vær oppmerksom» sier vi på norsk – og avslører en upresis forståelse av hva fenomenet oppmerksomhet dreier seg om. Våre ferdigheter i å håndtere våre egen mentale fokusering handler jo ikke om hvordan vi er, men om hva vi til enhver tid velger å gjøre. Det engelske uttrykket «Pay Attention» er langt mer treffsikkert. Det forteller oss at oppmerksomheten vår er en verdifull knapphetsressurs som det gjelder å forvalte med omhu. Å betale oppmerksomhet til noen eller noe, innebærer en form for overgivelse. Dette har USAs 47. president på en vulgær måte anskueliggjort for oss. Han er en mester i å få politikere, journalister og velgere til å investere oppmerksomhet i hans tanker og politikk. Derfor er han også en mester i å få det som han vil.

På begynnelsen av 1900-tallet levde og virket en kvinnelig filosof i Frankrike. Hun het Simone Weil, og den Nobelprisvinnende forfatteren og filosofen Albert Camus omtalte henne som «den eneste store ånd av vår tid». «Oppmerksomheten er sjelens valuta,» sa Weil, og «oppmerksomhet er den sjeldneste og reneste form for generøsitet».

Weils teorier om menneskesinnet kan hjelpe oss å forstå hvorfor digital teknologi og den medfølgende oppmerksomhetsøkonomien har så stor påvirkning på oss. Og de viser at nøkkelen til den som ønsker å påvirke seg selv og andre, er å være oppmerksom på oppmerksomhet.

Det er evolusjonen som har formet sinnet vårt. Evolusjonsbiologene hevder at naturen rundt oss har brukt ca. sju millioner år på å forme oss. I løpet av en forsvinnende liten del av utviklingen har vi funnet opp industri, teknologisk avanserte samfunn, raske fremkomstmidler, moderne medier og informasjonsteknologi som har gitt revolusjonerende endringer i hva vi opplever, hvordan vi forholder oss til hverandre, hvordan vi bruker kropp, sanser og hjerne, og hvilke oppgaver vi trenger å løse. Tiden fra lanseringen av den første iPhonen til i dag utgjør ca. 0,0003 prosent av den lange utviklingsreisen vår. På den tiden har smarttelefonen forandret hverdagen til jordens befolkning. I ekspressfart har vi klart å forme en helt annen tilværelse enn den menneskesinnet er utviklet for å håndtere, og nå må vi passe oss så vi ikke snubler i våre egne fremskritt. 

Kroppen og sinnet har skilt lag

De raske endringene har påvirket oss mer enn det er behagelig å ta innover seg. Først og fremst har den nye teknologien gjort noe med forholdet mellom kropp og sinn. For de aller fleste har de to skilt lag. Se for deg oppgavene du utførte i jobben i løpet av forrige uke. Hvor mye av det du gjorde handlet om arbeid med konkrete ting hvor du måtte befinne deg på et bestemt sted eller tidspunkt, og hvor mye var digitalt eller abstrakt, slik at du kunne vært hvor som helst? Hvis vi hadde spurt forfedrene våre som levde for 100 år siden eller tidligere om det samme, ville de ikke skjønt spørsmålet. Så å si alt de gjorde krevde praktiske ferdigheter og fysisk nærhet til det de jobbet med.

Når det digitale og virtuelle stadig blir en større og viktigere del av livet, er det umulig å unngå at kroppen og den fysiske siden av det å være menneske gjennomgår en form for devaluering. Bruk av mobiltelefon i sosiale sammenhenger illustrerer dette godt, for eksempel hvis du sitter med venner rundt et bord, og en av dem stadig lar samtalen avbrytes av varsler på telefonen sin. Når vi gir den digitale kommunikasjonen forkjørsrett på denne måten, kan vi ikke unngå å samtidig proklamere at den analoge og direkte kommunikasjonen har lavere verdi. Det samme gjelder når vi besøker severdigheter eller deltar i seremonier og arrangementer, og vi holder et mobilkamera opp som et skjold eller en vegg mellom oss selv og den virkelige opplevelsen. Det viktigste er jo å sende det som oppleves videre til den virtuelle verden. Det digitale lageret blir erfaringenes egentlige mål, og menneskets egne sanser og minner blir en mindre viktig mellomstasjon på veien.

