– Vi er både slaver og slavedrivere for teknologiindustrien

Hva handler romanen om?

– Romanen foregår i en ikke alt for fjern fremtid. Den handler om Oda, som donerer bevisstheten sin til forskning like før hun dør. Kjæresten Remi sitter igjen alene og sørger over henne. Han har et vagt håp om at de kan vekke henne til live igjen, i en eller annen form, men forskningen blir stanset av etiske hensyn. Han har nesten gitt opp håpet da han plutselig får en tekstmelding fra Odas nummer, og han tolker det slik at hun prøver å komme i kontakt med ham fra den andre siden.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Teknologiutviklingen legger premissene for veldig mye i mitt eget og alle andres liv akkurat nå. Jeg mener at det ligger mye godt romanstoff i dette, fordi vi både er slaver og slavedrivere for en industri som går fortere enn vi er i stand til å planlegge.

– Kommunikasjonsteknologien er så tett på oss at vi kan se på den som en slags parasitt på menneskene, og det finnes mange måter å leve med en parasitt på – i beste fall i en symbiose, i verste fall som en vert som uten å skjønne det blir et bytte. Jeg er interessert i hvordan det påvirker de tradisjonelle samhandlingsmønstrene våre: kjærlighetslivet, jobblivet, våre politiske valg og hva vi velger å gi oppmerksomhet til i hverdagen.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil helst bare sette i gang fantasien og refleksjonene, pirre forestillingsevnen. Jeg vil helst ikke late som jeg kan forklare hvordan verden fungerer eller løse problemer.

Når begynte du å skrive på romanen?

– I 2017, parallelt med at jeg skrev det siste av «Nullingen av Paul Abel».

Når og hvor skriver du?

– Denne romanen ble skrevet hjemme, den neste blir skrevet på mitt nye kontor i Aggregat Kunstnerfellesskap i sentrum av Ålesund. Akkurat nå er jeg fulltidsforfatter, så jeg prøver å ha så normale og rutinepregede kontordager som overhodet mulig. Det vil si at jeg skriver fra ni til fire, avbrutt av lesing, telefoner og eposter. Nesten som et vanlig menneske.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er nok - på godt og vondt - ikke redd for å sveve i det ukjente en god stund før jeg lander på romanens tematikk og tone. Jeg prøver å hente inntrykk også fra andre steder enn bøker: film, dataspill og visuell kunst, i håp om å lande på noe som blir originalt og interessant.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Antallet har jeg ingen formening om, det avhenger veldig av om jeg er midt i en intens skriveprossess eller ikke. Jeg prøver å lese alt fra sci-fi til kjøkkenbenkrealisme, sakprosa og horror, i håp om å ikke låse meg til en sjanger eller uttrykksmåte.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Ola, Kari og Elon Musk.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Den siste boken jeg leste var Samanta Schweblins «Kentuki», den kan jeg gladelig anbefale. En underholdende og småekkel fortelling om et digitalt kjæledyr som kan overvåke eierne, og som blir en verdensomspennende storselger. Helt frivillig går de med på at en fremmed sitter i den andre enden og fjernstyrer kamera, og mellom disse skapes det mer eller mindre usunne bånd.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Kurt Vonnegut, jeg tror han var en trivelig fyr.