Stjerneforfatter arresterer musikkpolitiet: – Nyt det du nyter, mens du er i live

­Han er mest kjent for romanene sine: «Rosenrød og liljehvit», «Ildevangeliet», «Under huden». Sistnevnte ga ham et nytt gjennombrudd i 2013, da den ble filmatisert med Scarlett Johansson i hovedrollen.

Nå er det musikkentusiaster nederlenderen Michel Faber vil under huden på. I sakprosadebuten «Listen» tar han et oppgjør med «god smak» – og med kritikere som påberoper seg den.

– Jeg trodde sånne skulle forsvinne idet internett overtok med sitt mylder av stemmer, og at folk skulle føle seg frie til å like hva som helst, sier Faber (63) til NTB.

– Så har ikke skjedd. Folk er ennå veldig engstelige og opptatte av å like de «riktige» tingene og unngå det som er «feil», hevder han videre.

Tilhørighetstrang

Et profilert nettkritikereksempel er amerikaneren Anthony Fantano. Med millioner av YouTube-abonnenter når han et større publikum enn de klassiske musikkavisene noen gang gjorde.

Hvis du sjekker brukerkommentarene, vil du finne utsagn som «Takk for at du gjør meningene mine kule».

– Folk trenger bekreftelsen, observerer Faber – som kobler fenomenet til tribalisme eller tilhørighetstrang.

– Alt koker ned til stammelojalitet, fortsetter han.

– Vi mennesker prøver alltid å finne ut hvem som er i «gjengen» vår, og hvem vi kan føle oss trygge blant. Musikk er et uttrykk for behovet for å finne ut hvor vi hører til.

Tid og sted

Ifølge Faber kan dette forklare mye edrueliggjørende statistikk: Hjemkjøpte LP-er og CD-er spilles 1,2 ganger i snitt. Tre av fire nedlastede album spilles aldri. Aktiv lytting utgjør 2 prosent av konsumet – resten er «bakgrunnsmusikk».

– Selv om jeg gjengir studier, er jeg ingen vitenskapsfyr, presiserer forfatteren.

– Jeg er mer fokusert på hva som skjer hvis du erkjenner at det vi kaller «kult og vidunderlig og flott», føles sånn på grunn av hvem vi er på et gitt tidspunkt, i en gitt situasjon. Det handler ikke om musikken – det handler om deg og meg.

Ett av Fabers argumenter er at reelle preferanser styres av hva vi får høre før vi utvikler språk. Et annet er at musikkfeltet simpelthen er for stort til at vi bør bekymre oss for smaksdommere. Angivelig er det ingen grunn til å vie kanoniserte størrelser som Beethoven eller Beach Boys spesiell oppmerksomhet, med mindre du faktisk er fan.

– Ingen er kulere eller har fingeren mer på pulsen enn deg, for det finnes 150.000 pulser. Så snart du skjønner det, kan du slappe av. Du er fri til å nyte hva enn du har tid til å nyte, mens du er i live.

Punka autist

Faber skal ha skjønt dette allerede som tenåring. Han mener det hjalp at han sogner til autismespekteret.

– Andre mennesker var så merkelige for meg at jeg ikke engang prøvde å bli med på leken deres. I stedet betraktet jeg den utenfra, nærmest antropologisk, forteller han.

– Dessuten var jeg 17 da punken kom, og så hvordan mennesker rundt meg slet med å måtte kassere ting de digget. Det ble et år null, hvor du plutselig måtte late som om du aldri hadde likt band som Genesis. Folk tvangstilpasset identiteten sin til det nye regimet.

«Alle andre»

– Hvorfor ventet du så lenge med å skrive boka da?

– Det tar tid å pakke ut fordommer og diskutere dem klart. Og hvis jeg hadde skrevet da jeg var 20, ville det blitt konfronterende og arrogant – og folk liker ikke å bli fortalt at de tar feil. Jeg tror det er bedre med et eldre og mer empatisk perspektiv.

– Og misjonen er å få oss til å bli mer åpne i vår lytting?

– Livet er kort. Alt som kan hjelpe folk med å spare tid, er positivt. For kulturen vår oppmuntrer oss til å oppsøke ting som egentlig ikke snakker til oss. Vi interesserer oss fordi «alle andre» gjør det, fordi vi vil «henge med», repliserer Faber overfor NTB.

– Resultatet er at vi kaster bort tid på musikk som ti år senere får oss til å tenke: «Hvorfor brydde jeg meg? Jeg likte den jo aldri. Jeg husker kompisene og jeg var på konsert med bandet, og at vi hadde det ganske gøy. På den annen side var vi temmelig brisne ...»