Det norske kongeparet kan bevitne denne tendensen hos Norges befolkning. De har uttrykt frustrasjon over at det første de møter når de er ute på reise, er mobilkameraer og ikke menneskers smilende ansikt. Naturlige og menneskelige møter med den fysiske virkeligheten vi har rett foran oss, taper kampen om oppmerksomhet og prioritet. Avstand og fremmedgjøring blir teknologiens uheldige bivirkninger.

På mange områder, og særlig på jobben, er det både ønskelig og naturlig at teknologiske hjelpemidler får stor betydning, og det er mange eksempler på gode effekter av digital virtualisering av hverdagen vår. Mulighet for mobilbetaling i stedet for kontanter eller bankkort, og bruk av nettprat og videosamtaler over store avstander er virkelige fremskritt. Men vi trenger å forstå hvordan menneskenaturen blir utfordret av den virtuelle tilværelsen. Det er for eksempel lett å undervurdere problemene mange får når informasjonsoverflod og krav om selvorganisering blir overveldende, fordi så å si alle forpliktelser og oppgaver kan utføres når og hvor som helst. Forholdet vi har til følelsene våre kan fort bli komplisert, forstyrret og forvirrende når en teknologipreget hverdag forleder oss til å håndtere det fysiske og det psykiske som helt adskilte størrelser.

Menneskers fysikk og psyke henger mye tettere sammen enn det hverdagens digitale rutiner legger opp til. Når forbindelsen mellom den materielle og den mentale verden forandres, er det uunngåelig at samspillet mellom kropp og sinn forstyrres. Konsekvensen er at vi blir emosjonelt forvirret, og at oppmerksomheten vår ender opp i en slags meglerrolle mellom to verdener. Dette trenger vi hjelp til å håndtere.

Det kan være viktig å minne om at vår oppfatning av et skarpt skille mellom kropp og sinn ikke bare har sin rot i teknologien. Både filosofiens tanke om ideene som en bakenforliggende årsak til alt fysisk, og religionenes lære om sjelens frelse og kroppens forgjengelighet, er viktige kilder til vår todelte selvoppfatning. Flere hundre års biologisk og psykologisk forskning har for lengst slått fast at vår fysiske og psykiske side henger uløselig sammen. Problemet er imidlertid at omgivelsene vi har skapt for oss selv, får oss til å leve som om det ikke er sånn likevel.

Jeger eller jaget?

I millioner av år har mennesket hatt en mer naturlig plass i næringskjeden enn det vi har i dag. Verden var svært lenge mye farligere for oss enn det vi opplever nå, og det å bli drept av en fiende eller spist av et rovdyr var langt mer sannsynlig enn i dag.

Skulle vi overleve, måtte vi jakte og drepe ville dyr for å få mat, og det var bokstavelig talt livsviktig å være i stand til å forsvare seg og nedkjempe truende fiender og dyr. I flere millioner år har vi enten vært jegere eller blitt jaget.

Hvem eier oppmerksomheten vår?

Den viktigste forskjellen mellom tilstandene jeger og jaget handler om eierskapet til oppmerksomheten. En løve på jakt har oversikt og opplever eierskap til situasjonen på savannen, mens antilopens oppmerksomhet er totalt underlagt løvens bevegelser og handlinger. I dagens oppmerksomhetsøkonomi handler det om å jakte på menneskers bevissthet. Hver gang du tar opp telefonen din, er du et mulig bytte for noen som er på jakt etter sansene, tankene og tiden din.

Når vi stadig opplever å være jaget, har tankene og reaksjonene våre en lei tendens til å falle inn i et primitivt mønster. Stressnivået økes, og vi blir dårligere til å tenke sakte og avansert.

