KOMMENTAR

Idrettsutøvere er også mennesker

Dette er historien om den urimelige behandlingen og tilleggsstraffene som bokseren Hadi Srour måtte tåle etter at han ble dømt for doping.

Hadi Srour (t.h) i aksjon mot Michael Mooney under The Homecoming i Sør amfi i Arendal i 2018..
Publisert

Hadi Srour

  • Norsk bokser, født av libanesiske foreldre
  • Vant kongepokalen og ble norgesmester i 2017, 2018 og 2019
  • Ble kåret til nordens beste bokser uansett vektklasse i 2017 og 2018
  • Signerte proffkontrakt med tyske Team Sauerland i 2019
  • 4. september 2019 avla han positiv dopingprøve. Det ble funnet spor av syntetisk EPO i en urinprøve. Srour benektet resultatet av A-prøven. Resultatet fra B-prøven var også positiv. Han ble utestengt til november 2023

Denne saken er en kommentar. Det betyr at synspunktene som fremkommer står for artikkelforfatterens regning.

I 2019 ble den lovende bokseren Hadi Srour anklaget for doping med syntestisk erythropoietin, EPO. Til tross for tvilsomme data og en uvitenskapelig og usaklig begrunnelse lyktes Antidoping Norge med å få Srour dømt. Økonomiske forhold gjorde det helt uaktuelt for Srour å anke saken sin videre. Dette er ille nok i seg selv, men her vil jeg fortelle historien om den urimelige behandlingen og tilleggsstraffene som Hadi Srour måtte tåle etter at han ble uskyldig dømt for doping.

Ribbet

Lite visste han at tilleggsstraff og ytterligere belastninger skulle ilegges ham fra uventet hold.

Etter dommen stod Tønsberggutten Hadi Srour ribbet tilbake. Han ble kastet ut og fordømt av den idretten som i årevis hadde fylt hele hans våkne tilværelse. Karriere, jobb, økonomi, rykte, omdømme og selvtillit lå i grus. Han tok jobb som sjåfør, som altmuligmann og som ufaglært vakt på et sykehus for å holde kreditorene fra livet. På fritiden jobbet han hardt for, og lyktes med, å forbedre sine eksamensresultater fra videregående skole og startet på studier i juss. I stedet for å gjemme seg under dyna bestemte Srour seg for at denne saken og behandlingen han hadde fått, ikke skulle knekke ham. Lite visste han at tilleggsstraff og ytterligere belastninger skulle ilegges ham fra uventet hold.

Trakassering fra Antidoping Norge 

Srour ble anklaget for å ha trent i perioden med utestengelse sammen med en venninne i en idrettshall som stod åpen for publikum. En videosnutt som viste dette, ble fanget opp av Antidoping Norge og anklage ble utferdiget mot ham og mot venninnen. Hadi mente at han hadde lov til å drive trening, men ikke organisert trening med sitt idrettslag. Påtalenemnda til Norges Idrettsforbund (NIF) anførte:

 «… formålet med utelukkelsen er å frata utøver mulighet til å drive idrett ... Dersom idretten skulle tillate å trene på egenhånd i et anlegg åpent for øvrige medlemmer, vil det svekke sanksjonen, virke støtende og redusere den preventive effekten av å ilegge sanksjoner for brudd på antidopingregelverket.»

Mot dopingdømte føres en nidkjær og hevngjerrig linje, med et uttalt mål om å straffe utøveren så hardt som mulig.

Det var altså viktig at utestengelsen ble så smertefull som mulig for utøveren. Og publikum måtte skjermes fra å møte en doper helt uforberedt. Både Srour og venninnen ble frikjent. Uorganisert trening er lov. Men hvorfor brukte Antidoping Norge så mye ressurser på å overvåke og forfølge ham? Innsatte i et fengsel skal bygges opp til å takle livet etter at straffen er sonet. Så ikke for dopingdømte. Mot dem føres en nidkjær og hevngjerrig linje, med et uttalt mål om å straffe utøveren så hardt som mulig

I flere kjente dopingsaker har sanksjonerte utøvere fått hjelp og støtte til trening fra folk innen aktiv idrett uten at det har fått konsekvenser for utøver eller for medhjelper. Mest kjent er kanskje at skiløper Therese Johaug fikk med seg venninner og en erfaren trener fra Skiforbundet mens hun var utestengt for doping. Dette kunne folk flest følge med på via TV-skjermen og det ble oppfattet som et hyggelig klapp på skulderen for å hjelpe henne tilbake til toppidretten. Denne hjelpen av en populær utøver ble tydeligvis akseptert også av Antidoping Norge. I kontrast til dette ble Hadi Srour forfulgt etter sin leketrening, som var helt fri for organisering eller ambisjoner. Hvorfor?

Trakassering fra samfunnet

Hadi Srour og advokat Brynjar Meling (tv), i forbindelse med Srour sin partsforklaring i Norges Idrettsforbunds domsutvalg i saken mellom Stiftelsen Antidoping Norge og Hadi Srour.

