Linn Ullmann inviterer til litterære «knytkalas» på Deichman

For Linn Ullmann er følelsen av maktesløshet og motløshet aldri langt unna i tiden vi nå lever i, forteller hun til NTB.

– Jeg kjenner jeg våkner hver morgen og tenker på at vi lever i så skremmende tider. Motløsheten kommer av at vi lever i en situasjon hvor vi ser krigen i Midtøsten og krigen i Ukraina, mens klimaet vårt er under angrep – akkurat som immunsystemet vårt var med pandemien. Jeg tror på å være sammen, snakke sammen, tenke sammen. Jeg trenger en livets bruksanvisning nå, fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg går videre.

Tre onsdager i november og desember har hun derfor innbudt forfatterkollegene Mona Høvring, Kaja Schjerven Mollerin og Brit Bildøen til Knytkalas på Deichman Majorstuen i Oslo.

Spleiselag

– Jeg er halvt svensk og har alltid elsket ordet kalas. Knytkalas betyr spleiselag, og jeg liker tanken på at man har med seg et lite knytte, her i metaforisk forstand. For de tre skal alle ha med seg noe til vår samtale: Et litterært, personlig eller politisk bidrag, sier Ullmann.

– Jeg tror det blir både overraskende og underholdende, og noe tilhørerne også trenger. At vi iallfall snakker om hvorfor vi er redde.

Hun skal snakke med hver av de tre om hva de leser, og hvilke andre forfattere og tenkere de vil trekke frem, som kanskje har levd gjennom lignende tider og møtt utfordringer lik dem vi møter i dag. Kanskje det kan vise vei? Til hvert Knytkalas er det laget fine små hefter med leselister som publikum kan ta med seg hjem.

– Historien er sirkulær, mennesker har stått i lignende situasjoner før og tenkt rundt det. Jeg ser mer og mer på det å skrive ikke som en soloopptreden, men som en stemme i et kor. Jeg er blitt glad i tanken på at vi skriver i fellesskap med levende og døde rundt oss, som har vært nede i mørke steder, tenkt lignende tanker og stilt seg selv de samme umulige spørsmålene – om hvordan vi skal leve.

Kunstnerens rolle

Linn Ullmann startet med samtaler med forfatterkolleger under koronapandemien, i podkasten «How to Proceed». Nå har hun tatt samme tanke videre, i form av fysiske møter. Først i Bergen og på Lillehammer, og nå i Oslo.

– Nå ville jeg snakke med de klokeste norske forfatterne jeg vet om, snakke med dem om hvorfor vi skal skrive nå, hvorfor vi skal lese bøker. Hva er kunstnerens rolle i dag – skal vi skrive om den store eller den lille verden, eller begge deler?

Selv medgir Linn Ullmann at hun må gjøre en bevisst innsats på å klare å «tenke lange tanker».

– Vår oppmerksomhet er salgsvare; internett er fylt av Elon Musk og bots og kapital som skal tjene penger på oppmerksomheten vår. Hele tiden blir vi nærmest fratatt evnen til å tenke langsomt og fullføre et resonnement, og det setter demokratiet i fare. Presisjon og resonnement krever en form for langsomhet som vi alle lett mangler i dag, fordi det er stadig vanskeligere å holde fokus.

Håp og trøst

Mona Høvring ankommer onsdagens samtale med et tredelt bidrag der både tekst, musikk og bevegelse inngår. Hun er en av Linn Ullmanns yndlingsforfattere i hele verden.

Kaja Schjerven Mollerin skal blant annet snakke om Astrid Lindgren, som skrev om fred i manifestet «Aldri vold» og byr på fredstenkning både i «Brødrene Løvehjerte» og i «Vi på Saltkråkan». Men også miljøkampens store mor, Rachel Carson, som skrev «Den tause våren» tilbake i 1962, blir samtaletema.

Brit Bildøen skal snakke om Virginia Woolf, som Linn Ullmann leser litt i dagbøkene til hver kveld. For hun har lært seg å være bevisst på å «bruke tid til å tenke», til å streke under en passasje, til å sende et bilde av en interessant tekst til vennene sine. Da opplever hun at verden ser litt annerledes ut, at den åpner seg.

– Det er helt avgjørende nå. Jeg vet ikke om disse samtalene vil gi en bruksanvisning til livet videre, men de kan i hvert fall gi trøst. Og kanskje håp? Jeg tror jeg vil stille alle tre et spørsmål om håp. Hva tenker de om begrepet håp? Selv tror jeg det er et arbeid, ikke en følelse. Man må arbeide for håpet, ta det tilbake.