Men er det riktig å snakke om oppmerksomhetsøkonomi? En mer korrekt betegnelse er vel heller distraksjonsøkonomi. De som tjener mest penger i det digitale markedssystemet, er de som får deg til å rette oppmerksomheten mot noe annet enn det du hadde tenkt da du åpnet pc-en eller tok opp telefonen din. Nøkkelen til høy inntjening ligger i evnen til å ødelegge menneskers arbeidsflyt og produktivitet. Og når du først er inne på en sosial plattform, er det om å gjøre for plattformleverandørene å holde deg der. Da er det viktig å fôre deg med innhold og budskap som opprører og engasjerer. Nyanseringer, motforestillinger og kritisk tenkning må vike for forenklinger, provokasjoner og påstander som aldri blir testet eller motsagt, fordi dette fungerer så mye bedre som brekkjern for de som vil bryte seg inn i hodene våre og stjele konsentrasjonen vår.

Skjermopprøret

Det er ikke vanskelig å forstå det store opprøret mot skjermbruk i barndommen som har vokst fram i befolkningen den siste tiden. Boktitler som Skjerm barna,¹ Skjermslaver,² og Skjermtid – nødhjelp til frustrerte foreldre,³ selger i store opplag, og Facebook-gruppen «Opprop for mindre skjermbruk i barneskolen» er nå oppe i 25.500 medlemmer.⁴

Når vi leser tekster på papir, er vi skånet fra den store oppmerksomhetsjakten, mens digitale enheter som mobiltelefon og nettbrett alltid vi gi oss en følelse av at sinnet vårt er jaget.

Men det heseblesende oppmerksomhetsjaget har på en merkelig måte blitt akseptert av mange av oss som et grunnleggende premiss i tilværelsen, også av mennesker som vil forby skjermbruk i skolen. I diskusjoner om elevers manglende evne til dyp konsentrasjon og problemer med skolevegring, er det ikke uvanlig med påstander om at lærernes oppgave først og fremst er å fange elevenes oppmerksomhet. «Problemet er at skolen ikke klarer å gjøre undervisningen spennende nok,» sies det. Innbakt i et slikt utsagn ligger en påstand om at elevenes oppmerksomhet er fritt vilt. De som klarer å fange oppmerksomheten til de minste, har rett på den. Men er det sånn? Simone Weil ville antakelig sagt at en slik mening er det samme som å hevde at hvem som helst som klarer å stjele andres valuta, har rett til å gjøre det.

Andre stemmer i skoledebatten vil si at skolens oppgave først og fremst er å lære elevene å ta eierskap til sin egen oppmerksomhet, uavhengig av om de stirrer på en skjerm eller de har fått en oppgave som de synes er kjedelig.

Og her er vi ved kjernen av problemet – og løsningen. Teknologimestring i 2025 handler ikke om å fjerne de nye hjelpemidlene, men å gjøre oss i stand til å temme teknologien som et villdyr.

Digital mestring

Det positive budskapet er at menneskeheten har mestret en lignende situasjon tidligere. Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når vi temmet villhestene og tok dem i bruk for transport og andre kraftkrevende oppgaver, men det finnes spor etter slik bruk av dette husdyret tilbake til begynnelsen av bronsealderen. De første folkegruppene som virkelig klarte å utnytte hesten som hjelpemiddel, fikk et enormt overtak over andre folk militært, og de kunne frakte mange flere varer og bevege seg over lengre avstander enn andre.

Dette ble særlig tydelig da europeerne kom til Sør-Amerika på slutten av 1400-tallet. De kom til en befolkning som ikke hadde brukt hester på samme måte, og dermed var de helt overlegne i krigføring, transport, kommunikasjon og jordbruk.

Utnyttelse av hestens styrke krevde mestring. Alle voksne mennesker måtte kunne alt fra stell, fôring og håndtering av sal og seletøy, men det aller viktigste var evnen til å ta styringen over dette sterke dyret. I svært mange kulturer har dette vært en viktig del av grunnleggende allmennkompetanse i mange tusen år, slik digitale ferdigheter har blitt for oss i dag.