Som student ved Universitetet i Oslo deltok Hadi på løpetrening med en uformelt sammensatt gruppe av jusstudenter som ikke avtalte annet enn tid og sted for løping utendørs. Studentidrettslaget ble kjent med at han var dopingdømt, og det utløste en beskjed til Srour om at han kunne få være med i deres interne treninger, men ville bli utelukket i konkurranser mot andre studentlag. At Hadi Srour hadde full rett til å delta i uformell og ikke-organisert idrett utenfor fangarmene til Norges Idrettsforbund (NIF), er vel noe en kanskje kunne regne med at jusstudenter forstod. Personer utenfor NIF er ikke forpliktet til å agere som agenter for NIF for å forsterke skadevirkningene av en utestengelse.

For å skaffe seg inntekter tok Hadi Srour jobb ved Lovisenberg sykehus. En dag fikk han beskjed fra arbeidsgiver om at all videre opplæring var blitt satt på vent fordi ledelsen hadde fått høre at han var dopingdømt. Dette betød at han måtte slutte i jobben. Et arbeidsforbud med denne begrunnelsen er en sterk innskrenkning i hans rettigheter og muligheter. Igjen hadde en utenforstående samfunnsaktør lagt stein til byrden for Hadi Srour.

Internasjonalt er bildet omtrent det samme. Dopinganklagete utøvere kastes ut i mørket uten støtte fra idretten. Det finnes ikke noe system eller program for å hjelpe anklagete idrettsutøvere – snarere tvert imot. Idrettens mekanismer går stort sett ut på å straffe den anklagete. Doping blir koblet til moralsk forfall, som må straffes. Dette bildet blir bekreftet i en større, internasjonal undersøkelse.

I en doktoravhandling ved Norges Idrettshøgskole i 2020 innleder doktoranden, M.R. Sandvik slik:

«Doping i toppidrett anses gjerne som et moralsk problem. I tråd med dette synet er antidopingarbeid ment å beskytte «rene» utøvere og «idrettens ånd» mot andres mangel på moralsk rettskaffenhet. Slike «moraliserte», dogmatiske beskrivelser av doping og antidoping har ligget til grunn for utviklingen av et sofistikert kontrollregime basert på biologisk testing og overvåkning. Antidopingens kontrollregime er forbundet med en rekke etiske problemstillinger. Videre har beskrivelsene bidratt til en offentlig antidopingdiskurs preget av skandalisering, mistro og stigmatisering.»

Avhandlingen setter et velkomment og nødvendig søkelys på moralisering med tilhørende uakseptabel behandling av utøverne.

Det er et åpent, svart hull der hjelpetroppene og sikkerhetsnettet for dopinganklagete skulle vært.

Det er et åpent, svart hull der hjelpetroppene og sikkerhetsnettet for dopinganklagete skulle vært. For det første er det en stor mental og sosial belastning å få en slik anklage mot seg, særlig hvis man anser seg som uskyldig. Noen ganger er det snakk om liv eller død. Sammen med tre kolleger; Jon Nissen-Meyer, Tore Skotland og Bjarne Østerud, har jeg hjulpet mange dopinganklagete utøvere, og vi har flere ganger erfart at en slik skjebne er livstruende. For det andre er det ikke lett å etablere et nytt, økonomisk fundament for livet sitt. For det tredje kan det være svært dyrt å forsvare seg mot anklagene, slik at det for mange er umulig å forfølge saken til en rettferdig avgjørelse. Rike og populære idrettsstjerner kan ha råd og ressurser til å håndtere situasjonen, og blir sjelden dømt, men en fersk bokser med innvandrerbakgrunn er i en ganske annen situasjon og blir et lett bytte.

Det er mange aktører i dette markedet som burde ha deltatt, men har latt være. Våre egne forsøk på å fortelle om det urettferdig dømte utøvere har opplevd, har ikke interessert norske medier. Hvorfor er de helt tannløse i denne saken? Kanskje mener norske medier at våre anklager er urimelige, kanskje mener de at anklagene bør undertrykkes fordi antidoping er slikt et godt formål. Det er det jo, men av og til gjøres feil. Internasjonalt har vi fått mer gjennomslag, både når det gjelder mediene og vitenskapelig litteratur. For eksempel laget den amerikanske TV-produsenten Home Box Office (HBO Max) i 2022 en film om våre argumenter mot analysemetodene og hvordan utøverne blir behandlet. I denne filmen sier WADAs direktør Olivier Niggli – ganske avslørende for WADAs holdninger – at de ikke kan ta hensyn til enkelttilfeller.

Er det akseptabelt at dopingdømte, som står nesten hjelpeløst alene mot en stor, velsmurt maskin, ikke omfattes av menneskelige og sosiale hensyn? Er det riktig å nekte idrettsutøvere de samme rettighetene som tilfaller enhver annen borger, også dem som blir dømt i en sivil domstol? Nå er det på tide at antidoping, idrettsorganisasjonene og samfunnet for øvrig strammer seg opp og utfører sin soleklare plikt til å ta vare på dopinganklagete utøvere og la dem nyte godt av alminnelige menneskerettigheter og full rettssikkerhet.

Powered by Labrador CMS