Medisinprofessor og bestselgerforfatter: – Om 50 år vil folk kalle oss dumme

­Pang sa det da etiopisk-amerikanske Abraham Verghese (68) romandebuterte i 2009. «Alene sammen» tilbrakte over 100 uker på New York Times’ bestselgerliste og solgte 100.000 pluss bare i Norge.

Så hva gjorde Verghese?

Jo, han gikk under radaren og ble borte fra litteraturlandskapet i 14 år.

– Det finnes et press i samfunnet vårt: Hvis du har gjort noe bra, skal du liksom gjenta bragden. Jeg har et problem med det, røper han overfor NTB.

– Tilsvarende, istedenfor å feire at de har 20.000 følgere på sosiale medier, spør mange seg om når de vil nå 40.000. Jeg vil ikke være med på sånt.

Legelinse

Det hører med at Verghese også er professor i medisin ved prestisjeuniversitetet Stanford. Altså vurderte han aldri å slutte i «dagjobben» etter å ha blitt antatt. Det gjør han heller ikke etter endelig å ha levert oppfølgeren «Vannets pakt», som publiseres på norsk i høst.

– Jeg føler dagjobben påvirker skrivingen min. Jeg bruker den samme «linsen». Jeg tenker som en lege og leter etter sammenhenger og detaljer. Hvis jeg hadde blitt fulltidsforfatter, ville jeg mistet noe, sier Verghese over videolink fra California.

– Å gjøre noe annet er ingen dum ting. Faktisk, når skribentspirer ber meg om tips, svarer jeg: «Finn deg en annen jobb du elsker.» De tror jeg fleiper – og mange tar seg dustejobber for å kunne skrive. Men det gjør det bare vanskeligere, eller hva? fortsetter han humørfylt retorisk.

Nervesykdom

Vergheses medisinske kompetanse får bein å gå på i «Vannets pakt». Den 700-siders mursteinen følger en indisk familie gjennom tre generasjoner fra 1900 til 1977. Mens oppgjøret med britisk kolonialisme spøker i kulissene, strir hovedpersonene med en sjelden nedarvet nervesykdom. En motor for handlingen er identifiseringen, og etter hvert behandlingen, av denne.

– Perioden er særdeles interessant historisk, med to verdenskriger og en omfattende pandemi. Og India oppnår jo sin frihet etter århundrer med okkupasjon, påpeker Verghese – som selv har indiske røtter.

– Samtidig er disse årene enormt betydningsfulle innen medisinen. Bare i min tid har vi sett sykdommer gå fra begreper til behandlingsbare – hiv er ett eksempel. Ofte er det fristende å se tilbake på tidligere legegenerasjoner og kalle dem dumme. Som jeg pleier å fortelle studentene mine: «Om 50 år kommer folk til å betrakte oss på samme måte.»

Lovsynger Oprah

Vergheses studenter gjør angivelig store øyne når de støter på ham i et obskurt hjørne av universitetssykehuset. Det var der han gjemte seg for å legge siste hånd på verket.

– Det står tre andre navn på dørskiltet. Jeg tok det aldri ned, humrer han.

– Ingen vet at det er mitt kontor. Det har ikke engang telefon.

– Oprah Winfrey har omfavnet «Vannet». Du frykter ikke, i likhet med Jonathan Franzen, at bokklubben hennes skal ødelegge kreden din?

– Vet du, jeg har bodd overalt i USA – og møtt mange mennesker jeg ikke vil karakterisere som «lesere». Likevel har de lest alle bøkene hun velger, fordi de stoler på henne. Jeg kjenner ikke Franzen, men syntes det var tåpelig av ham å avslå. Min fordel er at jeg aldri har vanket i fancy litterære sirkler, og at jeg er immigrant. Da er det mindre fare for at kynisme skal havne i veien for ekte verdsettelse.

Hollywood-inspirert

– Blir det 14 år til neste gang vi hører fra deg?

– Vel, akkurat nå sitter jeg med følelsen fra sist: Jeg kan ikke forestille meg å skulle skrive så mye mer.

Verghese framstår nesten sorgtung på dataskjermen. Så skinner han opp under professorbrillene.

– Se hvordan Daniel Day-Lewis tar lange avbrekk for så å slå tilbake med noe friskt, sier han med et nikk til den av-og-på-pensjonerte Hollywood-stjernen.

– Jepp, det kommer til å ta tid. Jeg må først ha noe på hjertet.