I Romerriket kunne et kavaleri i en hær utgjøre flere tusen ryttere. Da var de helt avhengige av at hver rytter hadde full kontroll på hesten sin, slik at alle soldatene kunne holde seg samlet og bevege seg dit de ønsket. På samme måte utgjør informasjonsarbeiderne i dagens arbeidsliv et kavaleri av digitale ryttere. Vi må kunne kontrollere at hjelpemidlene våre ikke farer av sted med sinnet vårt og hindrer oss å samle og koordinere mental energi. Effektiv bruk av teknologi er helt grunnleggende for å kunne komme langt i arbeidslivet.

I kavaleriet var det også viktig å forstå hestens begrensninger, og en sentral ferdighet var å komme seg raskt ned av hesteryggen. For oss er det avgjørende å forstå når teknologien bare er i veien og hindrer oss i å oppnå det vi ønsker.

Ferdigheter i å utnytte applikasjoner og kunstig intelligens på en sunn og sikker måte har blitt en nøkkel til suksess på jobben. Og det å klare å legge bort telefonen uten at noen tar den fra oss med tvang, er en forutsetning for livsmestring.

Jeg kan godt innrømme det først som sist. Flere ganger under skriving av denne teksten har jeg brukt kunstig intelligens. Jeg har spurt om forslag til formuleringer og fått hjelp av KI til å finne informasjon på nettet. 95 prosent av de tekstforslagene som KI gir, er totalt ubrukelige, men de setter i gang hjernen og får meg til å stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg ikke synes at formuleringene er gode nok, og hva som gjør at en setning sitter slik jeg vil. KI er en vidundermedisin mot skrivesperre.

Men den som kan noe om å skrive, vet at det å levere fra seg en tekst man ikke selv har fullt eierskap til, er en ekstremt dårlig idé. Når vi skal utrykke oss og forsøke å påvirke andre, handler det om å utnytte teknologiske hjelpemidler, men enda mer om å sørge for å eie våre egne tanker, ideer og tekster og aller mest om bevissthet om hva vi velger å gi vår dyrebare oppmerksomhet.

Kunstig intelligens er et effektivt skriveverktøy når vi bruker det på samme måte som Karsten Warholm eller Jakob Ingebrigtsen bruker avanserte treningsapparater for å øke styrke, spenst og utholdenhet. De vet meget godt at løpsprestasjonene i konkurranser må de eie selv.

Hjernen din er et kontor

Hukommelsen vår kan deles i to deler: kort- og langtidsminnet. Korttidsminnet kalles også arbeidsminnet. Når vi løser avanserte oppgaver, laster vi informasjon fra sanser og langtidsminne inn i arbeidsminnet vårt og løser oppgaven der.

Den store forskjellen mellom de to delenes minnekapasitet kan imidlertid overraske noen hver. I så å si hele vår historie har vi ikke hatt behov for å håndtere store mengder informasjon i daglige gjøremål. Derfor har vi utviklet et arbeidsminne med svært begrenset lagringsplass. Mestring av alle livets oppgaver har i uminnelige tider vært langt mer avhengig av mye kunnskap i langtidsminnet. De som forsker på hjernen vår, hevder at forholdet i kapasitet mellom kort- og langtidsminnet tilsvarer forholdet mellom en kubikkmeter og hele Melkeveien.⁵

Et bittelite skrivebord i et uendelig stort kontor og en flittig assistent

Arbeidsminnet er som et bittelite skrivebord inne på et enormt stort kontor med uendelig mange hyller, skuffer og skap. Men skrivebordet har en litt uheldig egenskap. Alt du legger på det blir borte etter en liten stund, og det skjer helt av seg selv. Rett ovenfor det lille bordet har du to store vinduer. Det er sansene dine. Oppmerksomheten er den assistenten som har fått jobben med å ta ting som kommer inn vinduene og legge det på skrivebordet. Den kan ikke ta tak i alt som kommer inn. Det har verken oppmerksomheten eller skrivebordet kapasitet til. Oppmerksomhetens jobb er å sørge for at skrivebordet ikke blir overfylt, og at det som til enhver tid ligger der, er nyttig og relevant for deg. Det er først og fremst skrivebordets (arbeidsminnets) begrensning som gjør evnen til oppmerksomhetsstyring så viktig for oss. Dersom kapasiteten hadde vært ubegrenset, hadde det ikke vært interessant å skrive eller lese om oppmerksomhet.

Slik kan det illustreres hvordan ulike aktører samarbeider i det vi kan kalle vårt lille hjernekontor.

Sjef i eget hode

Evnen til å bestemme hva som skjer inne på hjernekontoret vårt har vært et diskusjonstema i uminnelige tider, lenge før vi fikk digital teknologi.

I århundrene rundt år null av vår tidsregning vokste stoisismen fram i antikkens Hellas, en filosofisk retning som lærte at et godt liv kunne oppnås gjennom bevisste tenkemåter, og at nøkkelen til lykke lå i å rette oppmerksomheten mot det vi kan kontrollere – våre egne tanker, holdninger og handlinger. Stoikerne var opptatt av å møte hendelser og forhold som var utenfor egen kontroll med aksept og stoisk ro.

Stoisk tenkning innebærer en radikalt enkel innsikt: dine tanker er dine. Det er det eneste som virkelig tilhører deg, og det var denne friheten de ville hjelpe folk å oppdage.

For filosofer som Epiktetus (cirka år 55–135) og Marcus Aurelius (121–180) dreiet det hele seg om en grunnleggende sannhet: Vi kan ikke kontrollere hva verden gjør mot oss, men vi kan selv velge hva som skjer i hodet vårt.

Stoikernes tilnærming var verken lettvint eller romantisk. De mente ikke at tankene våre er gratis og lett å endre, men at evnen til å kontrollere egen tenkning både er krevende, verdifull og nødvendig.

Stoisismen harmonerer godt med Simone Weils syn på oppmerksomhet som en form for generøsitet, og det er ingen hemmelighet at hun var sterkt påvirket av Epiktetus, Aurelius og andre greske filosofer.

Det er skrevet utallige hyllemetre med gode og mindre gode bøker om mental trening og det å bli en bedre utgave av seg selv. Men det er stor avstand mellom Weil og Aurelius på den ene siden og de vulgære delene av dagens selvhjelpsindustri på den andre. Store deler av forbedringsindustrien produserer først og fremst urealistiske håp og avhengighet til dyre kurs og metodikker, og ikke varige løsninger. (Hvis denne industrien hadde holdt alt den lover, ville den jo raskt utslettet sitt eget inntektsgrunnlag.)

Lenge før stoikerne spredte sine tanker i antikkens Hellas, hadde østlig filosofi i mange år vært preget av dyp interesse for sinnet, meditasjon og det å oppnå indre fred gjennom bevisst trening av tanker og oppmerksomhet.

For over 4000 år siden utviklet hinduismen og senere buddhismen omfattende praksiser som tok utgangspunkt i en enkel men kraftfull idé: at mennesker kan observere egne tanker og følelser for å forstå sin egen natur og gjennom det oppnå en form for frihet.

Tankeløshet og tilstedeværelse

Et sentralt begrep som vi har fått fra den østlige filosofien er det som på engelsk heter «mindfulness». På norsk brukes gjerne uttrykkene bevisst tilstedeværelse eller oppmerksomt nærvær. Selv foretrekker jeg å bruke de to norske betegnelsene om hverandre, og jeg prøver å unngå det engelske, fordi det både kan virke fremmedgjørende og forvirrende. Selvhjelpsindustrien forsøker gjerne å gjøre en enkel og svært tilgjengelig kunnskap mer mystisk og utilgjengelig ved å sverge til spesialuttrykk på engelsk. Innbakt i den typen ordbruk ligger et budskap om at fenomenet er så spesielt at det ikke finnes noe norsk ord som kan beskrive det godt nok.

Men dette er svært enkelt. «Mindfulness» betyr ikke at sinnet vårt er fullt, men at vi fyller vår egen tilstedeværelse med vårt eget sinn. I praksis betyr det at vi har med oss både sanser, tanker og følelser i det vi opplever og gjør.

Når vi har mye å tenke på, og hodet vårt er fullt av forpliktelser, tidsfrister og gjøremål, mangler vi ofte ro til å få med oss det som skjer her og nå, både rundt oss og inni oss. Da har kropp og sinn en lei tendens til å skille lag, slik jeg beskrev tidligere.

Tankene våre fylles med noe som har skjedd, noe som skal skje, eller noe som foregår et helt annet sted. Da mangler vi mental kapasitet til å få med oss det som foregår i øyeblikket der vi er. Tankeløshet handler ikke om at sinnet vårt er tomt, men at vi har fylt det opp så mye at vi hindres i å sanse, føle, reflektere og tenke åpent og klart.

Inne på hjernekontoret vårt kan skrivebordet være overfylt, så oppmerksomheten ikke har noe sted å legge fra seg nye sansepakker som kommer inn. Hvis vi holder på med noe praktisk i en slik tilstand, kan vi risikere at vi ikke legger merke til hva vi gjør. Aktørene på hjernekontoret mister kontakten med hverandre, og handlingene våre blir tankeløse.

Når vi blir fraværende, er det som om hodet kobles fra resten av det som er oss. Hvis dette skjer på uheldige tidspunkter, kan det gi oss store problemer, som for eksempel i trafikken, hvor uoppmerksomhet kan koste liv. De som prøver å kommunisere med oss når vi er fraværende, kan oppleve det svært ubehagelig. Simone Weil vil si at tankeløsheten gjør oss gjerrige, fordi vi slutter å gi oppmerksomhet til den vi snakker med. På jobben er det særlig negativt å ha ledere som er fjerne og lite til stede, fordi det er et signal om at de ansatte har lav verdi.

Menneskesinnet har en fantastisk egenskap som kroppen og sansene våre ikke har: Det kan reise i tid og rom. Hvis du nå får beskjed om å tenke at du ligger på en varm sandstrand og hører måkeskrik og bølgeskvulp, kan hjernen din nesten lure deg til å kjenne lukten av sand og saltvann. Sinnet vårt kan imidlertid legge ut på reise når vi trenger å vie all oppmerksomhet til det som skjer her og nå. Hvis tankenes reisemål stadig er uløste oppgaver, problemer, bekymringer, eller tidligere opplevelser som plager oss, kan det gi oss alvorlige vanskeligheter. Tanker, sanser og følelser mister kontakten med hverandre, og vi blir uoppmerksomme og ikke på plass i oss selv. Da presterer vi dårlig på alle områder i livet og mister evnen til kloke beslutninger.

Å være oppmerksomt til stede

Bevisst tilstedeværelse er det motsatte av tankeløshet. I denne tilstanden har vi kontakt med det som er rundt oss, og vi oppleves som åpne, generøse og tilgjengelige for dem vi møter. Da kjenner vi kontakt både med omverdenen og oss selv på en gang.

Jon Kabat-Zinn (født 1944 i New York) er amerikansk professor i medisin. Han har i mange år arbeidet med å kombinere østlig visdom om mindfulness og meditasjon med vestlige vitenskapelige tradisjoner. Kabat-Zinn har bl.a. utviklet et program som heter Mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR), og i Norge tilbyr NTNU studier i dette emnet.⁶ Studiene gir både et teoretisk grunnlag og oversikt over forskning som er gjort på effekten av bevisst tilstedeværelse knyttet til ledelse, prestasjoner og stressmestring. Dette er Jon Kabat-Zinns definisjon av oppmerksomt nærvær: Bevissthet som oppstår gjennom å rette oppmerksomheten, med hensikt, mot nåtidens øyeblikk, uten fordømmelse.

Kabat-Zinn er særlig opptatt av å innta en ikke-vurderende holdning. Dette betyr å la observasjonen kun være observasjon, og ikke analyse, vurdering eller tolkning. Hensikten er å sørge for at ikke sansene våre forstyrres av støyende tanker. For den som ønsker å påvirke andre er det fort gjort å overvurdere forståelse og handling og undervurdere sansning og observasjon. Idealet er ettertenksomhet – tilstedeværelsen kommer først, tenksomheten kommer etterpå.

Kan vi lære å forvalte vår egen oppmerksomhet?

I Norge brukes oppmerksomt nærvær systematisk i mange fagmiljøer i psykologi, idrett og organisasjonsledelse. Olympiatoppen har innlemmet MBSR-basert oppmerksomhetstrening som en kjerne i sin mentaltreningsmodell, sammen med avspenning, visualisering og målsetting. I helsevesenet er MBSR-metodikk etablert ved Oslo universitetssykehus og Vestre Viken HF. Det gis gruppebehandling med oppmerksomt nærvær som verktøy for å håndtere stress, depresjon, kroniske smerter, angst og andre psykiske lidelser.

Omorganisering på hjernekontoret

Terapeuter, trenere og instruktører innen MBSR og bevisst tilstedeværelse, bruker meditasjon aktivt i den mentale treningen. Når vi mediterer, retter vi ofte oppmerksomheten mot pusten vår samtidig som vi foretar en form for reorganisering på hjernekontoret. Vi rydder vårt mentale skrivebord og sørger for at oppmerksomhet, følelser, sanser og kropp gjenoppretter kontakten og blir bevisste på hverandre.

Meditasjon handler om å trene oppmerksomhetsstyringen, som en mental styrkeøving. Vi øver på å holde tankene rolige på ett punkt – ofte ved hjelp av pusten som et anker – og når de begynner å fare av gårde, er styrkeøvelsen nettopp å oppdage dette og vennlig lede oppmerksomheten tilbake. Bevisstheten vår står aldri helt stille, og tankevandring er både naturlig og uunngåelig. I meditasjonen øver vi oss på å hente tankene tilbake til utgangspunktet uten å vurdere eller dømme tankevandringen.

Pusten er den eneste funksjonen i kroppen vår som både er automatisk og styrt av vilje. Du kan holde pusten hvis du ønsker det, men du trenger aldri å bestemme deg for å puste. Derfor fungerer pusten som et viktig bindeledd mellom kroppens autonome og viljestyrte funksjoner. Når vi blir stresset eller ukonsentrert, blir pusten ofte hurtig og ineffektiv. Ved å rette bevisst oppmerksomhet mot vårt eget åndedrett, sender vi et signal til hele systemet om at det er tid for å organisere seg på nytt. Vi kommer bokstavelig talt til sans og samling.

Alle våre kroppslige og mentale funksjoner henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. En rolig pust bringer ro til tankene, og rolige tanker hjelper pusten å finne en harmonisk rytme. Det tette samspillet gjør at meditasjonsøvelser ikke bare påvirker sinnet, men også blodtrykk, søvnkvalitet og immunforsvar.

Den tiden vi setter av til meditasjon eller pusteøvelser, kan derfor forstås som en bevisst reorganisering på hjernekontoret, hvor vi gir oppmerksomheten mulighet til å rydde bort mentalt rot, og hvor vi gjenskaper den naturlige harmonien og samspillet mellom alle funksjonene som gjør oss til hele mennesker.

Mental trening og pusteøvelser er ikke det eneste som skal til for å gjenvinne eierskapet til oppmerksomheten vår. Det viktigste er å være kompromissløst opptatt av dette eierskapet. Da trenger vi å ta innover oss hvor sårbare og verdifulle de ulike mentale ressursene våre er, og at et godt samspill dem imellom er avgjørende for mestring, mening og tilstedeværelse.

Dermed forstår vi kanskje litt bedre hva Simone Weil mente med å kalle oppmerksomheten for sjelens valuta. De som beholder eierskapet og kontrollen over sin egen oppmerksomhet, og samtidig er i stand til å oppfatte hva andre oppfatter, har ressurser til å forsørge seg selv og andre, intellektuelt og emosjonelt. 

1. Maja Lunde, 2024

2. Bjørn Gabrielsen 2020

3. Magnus Hoem Iversen (2024)

4. Facebook: https://www.facebook.com/groups/868987357761607

5. Your Brain at Work, av David Rock (Harper Business, 2009)

6. Introduksjon til mindfulness - Filosofisk og teoretisk bakgrunn, forskningsgrunnlag og praksis - Kurs - EVU - NTN